(PressFire.no): Jeg elsker spill. Spill kan være så innmari håpløse, teite og hysteriske at det er umulig å ikke elske de. Jeg elsker dumme spill.
Dette er en av kremtoppene.
«Clustertruck», tidligere med den langt mindre fengende arbeidstittelen «Highway Fight Squad», er omtrent så latterlig som det går an å få det: En haug lastebiler durer avgårde i en rett linje inn i evigheten, du står på taket og må hoppe mellom de for å komme deg til målet.
Det er på nivå med «Muscle March» (fleks med musklene i riktig positur for å klemme deg gjennom hull i vegger), «Who’s Your Daddy» (babysikre huset før ungene dreper seg selv) og «Kung Fu Rider» (kjør kontorstoler ned bratte bakker) når det kommer til vanvittig dumme idéer.
Jeg elsker spill.
Ikke akkurat en simulator
Så her står du, på toppen av en semitrailer, og må kikke deg rundt etter målet. Ofte er det et stykke frem, og trikset blir da å holde deg på en av de mange trailerne som gasser på uten særlig tanke på egen sikkerhet.
De sinnsvake sjåførene bare gønner avgårde, gjerne rett utfor stup eller inn i vegger, så trikset blir å hoppe til den du tror kommer til å ta deg litt nærmere målet. Tøtsjer du bakken (eller noe annet), er det bare å starte på nytt.
Hopping mellom kjappe trailere er i bunn og grunn hele greia, men etter hvert kommer det fiffige grep som gjør at du må begynne å «planlegge» hva du skal gjøre litt lenger framme.
Hver «verden» (med ti baner) har sitt eget tema, der enkelte introduserer svære svingarmer som vil kølle lastebilene til helvete (noen ganger bokstavelig), noen har anti-tyngdekraftområder, noen pakket med eksplosiver – og så videre.
Det er mer Bandit enn Snowman, om du mot formodning skulle tro det var et snev av «Truck Simulator» her, og det føles ut som om Burt Reynolds har snurret deg rundt med barten sin etter endt spilløkt også.
Forvent en deilig miks av svimmelhet, glede og mestringsfølelse etter at spillet har kastet alt det har av fargerikt trallala og eksplosjoner på deg. Kanskje trenger du en dusj.
For du kjeder deg aldri, for å si det sånn.
Konge!
Hiv på perfekt kontroll, morsomme oppgraderinger (dobbelthopp er nesten påkrevd senere), og topplister med venner og uvenner, og oppskriften er knallgod.
I ren «Super Meatboy»-stil er det nesten umulig å ikke prøve bare én gang til, for lasteskjerm er ikke-eksisterende.
Så får vi heller tilgi at konseptet «slår sprekker» på ett punkt, i at det ikke holder koken så veldig lenge. Derfor er det fint at prisen, hundrelappen, står i stil.
Det er reinspikka plattform-moro, en finfin fargeklatt av et spill som tar en tåpelig setting, klasker på perfekt styring, morsom progresjon og som også makter å kaste armene i været tidsnok når det hele er blitt brukt opp.
Som en ekstra bonus får du med en level-editor og dermed også potensielt uendelig med nye baner, om du orker. En komplett pakke, med andre ord.
Og stort mer er det ikke å si. Konge!
