Da jeg var 11 år gammel sparka jeg bestekompisen min i ballene. Høyre fot fløy gjennom lufta som om den var en karusellvogn og en brun vintersko traff midt i skrittet hans, et tilfeldig blinkskudd, resultatet av en total mangel på koordinasjon.
Hvor jeg egentlig hadde ment at foten skulle havne, aner jeg ikke. Intensjonene bak et ballespark har uansett lite å si. Han sank sammen i smerte over en snøskavl i skolegården, og jeg ble stående med like mengder sjokk og forbauselse over hva som hadde skjedd.
Lekeslåssingen vår, inspirert av «Mortal Kombat», var definitivt over, like kjapt som den hadde begynt.
Det hele hadde startet da kompisen min leide spillet for en helg, sånn cirka med en gang det dukket opp på den lokale Narvesen-kiosken i Båtsfjord. Jeg ramlet inn ytterdøra og ble møtt av et ekstatisk ansikt.
- Det er det beste jeg har prøvd!
Vi spilte helga gjennom. Via spillbladene våre lærte vi oss kjapt alle knappekombinasjonene som fantes for Super Nintendo-utgavens dødelige avslutningsmanøvre (disse var likevel noe mildere enn andre konsollutgaver) og banka hverandre så den grå svetten (blod var ennå ikke lov på familiekonsollen SNES) fløy.
Det eneste andre slåssespillet vi hadde prøvd var relativt snille «Street Fighter II» med sine ikke-dødelige knockouts, tregere bevegelsesmønster og tegneserieaktige grafikk.
«Mortal Kombat» hadde fotorealistiske (til den tida å være) karakterer basert på motion capture, drøyere angrep, en voksnere tone og ga oss følelsen av å prøve noe forbudt, å gå utover grensene foreldrene våre hadde tegnet opp. Et uskyldig opprør, men et opprør likevel.
At spillanmelderne advarte om at dette «ikke er for barn» fnøs vi bare av. En som derimot ikke fnøs, var senator Joe Lieberman i USA.
I sin bok «Replay» beskriver Tristan Donovan hvordan Lieberman første desember 1994 sto på talerstolen foran en gruppe journalister og raste mot «Mortal Kombat», som en av kampanjearbeiderne hans hadde gjort ham oppmerksom på.
- Vi snakker ikke lenger om «Pac-Man» eller «Space Invaders», men om spill som glorifiserer vold og lærer barn å nyte det å utføre de mest grusomme former av råskap tenkelig.
For å være helt ærlig, det var ikke så mye å lære i «Mortal Kombat» når det kom til lekeslåssing i skolegården. Ingen av oss hadde en harpun vi kunne kaste på hverandre slik Scorpion pleide, og sykkelsparket til Liu Kang var ingen av oss fysisk i stand til å utføre (jamfør gymkarakterene våre).
Likevel, der sto vi og kasta snø i ansiktet på hverandre, dytta og brøyt, sparka hverandre med skinnleggene (aldri foten, for vondt). Det hadde startet noen uker etter første gang vi spilte «Mortal Kombat» fordi vi kjeda oss i et friminutt, selv om ingen av oss egentlig var glad i å lekeslåss fra før.
Kanskje var det Rayden, Liu Kang og Sonya sin fortjeneste at lekeslåssinga omsider kom i en kontekst vi kunne leve oss inn i, kanskje var vi bare i rett alder og ville gjort det uansett. Det er vanskelig å huske nå, så mange år etter, men man kan jo spørre:
Burde noen ha skjermet oss fra «Mortal Kombat»?
Joda, det kan være at Narvesen burde ha hatt litt skrupler på hvem de leide slike spill til. Men gjorde spillet virkelig varig skade på våre unge sinn? Var det riktig å bannlyse spillet i Tyskland?
Og var det virkelig nødvendig av Lieberman og medløperne hans å sette i gang en diger senatshøring om skadelige dataspill med Nintendo og Sega som målskiver? Hva med ytringsfriheten?
En del av problemet var selvsagt at dataspill i stor grad ble ansett som å være til kun for barn, som om de bare skulle være leketøysindustriens onde halvbror. Det fantes heller ingen aldersmerking av spill på denne tida, og «Mortal Kombat» ble gjerne markedsført direkte mot barn.
Dette var første gang et voldelig spill skapte oppstyr i så stort omfang, selve ur-kontroversen. Tidligere hadde nemlig de moralske mediepanikkene stort sett dreid seg rundt «avskyelige voldsfilmer» som «The Evil Dead» og «Motorsagmassakren».
Media kastet seg selvsagt på, men sjokkoverskrift etter sjokkoverskrift gjorde bare «Mortal Kombat» enda mer lekkert for oss unge knappetrykkere. En mer effektiv pr-kampanje er knapt tenkelig, og spillet solgte i bøtter og spann.
Utfallet av høringene ble opprettelsen av aldersmerkingssystemet ESRB i 1994, en ordning som ennå er i bruk i dag. Dette ga Nintendo et påskudd for å oppheve selvsensuren, og «Mortal Kombat 2» ble gitt ut på SNES med blod og gørr i bøtter og spann.
Som Donovan skriver hadde spillprodusentene nå lært mer enn bare å takle politikere, «de hadde også lært at vold og kontroverser selger», et fenomen som vi blant annet så i fjor med pr-kampanjen til «Dead Space 2» og bråket rundt «Bulletstorm».
For vår egen del så jeg og kompisen min snart forbi lokkeblodet og oppdaget at «Mortal Kombat» kanskje ikke var tidenes gromspill.
Kampsportspillene som etter hvert tok over tronen, «Virtua Fighter» og «Tekken», var atskillig mer elegante og morsomme (og i 3D!), samtidig som de var kjemisk renset for blod og gørr.
Dermed gikk vi tilbake til å bare banke hverandre på skjermen, og var fornøyde med det.
Tilsynelatende kom vi begge fra det uten varige men.Testiklene hans får svare for seg selv.
Historien om den politiske kampen mot «Mortal Kombat» kan leses i sin helhet i Tristan Donovans glimrende bok «Replay: The History Of Video Games».
