(PressFIre.no): Det er nesten noe forfriskende dyrisk ved å spille «Darksiders III» i 2018 – det har ingen pretensjon om å være en opplevelse for refleksjon eller være noen form for åndelig fostring - kun knyttnever med tilhørende enarmet banditt fylt med dopamin.
De har til og med gått bort fra det halvåpne «The Legend of Zelda»-inspirerte universet de hadde i det andre spillet til fordel for korridorer og rent fokus på slåssing, utforskning og noen små gåter.
«Darksiders III» er altså et «enkelt» spill, men med urgamle effektive virkemidler.
Redusert til belønning
Her er frisone for engasjerende historie med komplekse rollerelasjoner, men det er et lite omreisende tivoli av belønningssystemer. Og det er nok også hva denne serien må reduseres til hvis den må.
Har du spilt «Metroid» eller «Castlevania» vet du nøyaktig hva bestanddelene i «Darksiders III» utgjør.
Slåss og slåss. Bygg deg sterkere. Slåss mer. Få nye egenskaper som gir deg tilgang til nye områder som tidligere ikke var mulig å nå. Slåss igjen. Få flere egenskaper eller dingser som gjør deg mer potent mot nye fiender.
I essens har de fleste i så måte spilt dette spillet før – i en eller annen form.
Fordelen er at frukten henger lavt – hvis det gjøres rett. Og spillskaperne lykkes delvis, men det er samtidig synd at ambisjonene de viste med det andre spillet i serien åpenbart er kuet av enten børs eller katedral.
Det spillet imidlertid mangler i visjon fylles det i hullene der det kan – kampsystemet er godt laget og er lett å lære, men langt mer effektivt om det mestres. Selv om det på overflaten kan se ut som det bare er å trykke noen kombinasjoner for å slakte det som kommer tar det ikke lang tid før du får deg en ordentlig nesestyver.
Ikke bare er det mer effektivt å mestre teknikken, det er designet for å bli et morsommere spill på den måten. Det finnes et vell av fiender, hvor de fleste er sårbar til en viss strategi – enten type våpen eller tilnærming.
En dråpe «Dark Souls»
Det hele blir ytterligere mer interessant når «Darksiders III» har en lett «Dark Souls»-inspirert tilnærming til progresjon og risiko målt mot belønning.
Om du dør, så mister du sjelene du har samlet - valutaen du bruker får kjøpe forbedringer eller å gå opp i nivå. Det vil si – en ansamling med sjelene blir svevende i luften rundt der du måtte bli tatt av dage. På den måten kan du selv velge om du vil returnere til åstedet hvor alle fiender har dukket opp igjen for å hente tilbake det tapte og samtidig få mer, eller om det bare ble for tøft eller svinaktig langt. Hvis du i det hele tatt finner fram med det manglende kartet.
Du mister imidlertid ikke eventuelt utstyr du måtte ha funnet – resultatet er en slags mild variant hvor det koster mest bry å utforske miljøet, men hvor belønningene virkelig kan være verd det. Systemet lærer deg fort en slags balanse hvor du veier opp kostnaden i tid og belønning.
Tynt i rockapokalypsen
Etter at du tok rollen som to av rollene i rockapokalypsens hestemenn i de to foregående spillene, er det nå tur for bandets eneste kvinnelige innslag – Fury. Illsint og mer enn litt klar for å ta over tømmene for de fire hesteentusiastene.
Og på rekordtid er hun tilbake blant de ekle menneskene på den smått forvridde jorden for å jakte på de syv dødssyndene i form av bosser – og muligens også renvaske sin bror War. Hvem vet – det pågår visstnok en slags konspirasjon i skyggende.
Det er kanskje unødvendig å påpeke, men historien er tynnere enn sigarettpapir, rollene er anemiske og dialogen grenser til det pinlige. Det eneste som er verre, er den åpenbart manglende viljen til å fortelle den.
Samtidig er det visuelt sett så vidt det klarer å ligne på noe fra 2018 – det lugger med ujevne mellomrom og skjermen pauser ofte idet du runder et hjørne for å laste neste seksjon.
Rent mekanisk knaker det også i sømmene – det er ikke alltid plattformelementene flyter som de skal, og du kan fort havne i en slåsskamp i en korridor hvor kameraet plutselig har funnet et «kreativt perspektiv».
Men blir du hekta på progresjonen og følelsen av å stadig selv bli bedre og at rollen blir sterkere kan du sannsynligvis gjøre verre valg i 2018. Da kan tilgivelsene sitte løst. For hvis du ser bort fra alle de åpenbare svakhetene, så sitter man igjen med et ganske ålreit hjernedødt actionspill det går an å bli hekta på.
I et år med flere storslåtte spillopplevelser hvor action blandes med fintfølende strenger koblet til hjerte og hode er dette det «sukkerfrie» tilbudet i 2018 – kun smak, men null næringsstoffer – på godt og vondt.
«Darksiders III» slippes til PS4 (testet), Xbox One og pc 27. november.
