(PressFire.no): «Company of Heroes» var en liten revolusjon for strategisjangeren. Det hadde en fantastisk god balanse mellonm det taktiske og strategiske laget, i tillegg til at spillmotoren dro deg ned på en detaljrik slagmark som føltes ut som en eksplosiv og intens blockbuster-film.
Det var en fantastisk perle på alle plan, både visuelt og mekanisk, som funker akkurat like godt i dag som det gjorde da det ble sluppet i 2006, særlig i lys av oppfølgeren, som er alt annet enn en det samme friske pustet.
På tynn is
Problemet med «Company of Heroes 2» er at det kommer litt i seneste laget i forhold til det pakken faktisk leverer. Serien har allerede hatt en del oppdateringer til formularet sitt, deriblant «Tales of Valor» til det originale spillet, som endret reglene ganske radikalt med en av de nye faksjonene sine.
«Company of Heroes 2» tilfører ikke noe særlig betydningsfullt overhodet, på tross av en del tekniske nyvinninger under panseret, og en helt ny faksjon å spille som.
Sovjetunionen hadde i utgangspunktet vært en veldig interessant faksjon å ta stilling til, hadde de bare vært satt sammen med litt mer ettertanke enn de er her.
Faktisk så er det nesten bare det sønderbombede og grå bylandskapet og det iskalde været som hinter til at du i det hele tatt befinner deg på østfronten av krigen – miljøer som enten handler om å navigere kjedelige labyrinter, eller tøffe rundt på glattisen med stridsvognene dine.
Værskiftet gjør kanskje slagmarken noe mer uforutsigbar, men aldri på en betydningsfull måte.
Faktisk så virker det som om utviklerne har brydd seg mindre om kontekst denne gangen, og ryddet spillet for mange av de strategiske elementene som spilte sammen med det taktiske laget. For her er det nemlig flere ting jeg savner.
Første og fremst trenger du ikke lenger bry deg om hva slags ressurser hver del av kartet produserer – det bestemmer du selv - så fort du har erobret det.
For det andre, trenger du ikke bry deg om doktriner, og hva slags spesialangrep og egenskaper du skal bygge hæren din rundt. Hele dette systemet er nå byttet med et metaspill på siden, som lar deg låse opp diverse prosenter og verdier i snegletempo ettersom du grinder deg gjennom digitale troféer – mest til fordel for online-delen, framfor noe annet.
For lite, for sent
Ryggmargen i den sovjetiske hæren er soldatene, som i stor grad er bygget opp av vernepliktige uten særlig kvalifikasjoner. De er ikke særlig brukbare på egenhånd, men briljerer som supplement til de andre, mer erfarne, troppene dine, da de kan forsterke og utfylle når andre faller fra frontlinjen.
Se for deg et sjakkparti hvor du får tilgang til ubegrensede mengder med bønder - ikke veldig brukbare på egenhånd – men med litt smart spill kan du forvandle dem til langt mer handledyktige og erfarne soldater.
Ulempen er at de har lett for å stryke med hvis de skulle finne på å trekke seg tilbake, og lett fryser i hjel i kaldt vær. Begge disse føles ut som ettertanker rent mekanisk – særlig det kalde været, som bare forsikrer at soldatene dine står litt ekstra utsatt til hvis du skulle glemme å parkere dem bak dekke.
Den kanskje største påtvungne gimmiken av alle, er likevel evnen du har til å bombe fienden med propagandabrosjyrer, i håp om at de skal ta halen mellom beina.
Tematisk, ja – som veldig mange av de overfladiske karakteristikkene utviklerne har valgt å presse inn over sovjeterne. Men så karikert og overdrevent implementert at det høres mer som noe fra «Red Alert»-serien, enn noe annet.
På det taktiske laget har det ikke skjedd alt for mye nevneverdig, og det er akkurat den delen av spillet som redder helhetsinntrykket for min del. Dette er fortsatt den samme opplevelsen, når du reduserer formularet ned til øyeblikkene, spetakkelet og kaoset.
Du har nemlig fortsatt det fantastiske finspillet mellom soldater og stridsmaskineri og den forsiktige disposisjonen av ressurser og brikker.
Spillet er med andre ord like tilfredsstillende å ta del i når artilleriregnet begynner, og slagmarken plutselig tar en helt annen vending. Du føler virkelig at du befinner deg midt i smørøyet.
Jeg klarer ikke være entusiastisk over «Company of Heroes 2» uten forbehold. På godt og vondt, er dette mer av det samme. Dessverre det det ikke på langt nær så mye nytt som jeg hadde håpet. Oppfølgeren trenger ikke akkurat være like slagkraftig som forgjengeren var i sin tid, men jeg hadde i det minste forventet en videreutvikling av grunnprinsippene.
Dette er en ren tilleggspakke i mine øyne, og det er litt skuffende, i og med at den ikke engang overgår ekstrainnholdet som allerede har blitt sluppet i etterkant av originalspillet.
Det er garantert mer godsaker under panseret for flerspillerne enn det som er innlysende ved første øyekast. Men for min egen del blir gjensynet noe midt på treet – ålreit, men mest vemodig, i og med oppfølgeren ikke gir meg noe grunn å gi opp på det originale spillet.
«Company of Heroes 2» ble sluppet til pc 25. juni.
