(PressFire.no): Funcom var hele Norges spillutvikler. Det føltes lenge som om de bare var ett suksessfullt spill fra å trå opp blant store gutta, og sette norsk spillutvikling på verdenskartet.
Men etter å ha snublet godt med både «Age of Conan» og «The Secret World», i tillegg til en bomtur innom verdens største leketøysmerkevare i «LEGO Minifigures Online», har Funcom ligget med brukket rygg.
«The Park» og «Hide and Shriek» fra 2015 og 2016 var begge artige og finurlige spillopplevelser, men viste samtidig et helt annet ambisjonsnivå for utvikleren – dette var etter alle solemerker spill man kunne forventet fra mindreutviklere, og ikke en utfordrer til verdens store spillutviklere.
Med «Conan Exiles» viser endelig utvikleren initiativ igjen. Etter å ha ligget og godgjort seg i early access i omtrent et år er dette storslåtte overlevelsesspillet nå endelig klar for butikkhyllene.
Men litt seine er de, da det har gått inflasjon i overlevelsessjangeren. Spill hvor du må samle mat, bygge hus og kjempe mot monstre og omgivelsene har poppet opp som paddehatter, med «Rust» og «Ark: Survival Evolved» og det nydelige «Subnautica» i spissen.
Conan lar seg derimot ikke skremme av litt knuffing og sunn konkurranse. «Conan Exiles» er et stort, vakkert og ambisiøst prosjekt, og er vel på høyde med alt annet i sjangeren – minus de dritkule dinosaurene «Ark: Survival Evolved» da. Fordi dinoer!
Penis to the max!
«Conan Exiles» starter som overlevelsesspill flest - etter å ha laget en rollefigur fra et magert utvalg av ansikts og kroppsvalg, og dradd spaken for penisstørrelse helt til max, våkner jeg på et kors i en ørken hvor jeg er etterlatt for å dø. Magen knurrer, leppene er tørre og solen steker.
Heldigvis kommer en mørk og barsk skikkelse labbende ut av sanddynene, og hugger meg løs fra dødstreet jeg henger på. Etter noen pompøse ord overlater barbaren Conan meg til å meisle ut min egen skjebne i et fremmed land.
De første skrittene i ørkenen er derimot ikke så veldig imponerende. Bleike og kjedelige sanddyner omslutter meg på alle kanter, og det eneste interessante å hvile øynene på er noen ruiner og en fjellformasjon i det fjerne.
Jeg omsluttes av kjedelige nyanser av gult, brunt og oransje så langt øyet kan se, og i tillegg ligger en hvit tåke og lurer i horisonten som gjør at den ser vassen ut.
Det hele blir derimot mindre vondt for øynene når jeg omsider kommer til en oase sør i spillkartet, hvor grønt gress og palmer vifter i vinden. Særlig vannet ser imponerende og vakkert ut der det skvulper av gårde mellom fjellene og sanden, og dyrene som labber rundt på stranden får bildet til å virke mer levende.
Ser ikke ut som et toppspill
Samtidig ser figuren min direkte stusselig ut. Kroppen og ansiktet ser ålreit ut, muskuløs og barsk og som jeg har skapt den. Men håret ser ut som noen har klippet av bakdelen på en Darth Vader-maske og limt den på meg, noe som er kjipt all den tid jeg må stirre på det bakhodet ganske lenge før jeg vil få tilgang på min første hjelm.
I nord og i øst beveger jeg meg derimot senere inn i noen virkelig vakre jungel- og skogsområder, hvor fargerike eksotiske kattedyr smyger seg mellom grønne blader og blinkende vannspeil. Her er også vegetasjonen så tettpakket at «tåken» ikke blir like synlig.
Men generelt føles ikke det som om «Conan Exiles» visuelt sett er helt på nivå med storspill i 2018, og kommer ikke i nærheten av å nå opp til for eksempel de fantastisk vakre ørkenområdene i de nyere «Star Wars: Battlefront»-spillene.
Nå vet jeg ikke om disse tingene er nødvendige komprimisser utviklerne har måtte ta for å holde bildeoppdateringene stabile samtidig som vi kan bygge hva vi vil hvor vi vil. Men det føles uansett litt pussig, da Funcoms to forrige massive flerspiller-spill «Age of Conan» og «The Secret World» har helt i toppsjiktet grafikkmessig da de kom.
Dypt system
Som overlevelses og byggespill imponerer heldigvis «Conan Exiles» mye mer. Systemet her er noe av det dypeste og mest realistiske jeg har opplevd i denne sjangeren.
Det begynner enkelt nok med at jeg plukker opp en trekvist og en skarp sten for å lage en provisorisk øks, for så å bruke den til å hugge ned et tre. Plankene fra treet og noen stener blir til gulv og noen vegger, og vips så har jeg et provisorisk hus på stell.
Rundt om møter jeg på dyr som blir til skinn og kjøtt, som igjen blir til mat, klær og senger. Det hele er intuitivt og enkelt å sette seg inn i, men føles samtidig givende nok til å underholde meg de første timene av reisen min.
Jeg savner derimot «Rust»s greie hvor jeg kan oppgradere vegger direkte. Skal jeg oppgradere en sandstensvegg til en murvegg må jeg her først rive førstnevnte, som kan bli en virkelig knotete jobb om jeg har bygget noe stort.
Litt etter litt vokser en liten borg frem rundt oasen i startområdet, eller liten by om vi er flere som spiller sammen, som jeg kler i krokodillehoder, langbord og allslags nips. Men det å samle mat og ressurser blir fort til rutine, og monstrene blir enkle å nedkjempe.
Imponerende detaljridom og stormanngalskap
Omtrent da treffer jeg jernveggen – altså, jeg trenger jern. Og Jern finnes bare lenger nord, hvor monstrene er skumlere og de andre spillerne mye mer triggerhappy når de ser meg. Det er nå reisen og utforskningen av det gigantiske kartet begynner, og «Conan Exiles» virkelig blir interessant.
Spillverdenen strekker seg nemlig langt nordover og østover fra oasen, i en spennende og variert verden. Det blir mer og mer synlig hvor mye kjærlighet Funcom har lagt inn i å skape steder og områder som skal føles håndlaget og ekte. Det er en detaljrikdom og en stormannsgalskap her som rett og slett imponerer meg.
Men etter hvert føles det hele statisk. Den første gangen jeg møter en tiger kribler det litt i magen – tiger nummer 10 er en sjelløs firebent skapning som jeg klikker på med musen til den faller om og gir meg kjøtt og pels.
De skumle templene jeg ser langt der fremme viser seg også å bare være tablåer som er plassert i fjellsiden for å krydre horisonten. Når jeg kommer tett på dem er de nemlig bare dekorerte bokser uten dører eller interiør.
Funcom har heldigvis spilt «The Legend of Zelda: Breath of the Wild», og forstått nødvendigheten av å skape en verden vi kan klatre i. Faktisk minner spillverdenen i «Conan Exiles» meg mye om Nintendos storslåtte eventyrspill, og jeg tar meg faktisk ofte i å savne Links hangglider.
Klatringen fjerner også mye av irritasjonen med forrige generasjons åpenverden-spill, hvor illusjonen av å være superhelt ofte ble brutt av at jeg ikke kunne bevege meg over en halvmeterhøy skrent.
Men der hvor verdenen minner meg litt om Hyrule, så har ikke Funcom lært mye av Nintendos evne til å fylle spillet med småting som gjør at utforskningen føles givende. Oftere enn ikke ender jeg opp med en skuffet følelse og en helvetes lang klatretur ned igjen når jeg drister meg opp på noe som ser stort og spennende ut.
Endelig morsomt å denge dyr
En av de store ankepunktene ved «Conan Exiles» under early access-perioden var kampsystemet. Funcom har heldigvis brukt betydelig med ressurser og tid på sverdsvingingen, og det hele føles mye bedre nå.
Det hele har blitt vridd i retning av klassisk tredjepersons sverdkamper, hvor du veksler mellom lette og harde slag, blokkere med skjoldet og stupe unna kraftige angrep. Slagene føles tunge i kontrollerne, og all rulling på bakken gir kampen mer dynamikk og bevegelse.
Dessverre er ikke motstanderne like intelligente. De fleste monstre jeg møter har forutsigbare angrepsmønstre, og låser seg selv inn i angrepsanimasjoner som er lett å utnytte.
Selv de sterkeste og slemmeste monstrene kan derfor nedkjempes ganske lett med litt timing og posisjonering – eller ved å klatre ned et halvmeters stup og skyte piler opp på dem mens de lurer på hvordan i alle dager jeg på magisk vis har kommet meg ned fra dette halvmeterhøye fjellet.
Fantastisk flerspiller
Menneskelige motstandere er derimot et helt annet beist. Det er i kamp med og mot spillere fra alle verdens hjørner at «Conan Exiles» virkelig skinner.
For det første gir det et ekstra nivå av terrorfølelse når du er ute og utforsker at jeg når som helst kan bli overfalt av en horde rabiate tenåringer som er ute etter skattene du bærer rundt på. I tillegg må du tenke møysommelig over hvordan jeg bygger hjemmet mitt så ingen kan lure seg inn for å stjele alt du har samlet.
Det er også sammen med andre spillere at du virkelig får utnyttet det fantastiske byggesystemet her, hvor husbyggingen plutselig blir til et samarbeid om å skape en festning og en by som andre lag ikke vil klare å innta.
I tillegg kan du fange slaver som kan stå vakt eller bemanne arbeidsstasjoner. Ikke bare er de hjelpsomme, men de får bygningene og byene til å føles bebodd – noe som er sårt nødvendig all den tid det bare finnes én by på hele kartet med mennesker som ikke drar sverdet så snart jeg viser trynet mitt.
Virkelig dedikerte spillere kan også kalle på hjelp fra forskjellige guder, og bli til gigantiske krigere eller monstre som knuser fiendens slott til pinneved. Dette er noe som krever grusomt med resurser og tid, så jeg har dessverre aldri sett disse i aksjon.
Litt dungeons og raids også – fordi why not?
For de som har kjempet seg litt lei av andre spillere finnes det også et «sluttspill» her med større monstre som krever koordinert innsats fra et helt lag av spillere før de faller om. Store edderkopper, skorpioner og nesehorn gjemmer seg på finurlige plasser, i tillegg til huler hvor sterkere sjefer holder til.
Disse monstrene og hulene er selvfølgelig aldri på nivå med utfordringene i «World of Warcraft» eller andre massive flerspillerspill som fokuserer på spiller-mot-spillverden-opplevelser, men det er heller ikke forventer i et spill som dette. Det er heller snakk om litt ekstra krydder på «Conan»-opplevelsen for de mest hardbarkede barbarene blant oss.
Spillet kjører overraskende godt på PC for meg selv på ultra-innstillinger, og flyter godt til tross for mange spillere, monstre og bygninger i samme område. Dette er godt å se, da Funcoms forrige storspill «The Secret World» var fryktelig dårlig optimalisert, og krevde kraftig maskinvare for å kjøre selv på lavere grafikkoppløninger.
Samtidig lurer jeg på om de kunne brukt den anledningen til å skru på litt ekstra oumph på grafikkfronten til de med skikkelige råskinn-PC’er.
Playstation 4-versjonen hakker derimot noe voldsomt, og mine overfladiske Google-søk bekrefter at jeg ikke er alene om å oppleve det. Om det er serverproblemer, eller at spillet er fryktelig dårlig optimalisert for standardversjonen av Playstation 4, vet jeg ikke. Men dette var på grensen til uspillbart, og Playstation-eiere bør praktisere litt Google-fu og lese seg opp om problemene er løst før eventuelt kjøp.
«Conan Exiles» er gigantisk, brutalt og tidvis vakkert, og overgår mine forventninger på mange områder. Som overlevelsesspill er det helt i toppsjiktet, byggesystemet er komplekst og artig, og det å samarbeide om å bygge gigantiske festninger og slott føles givende.
Kampene har blitt løftet flere hakk gjennom utviklingen, og føles tunge og deilige til tross for litt dumme motstandere. Som enspillerspill er dette under pari, men til gjengjeld er det virkelig et godt flerspillerspill.
Dette er nok ikke spillet som vil løfte Funcom opp på nivå med de verdenskjente internasjonale spillutviklerne. Men det stadfester at utvikleren har grodd en ny ryggrad, og er klar for å utfordre de store gutta igjen.
«Conan Exiles» er ute til PC (testet), PS4 (testet) og Xbox One.
