(PressFire.no): Hey, her er et oppfinnsomt konsept! Et sandkassespill om skapninger kalt «zombier»; en form for levende døde som angriper mennesker. Huh, alt de finner på.
Greit, jeg er muligens bittelitt sarkastisk, men «Days Gone» fortjener definitivt ikke en medalje for oppfinnsomhet. En åpen, postapokalyptisk verden full av zombier føles såpass gammelmodig i 2019 at det nærmest blir retro.
La gå at zombiene i «Days Gone» kalles «freakers»,og at vi får en alternativ forklaring på hvordan de ble skapt. De lurer likevel ingen. De er fortsatt zombier. Så jeg kommer til å kalle dem zombier. Et annet problem er at dette er en Playstation-eksklusiv storsatsing, som følger i fotsporene til flere av de siste årenes beste konsollspill-opplevelser. Jeg vil ikke gå så langt som å påstå at alle PS4-eksklusive titler følger en klar formel, men de fleste er ekstremt polerte enspilleropplevelser plassert i omfattende, åpne områder.
Sony-open-a-thon
«Days Gone» sklir dermed fint inn i fornemt selskap, som inkluderer «Horizon Zero Dawn», «Marvel’s Spider-Man» og «God of War». Hvor mye positivt man enn kan si om «Days Gone» lever ikke spillet opp til noen av dem.
Dette er ingen GOTY-kandidat, men en mer skranglete spillopplevelse; som mangler særpreg og friske ideer. Et lappeteppe skapt av stereotypiske elementer tatt fra andre kilder, fremfor alt Xbox-rivalen «State of Decay» og det store Playstation-mesterverket «The Last of Us», men dessuten alt fra «Far Cry»-serien til «Mad Max» - og videre til serier som «Sons of Anarchy» og selvfølgelig «The Walking Dead».
Mangelen på originalitet forhindrer fortsatt ikke at «Days Gone» er mye moro, og i disse dager antar jeg at vi bør være takknemlige for at det fortsatt lages omfattende enspilleropplevelser som er totalt fri for mikrotransaksjoner. Utviklerne SIE Bend Studio har jobbet med «Days Gone» i over fire år, og den første demoen ble vist på E3 tilbake i 2016. Så dette har tatt sin tid. «Days Gone» er et stort byks oppover for et studio som de siste 25 årene har tilbragt tiden med å lage «Syphon Filter»-serien, samt Playstation Vita-spillene «Uncharted: Golden Abyss» og «Fight for Fortune».
«Days Gone» er deres første konsollspill siden 2004, og muligens en mer ambisiøs oppgave enn de strengt tatt var kvalifisert til å takle. På den annen side har den lange utviklingstiden sørget for at dette er en overraskende omfattende spillopplevelse, som det vil ta deg minst tretti timer å fullføre. Fremfor en tradisjonell historiedel med sideoppdrag er «Days Gone» bygget opp av et tjuetall røde tråder, som sammen tegner et helhetlig bilde av en verden i forfall.
Småmjuke Deacon
Alt sirkler rundt det moralsk fleksible motorsykkelgjengmedlemmet Deacon St. John, som er temmelig fiendtlig innstilt til alle han møter - og litt vanskelig å like. Ikke minst fordi han sprader selvsikkert rundt med en bak-frem kaps på hodet gjennom hele spillet.
Men han var ikke alltid en bitter hardhaus. «Days Gone» starter med et «The Last of Us»-aktig tilbakeblikk mens dritten treffer vifta. Gatene er fulle av rasende virus-zombier, og Deacons elskede kone Sarah er alvorlig knivstukket. Han klarer å dytte henne inn i et redningshelikopter, men blir igjen for å ta vare på sin hardt sårede bestekompis Boozer.
To år senere er de begge i live, men vi får vite at redningshelikopteret med kona Sarah styrtet. Alle omkom. Deacon har ikke vært den samme siden. Han har søkt dekning i Oregons ville natur sammen med Boozer, men planlegger å dra videre i retning Nord. Tilstandene kan ikke være verre der enn de er her.
Etter det første oppdraget blir Deacons kjære motorsykkel stjålet og ribbet for deler av en lokal leir med overlevende, så hans fremste mål er å den tilbake i sin opprinnelige form. Noe som betyr at han må utføre oppdrag for å få oppgradert sykkelen. Den er hans eneste fremkomstmiddel for å komme seg rundt i Oregons villmark (bortsett fra bena), og en sentral del av spillmekanikken i «Days Gone».
Heldigvis fungerer selve kjøringen finfint, særlig etter at man får pimpet den opp med nye deler. Et annet problem er at kompisen Boozer blir angrep av en gjeng religiøse gærninger kalt «Rippers» (angivelig en dyslektisk forkortelse for The Rest in Peace Cult), som dyrker zombiene og anser forsøkene på å gjenskape sivilisasjonen som ren blasfemi. Deres hobbyer inkluderer selvskading, mutilering med kniv, tortur, drap og «Mad Max»-cosplay. Boozer blir grovt mutilert med en blåselampe, og er ute av kommisjon med høy feber, store smerter og sporadisk delirium. Så en av de mange historietrådene dreier seg om forsøkene på å holde ham i live, men Deacon har sannelig mye annet å gjøre.
Han fullfører en masse oppdrag for lokale leire med overlevende, samler opp kreditt til å kjøpe våpen, oppgraderinger og hjelpemidler. Påtar seg dusørjeger-oppdrag, rensker ut zombiereder som åpner fast travel-punkter på kartet - og etterforsker den Umbrella-aktige organisasjonen NERO (National Emergency Response Organization), som muligens er ansvarlige for zombie-utbruddet.
For the horde
I mindre antall er zombiene mer brysomme enn direkte truende, men den fremste attraksjonen i «Days Gone» er zombie-hordene; klaser med flere hundre levende døde som sirkler rundt kartet på natten. Forviller du deg inn i en zombiesverm er du død på sekunder, så alt du kan gjøre er å flykte fra dem. Er du uheldig kan motorsykkelen gå tom for bensin innen du kommer fram dit du skal, og da er du umiddelbart fucked. Du må bruke en masse tid på å virre rundt på jakt etter bensinkanne - og hvis du mot formodning finner bensinen kan du være sikker på å bli oppdaget av en zombiehorde.
Det er en imponerende teknisk prestasjon å få så mange av dem samlet samtidig, men det har sine konsekvenser for den tekniske ytelsen. Det er sporadiske problemer med lange lastetider her, og de kommer hyppigere enn vi er vant til i moderne sandkassespill.
Mellomsekvenser og fullførte oppdrag blir jevnlig etterfulgt av innlastningsskjermbilder - og i enkelte hektiske øyeblikk dupper bildehastigheten så brutalt at hele spillet fryser noen sekunder. Noe som muligens fikses oppdateringen på lanseringsdagen som veier nærmere 22 giga, som fortsatt ble lastet ned mens jeg skrev dette.
«Days Gone» slenger inn noen forskjellige zombie-typer, og spillet våger å inkludere noe som har nærmest har blitt en uartikulert tabu: barn. Blant fiende finner vi barne-zombier, opportunistiske drittunger som sniker rundt på tak, og først går til angrep når du er som mest sårbar.
Å drepe dem føles litt galt, særlig takket være den ubehagelige skrikelyden de lager når de dør. Så jeg mistenker at de kan skape kontroverser.
Man må dessuten hamle opp med menneskelige skurker, som kan plaffe deg ned med en snikskytterrifle, spenne feller over veier og angriper uten forvarsel. Ved et tilfelle ble jeg hengt opp ned i en snarefelle, og våknet opp i et bur uten eiendeler. Etter å ha brutt meg ut og snikmyrdet disse skurkene forble alt utstyret mitt borte, og jeg tilbragte en drøy time med å vire rundt i et fruktløst forsøk på å finne tingene – før jeg til slutt ga opp, og gikk tilbake til et tidligere lagringspunkt. Ikke særlig gøy.
Dyrelivet er minst like aggressivt som i «Far Cry»-serien, og særlig bjørner er vriene å få has på. Stort sett alle man møter utenfor leirene er fiendtlig innstilt, og må drepes. Det føles ikke særlig sympatisk at Deacon må gå til angrep på omtrent alle han møter, inklusive en masse folk som i likhet med ham bare prøver å overleve. Det føles dessuten som en feilvurdering at de første timene i spillet gir oss så lite informasjon om Deacon, og så få grunner til å bry oss om fyren.
Småkleint forsøk på litt «The Last of Us»
«Days Gone» prøver dessuten å skape en slags Joel- og Ellie-dynamikk mellom Deacon og den foreldreløse tenåringen Lisa, som er dypt traumatisert og har en tendens til å stikke av fra leieren Deacon plasserer henne i. Vi blir fortalt at han føler et ansvar for Lisa fordi hun minner ham om lillesøsteren til kona Sarah, men alt dette virker mest som nok et kalkulert forsøk på å etterlikne «The Last of Us».
Og selv om det er noen interessante nyanser i «Days Gone», mangler den følelsesmessige dybden og psykologiske innsikten. Plottet bedrer seg et stykke ut i spilletiden, mens vi finner ut mer om forhistorien, årsaken til zombie-pandemien og blir bedre kjent med sidefigurene. Kartet åpner seg gradvis opp og introduserer nye leire, som har hver sin måte å håndtere postapokalypsen.
Dessverre er stemmeskuespillet temmelig dårlig kalibrert og inkonsekvent. Mesteparten av tiden snakker Deacon lavt og rolig, men i enkelte scener skriker han plutselig rasende – som om skuespilleren Sam Witwer drakk alt for mye kaffe i lydstudioet den dagen. Han blir av en eller annen grunn spyttende forbanna etter å ha hørt på den lokale radiostasjonen under kjøreturer, og girer seg veldig opp under enkelte skuddvekslinger med lokale gjenger.
Personlig hadde jeg nok holdt av et par dager til å spille inn en del av disse replikkene på nytt, men det ble det åpenbart ikke tid til under de fire årene «Days Gone» har vært under utvikling. Og det er trolig spillets største problem; timingen. «Days Gone» burde ha blitt sluppet for rundt fem år siden, da alt dette trolig ville ha virket litt friskere.
I 2019 føles hele temaet utslitt; den rurale, postapokalyptiske miljøet, zombiene, konspirasjonene, «dra dit, hent en ting og kom tilbake»-oppdragene, oppgraderingene, de lange kjøreturene, lydbåndene, prepper-bomberommene – det meste har vært gjort bedre i andre spill, som kom for flere år siden.
På den annen side: jeg har ikke kjedet meg et eneste minutt i timene med «Days Gone», og selv om de fleste elementene er veldig velkjente fungerer de fortsatt finfint. Et skuldertrekk og «tja, helt ok» er neppe en reaksjon som gleder noen, men «Days Gone» er helt ok. Ingen triumf, ingen flopp; men en omfattende, underholdende og helt anstendig opplevelse uten personlig særpreg.
«Days Gone» slippes til PS4 26. april.
