Det kan være fristende å tro at «Darkspore» er den forskrudde, onde stebroren til «Spore». Det er feil – «Darkspore» er faktisk noe helt eget.
Vi snakker her om en konvensjonell «Diablo»-klone, satt i et mørkt science-fictionunivers hvor galaksen har blitt invadert av monster og styggedom.
Spillet har ikke mye til felles med storebroren sin og er nok heller et forsøk fra Maxis sin side på å gjøre så lite som mulig med det de satt igjen med av verktøy etter storsatsningen fra 2008. Du får smake på noe av den samme teknologien, og kanskje viktigst av alt; en forkjipet variant av monsterdesigneren.
Men ulikhetene stopper ikke der. Electronic Arts har også droppet markedsføringsbudsjettet, noe som gjenspeiler seg i magre spillobbyer og en generell uvitenhet om hva spillet faktisk dreier seg om. En strak motsetning til hurlumheien rundt slippet til «Spore», med andre ord.
Spørsmålet er om «Darkspore» er det nye store i sjangeren, eller om dette bare blir en mellometappe for de som venter på neste tittel fra Blizzard.
En sverm av muligheter
Det som skiller «Darkspore» fra massene er at du i stedet for å kontrollere én enkelt helt, som i «Torchlight», tar kontroll over hundre av dem. Antallet kan kanskje virke avskrekkende, men prinsippet fungerer tilsvarende når det kommer til utviklingen deres.
Forskjellen er at du fokuserer mer på synergien innad i gruppa og mindre på evnene til hver enkelt figur.
Ta det med ro – du trenger kun å holde deg til tre stykker om gangen når du er ute i felten. Utfordringen er nemlig å sy sammen et lag av tre beist som utfyller hverandre godt; for så å utruste dem med våpen og duppedingser fra toktene dine. Selve planleggingsfasen er dermed en ren øvelse i vurdering, der du etablerer spillestilen din ut i fra skapningene du ønsker å spille med.
For meg ble dette en viktig del av hele opplevelsen. Strategisk sett har du faktisk et ganske bredt spekter av veier å gå; særlig tatt i betraktning av hvordan du kan videreutvikle og spesialisere deg etterpå med spesifikke oppgraderinger.
En av mine største kritikker er likevel at kampanjen utvikler seg alt for treigt før denne formen for eksperimentering faktisk blir nødvendig. Du står fritt til å leke med kombinasjoner allerede fra første oppdrag, men det er ikke før mot slutten, når du omsider har fått låst opp nok spillfigurer og vanskelighetsgraden setter inn, at du trenger å vise kløkt i sammensetningene.
Ingen ende i sikte
Et annet problem er at hele denne «Pokémon»-virksomheten med å låse opp figurene over tid overskygger alt som er av historiefortelling og håndfaste, overordnende mål. Poenget med spillet blir dermed å fullføre oppdrag, samle utstyr og utvikle figuren din – kun for så å repetere hele regla på nytt igjen.
Det er ikke akkurat en uvanlig modell for disse spillene. Men i «Darkspore» virker det nesten som om tiden står stille da mangelen på et skikkelig sluttspill resulterer i at du i stedet blir tvunget til å repetere kampanjen og kjøre gjennom resirkulerte nivåer. Maxis gjør noen hederlige forsøk på å krydre opplevelsen, men kommer imidlertid ikke unna det faktum at spillet blir særdeles repeterende etter kort tid.
En ting er sikkert – du må lære å la deg motivere av de materielle belønningene. En langt mer inspirerende del av designet baserer seg på akkurat dette, og dukker opp i etterkant av hvert oppdrag. Her får du to valg: Enten avslutte nivået og ta belønningen, eller forkaste den og fortsette spillet i håp om en større gevinst.
Nedsiden er at du risikerer å forspille hele bonusen skulle oppdraget mislykkes.
Genialt – for ikke bare lokker Maxis oss med en gullgryte ved enden av regnbuen, de pirrer også gambleren i oss ved å stille et spennende ultimatum. Det høres kanskje ikke ut som mye, men slike betydningsfulle avgjørelser er relativt sjeldne å spore i dagens spill. Det varmer mitt hjerte å se risiko og tap som en del av designet.
Et annet pluss i boka er teknologien som matcher spillere sammen før hvert oppdrag. Nesten uavhengig av hvem du spiller med sørger systemet for å skalere og matche, slik at ingen blir snytt for erfaringspoeng eller sitter igjen med overflødig utstyr. Veldig kjekt når det er store sprik i erfaringsnivået på spillerne.
«Darkspore» får til mye riktig i forhold til hva som har gjort sjangeren populær tidligere. Ved å blande inn MMO-elementer får det også en ekstra sosial dimensjon å breie seg med og en struktur som gjør det enkelt å huke tak i med- og motspillere. Spillet føles likevel veldig tomt utenfor alle oppgraderingene, tallverdiene og samlerobjektene.
Den mest passende konklusjonen jeg får liret av meg er vel at det funker greit. Etter en god del timer i spill kan jeg ikke si at livet mitt har blitt beriket på noen måte, uten at spillet egentlig er spesielt dårlig heller.
For meg blir ikke «Darkspore» det neste store, men funker fortsatt greit som tidsfordriv – og enda bedre i samarbeid med flere hvis du får tak i et par kompiser.
NB! «Darkspore» er lansert til PC, og kan enten handles som fysisk disk eller kjøpes digitalt – blant annet via Steam.
