(PressFire.no): «Sivilisasjon har gjort dere svak!» bjeffer en irritert Conan. Barbarens livsmotto er at mennesker er født med styrke i hjertet og i armene, og han har derfor lite til over for disse dekadente vindrikkende pysene som omringer han bak trygge bymurer.
Men heldigvis skal de ikke få hvile særlig lenge. Horder med soldater og monstre dekker horisonten, og truer med å knuse murene, husene og sivilisasjonen som har gjort dem så svake.
Conans menn skal få testet hvilken styrke som bor i hjertene og armene deres, med blod, svette og stål. Barbarkongen løfter sverdet og gaper for å slippe løs et skikkelig krigsbrøl – bare for å plumpe ut med et uengasjert gjesp.
For selv ikke verdens barskeste barbar klarer å gjøre meg engasjert i strategispillet «Conan Unconquered».
Sunn skepsis
Da jeg først hørte om Funcoms nyeste prosjekt «Conan Unconquered» kjente jeg på en viss sunn skepsis. De har gjort tålelig bra suksess med Robert E. Howards univers gjennom spillene «Age of Conan» og «Conan Exiles». Men kunne det virkelig bli et ålreit sanntids strategispill med en miniputt som Funcom bak roret?
Riktignok er det ikke Funcom selv som står for selve utviklingen denne gangen, men Petroglyph Games. Grunnlagt av veteraner fra «Command & Conquer»-sudioet Westwood Games, og med spill som «Star Wars: Empire at War» og «Grey Goo» på merittlisten, er dette absolutt folk som forstår strategispill. Men jeg var likevel skeptisk.
Misforstå meg rett, jeg pleide å elske slike strategispill da sjangeren enda var relevant. Men å egenhendig blåse nytt liv i en døende sjanger er kanskje vel mye å be om, selv for en gretten og barsk Conan.
Og det viser seg at skepsisen var begrunnet. «Conan Unconquered» bringer lite nytt til sjangeren, og velger å rendyrke en tårnforsvar-lignende spillmodus hvor horder på horder av soldater løper mot muren min.
For minimalistisk for sitt eget beste
Grunnmekanikkene er ålreite nok. I klassisk strategispillstil kikker du ned på en liten by med et knippe soldater, hvor du også må samle ressurser, plassere ut bygninger og beordre Conan og soldatene hans rundt om for å banke vett inn i fiender og monstre som ligger og lurer i skumringen rundt meg.
Byggingen i seg selv er litt vel enkelt for min smak. Setter man opp et hus vil det med jevne mellomrom gi deg gull, og plasserer du en tømmerhytte på noen trær vil de sakte med sikkert fylle lagrene med tømmer.
Uten noen enheter som må samle resursene eller tanke om at man må skape en slags infrastruktur for det hele føles dette litt blodfattig – som om spillet egentlig var ment som et mobilspill. Her kunne Petroglyph med fordel latt seg inspirere av for eksempel «Age of Empires», hvor selv originalen fra 1997 hadde en mer givende opplevelse for denne delen av spillet.
Denne minimalistiske tilnærmingen er derimot valgt nettopp fordi hordene fyller horisonten. Når hundrevis med soldater og monstre står klar for å hamre løs på murene mine er det gjerne like greit at jeg ikke trenger å bry meg særlig om hvorvidt tømmerhoggerne mine har en optimal rute mellom sagbruket og trærne de skal hugge.
Tårnforsvar
Det som derimot skiller «Conan Unconqered» fra røkla er alt man får til disposisjon til å forsvare byen med. Tårn og murer er ypperlige verktøy for å holde en horde ute, og når de utsmykkes med bål som soldatene mine kan dyppe spydene i før de kaster mot fienden, feller, forsvarstårn og kokende oljekar blir det å lage kulest mulig forsvarsverk en krevende og ganske artig opplevelse.
Men når spillet nesten utelukkende handler om å forsvare seg mot bølger av angripende soldater og monstre begynner «Conan Unconquered» å rakne. Dette føles mer som et fancy tårnforsvarsspill enn barskt strategispill.
Ingen motstanderbaser, ingen sideoppdrag, ingen spennende figurer eller storslåtte historier. Bare horder på horder av fjols som løper mot muren min for å bli gjennomboret av spydene til soldatene mine. Og da hjelper det i hvert fall ikke på at den kunstige intelligensen er merkverdig forutsigbar, hvor alle løper i én strak linje fra punktet de kommer inn på kartet frem til de krasjer platt i muren min.
Slik er det i nesten alt jeg får gjøre her, inkludert den sparsommelige énspillerdelen. På nivå én må du overleve fem bølger med fiender. På nivå to må vi overleve ti. Tør du gjette hva nivå tre går ut på? Er det egentlig rart at jeg ser for meg at Conan gjesper?
Vassent visuelt
Hordene som angriper murene avslører også hvor lite kjærlighet Petroglyph har lagt ned i det visuelle. Ved første øyekast kan spillet gjerne passere som et noe utdatert krigsspill, hvor du fra fugleperspektiv kikker ned på en småvakker by som er omringet av sand, oaser, blinkende vannspeil og eksotiske trær.
Men når byen vokser, og et mylder av identiske hus står skuflet sammen i et uorganisert rutenett, får jeg igjen følelsen av at dette spillet var ment for mobiltelefonen min. Og når en klump med tyvetalls klonede sverdmenn står og stanger mot muren ser det hele bare billig ut.
Her har Petroglyph valgt funksjon over design, hvor det skal være lettere å identifisere hvem som bærer sverd og hva som er et utkikkstårn enn å på noen måte lage noe som sjarmerer spilleren.
Lyden er heller ikke mye å skryte av. Jeg fort lei av hjulet av one-linere som Conan lirer fra seg når han slakter ting. Den tiende gangen han på kort tid utbryter «They were weak!» etter å ha stukket sverdet i noe, eller datastemmen som for hundrede gang minner meg på at noen angriper muren min, får jeg mer lyst til å rive av meg øretelefonene.
Minner meg på at jeg savner «Warcraft 3»
«Conan Unconquered» har derimot byggesteinene for et godt strategispill i seg, og på overflaten kan jeg fornemme en viss eim av det fantastiske 2003-spillet «Warcraft 3» her. Men det blir dessverre med steinene.
For der hvor «Warcraft 3» hadde varierte nivåer, spennende taktisk spill og en innholdsrik verden og historie som vokste seg til å bli mastodonten «World of Warcraft», er «Conan Unconquered» heller en avmagret billig skisse av noe som kunne blitt stort.
Senere i år kommer «Warcraft 3 Reforged», en nyoppusset versjonen av «Warcraft 3». Vent heller på det. For «Conan Unconquered» er ikke spillet som vil blåse nytt liv i sanntids strategispillene – snarere minner det meg på hvorfor sjangeren har lidd en langsom død.
Og det irriterer meg, fordi jeg har lyst å like dette. Jeg ønsker virkelig at «Conan Unconquered» skal gi meg noe – noe som kan gi meg tilbake troen på en sjanger jeg tidligere elsket. Jeg ønsker meg et spill som ga meg godfølelsen «Warcraft», «Command & Conquer» eller «Age of Empires» en gang ga meg.
Men dette her blir for platt og simpelt. «Conan Unconquered» viser hverken styrke i hjerte eller armer, og selv ikke Conan-merkevaren klarer å gjøre det interessant. Og det er synd, fordi grunnmekanikkene er underholdende og gode – gode nok for å fortjene et bedre spill.
«Conan Unconquered» er ute til pc.
