Med nok paradoksale «hva om»-scenarioer til å fylle flere science fiction- noveller, åpner Electronic Arts atter en gang et kapittel i «Command & Conquer»-universet. Denne gang er en ny variant av «Red Alert» i anmarsj – et spill som i sin tid stod som en av de viktigste milepælene innenfor strategisjangeren.
Det var i alle fall slik mange så på det originale spillet fra Westwood. Serien har i ettertid fått mye kritikk for mangel på innovasjon, og selv med de helsprøe scenarioene som nå har blitt «Red Alert» sitt kjennemerke, har nytenkningen stagnert.
Med en slippdato på PC-platformen allerede i fjor, kommer «Red Alert 3» først nå på Playstation 3-konsollen. Spillet har fått navnet «Red Alert 3: Ultimate Edition», og inneholder eksklusivt bonusmateriale som dokumenterer deler av utviklingsprosessen av spillet.
Les også: PC-anmeldelsen vår av «Command & Conquer: Red Alert 3».
PARODISK INNHOLD
«Red Alert 3» inneholder lite nytt ut i fra det grunnlaget originalen la tilbake i 1996.
Formularet er stort sett det samme, og det eneste som utmerker seg fra tidligere spill i serien er presentasjon og historien.
Premisset tar utgangspunkt i et alternativt univers, der Sovjet reiser tilbake i tiden og kvitter seg med Albert Einstein for å hindre de alliertes overtak på kommunismen.
Dette har ikke bare endret menneskehetens teknologiske ståsted, men har også banet vei for et nytt østlig imperium.
De spillbare fraksjonene har med dette økt fra de originale to til tre, med keiserriket Japan som den nye trusselen. Spilleren kan fritt hoppe mellom de tre kampanjene, som alle tilføyer sin egen lille vri til det originale premisset.
Filmsekvensene som introduserer oppdragene er også dratt med fra gammel arv, denne gang med kjente Hollywood-fjes som Peter Stormare, George Takei, Tim Curry og Jenny McCarthy i hovedrollene.
Sekvensene står som spillets opplagte høydepunkt, og klarer bevisst ved hjelp av overdramatisering å latterliggjøre spillets allerede komiske utgangspunkt.
Selv om grafikkavdelingen ikke akkurat har jobbet mye overtid til «Red Alert 3», ligger det utvilsomt mye arbeid rundt konsept og design av enheter.
Hver fraksjon har sin egen karakteristiske stil – både konseptuelt og visuelt – og utviklerne har gjort en god jobb med å skille lagene fra hverandre med sterke farger.
Man skulle tro at den sterke fargepaletten som dekorerer enhetene ville bidra med å skille dem fra tydeligere, men alt for ofte drukner de når gruppene blir store nok. Oversikten forverres av det faktum at kameraet som gir deg innsyn til krigen ikke kan zoomes i noen reell grad.
FORTROLIG MEKANIKK
Hovedmomentet, som differensierer fraksjonene fra hverandre, er utvalget av enheter.
«Red Alert 3» er ikke i manko på disse, og er tettpakket med fantastiske maskiner og absurd teknologi som får de kontroversielle temaene fra de tidligere spillene til å virke konservative og trivielle.
Dessverre forsvinner enhetenes roller litt i det overdrevne antallet, og bruksområdene til de enkelte blir liggende i en gråsone av ulogiske bruksområder.
I enkelte tilfeller er det vanskelig å holde oversikt – spesielt når alle disse enhetene har opp til flere forskjellige funksjoner.
Økonomien du bygger basen din med deles denne gang med en partner, som kan inviteres over fra PSN-nettverket. Samarbeidet åpner for en mer spennende opplevelse, så har du sjansen bør du definitivt spille «Red Alert 3» med en kompis.
Den kunstige intelligensen som ellers råder har heller ikke forandret seg mye siden sist. Med seriøs mangel på kreativitet domineres taktikkene fortsatt av de samme forutsigbare angrepsmønstrene vi kjenner fra gammelt av.
Det skal ikke mye jobb til for å hindre fiendens progresjon, og med de riktige forsvarsmekanismene kommer du deg enkelt gjennom de fleste oppdragene.
Det meste annet som skjer på slagmarken føles ellers litt for fortrolig; med unntak av sjøkamp, som nå er en vits mer enn en taktisk overveielse. Det som en gang var eksklusiv ferdsel for båter er nå åpent terreng.
Flesteparten av alle enheter og bygg kan dermed utplasseres og benyttes på vannet, og er du ute med jollen en vindstille dag kan du faktisk se sovjetiske krigsbjørner halse bortover vannflaten uten problemer.
PS3-INKARNASJON
Mus og tastatur har alltid vært representativt for strategisjangeren som først så sitt lys på PC-plattformen.
Musen gjør det enkelt å velge og filtrere små elementer på store slagmarker, mens tastaturet lar deg binde hurtigtaster og snarveier til mange av spillets funksjoner.
Med dette sagt kommer det sikkert ikke som noe sjokk at «Playstation 3»-kontrollen er spillets store flaskehals.
Designet er i utgangspunktet godt, og baserer seg på et kommandohjul som hentes fram ved å holde inne R2-knappen. Hjulet lar deg velge grupper med enheter, produsere forsyninger, utløse hemmelige protokoller, og holder egentlig det meste av funksjonalitet du trenger for å komme deg gjennom oppdragene.
Administrasjon er vanskelig med Playstation 3-kontrollen. Uten at den gjør en direkte dårlig jobb, klarer den aldri helt å holde fart med spillets tempo, og kan i mange tilfeller være rot til stor frustrasjon på grunn av treig respons og presisjon.
Med en god dose selvironi har utviklerne utvilsomt funnet «Red Alert» sin plass i industrien. På tross av dette har de ikke helt klart å framstille en verdig spillopplevelse ut av det, og synergien mellom spillelementene virker til tider lite gjennomtenkt.
De unngår samtidig å endre på den eldgamle historien serien har drasset etter seg de siste ti årene, og spillet føles rett og slett gammelt og utdatert.
Med så mye som har skjedd rundt denne sjangeren de siste årene er det vanskelig, med hånden på hjertet, å anbefale «Red Alert 3».
Spill som «Company of Heroes» og «World in Conflict» har vist at så mye mer kan gjøres med tanke på innovasjon og spillmekanikk, så mens hardbarka taktikere snur seg til «Total War», fyller «Red Alert 3» et tomrom som kanskje best kan betegnes som nostalgi.
