Det er mange forskjellige tanker som surrer i hodet mitt etter å ha spilt «Castlevania: Lords of Shadow». I mine øyne betaler utviklerne en relativt drøy pris for produktet sitt, men jeg sliter litt med å finne en passende metafor for rollen deres.
Etter nærmere ettertanke tror jeg faktisk at de har kommet opp med en, helt på egenhånd: «Lords of Shadow» virker nemlig som en passende beskrivelse av Mercury Steam selv, en gjeng med utviklere som best trives i skyggen av andre.
For hvis idéen bak det nyeste «Castlevania»-spillet var å etablere serien med en spennende, ny identitet, har de et langt stykke å gå.
Heldigvis betyr ikke dette at spillet er noe dårlig – tvert imot, faktisk.
En kavalkade av sjangerkonvensjoner
«Lords of Shadow» er på mange måter et veldig riktig spill i forhold til hva du forventer av seriens evolusjonære gang. Lineariteten gjenspeiles nå i fantastiske 3D-omgivelser; de grusomme fiendene du møter skaper et sterkt inntrykk av mytologien – mens omfattende og imponerende bosskamper markerer milepæler i eventyret.
Jeg har heller ikke noen tro på at de pretensiøse dialogene og langtrukne monologene strødd rundt er noe annet enn et lite selvironisk nikk til de tidligere spillene. Det gjør uansett vondt i magen hver gang jeg må avbryte selveste Sir Patrick Stewart («Star Trek: The Next Generation»), som har fått oppgaven å lese høyt fra disse gørrkjedelige lasteskjermene.
Synes du dette ikke høres ut som en spesielt interessant eller tro tolkning av det vi kjenner som «Castlevania», er det fordi «Lords of Shadow» er en videreutvikling av de første titlene i serien fra Nintendo og Super Nintendo perioden; ikke det vi nå assosierer med «Symphony of The Night».
Til tross for dette er det allikevel hint til hvordan både den nye og gamle generasjonen blandes inn i formularet. Pisken er fortsatt ditt eneste våpen, selv om du hele tiden låser opp nye krefter og hjelpemidler for å utvide porteføljen din med angrepsformer.
Dette blir også hovedinsentivet ditt til å besøke tidligere områder for å lete etter bonusgjenstander; eventuelt for å ta del i de unike utfordringene som låses opp. Sistnevnte setter betingelser eller restriksjoner på nivåene du allerede har vært gjennom og gir deg anledning til å gå kampingen litt dypere i sømmene.
Nytt møter gammelt
Det er tydelig at Mercury Steam skjønner dette med komposisjon og sammensetning av form og farger.
Til og med Naughty Dog («Uncharted») kunne ha lært en del fra de fantastiske utsiktene og områdene i «Lords of Shadow» – for ikke å snakke om kameravinklene og bevegelsene som brukes når du klatrer rundt på digre fasader og svimlende fjelltopper.
De intense og frodige skogene tidlig i eventyret skaper for eksempel en spennende kontrast med de senere nivåene, hvor surrealistiske dimensjoner og gotiske, middelaldrende slott dominerer landskapet.
Samtidig er det her spillet virkelig utforsker seriens tidligere røtter, selv om Dracula selv har tatt en velfortjent hvilepause fra strabasene.
Formatet på nivåene passer spillet veldig godt, og består av relativt små områder fordelt på et titalls kapitler. Som med de fleste spill i actionsjangeren hos denne konsollgenerasjonen, får du prøve deg på mye – blant annet klatring rundt i nivåene, enkel gåteløsing og ridesegmenter hvor du klyver til rygg på ulver, troll og forvokste edderkopper.
Kanskje viktigst av alt gir formatet deg anledning til å gå tilbake til tidligere deler av spillet uten å måtte vasse gjennom omfattende, kjedelige avsnitt først. Dette var også en viktig del av formularet i «Devil May Cry» (en av spillets klare inspirasjonsilder), siden det utfordret spilleren til å utforske alle spillets kriker og kroker.
Selve konseptet bak kampingen bygger ellers på de samme prinspippene som i «God of War», hvor du blander offensive nærkampsmanøvre med ballettdans og akrobatiske sprell. Har du først taket på kamphandlingene flyter de silkemykt og trumfer i mine øyne alternativet over i ren utførelse.
Heseblesende action
Du står allikevel veldig fritt til å justere spillestilen din selv. Systemet fungerer like bra på offensiven som det gjør defensivt, noe som trekker ut kampene og gjør dem langt mer tilgivelige og oversiktlige.
Mye av dette er resultatet av den lyse og mørke magien du kan lade angrepene dine med, et komplement som enten leger deg eller øker skadepotensialet ditt respektivt. Det er i denne sammenhengen du får utbytte av mindre våpen, som sølvbelagte kastekniver og helligvann, i kampen mot varulver og vampyrer.
Siden effekten av magien essensielt dikterer hvor utholden du kan være, har du mye frihet til å regulere hvor intenst kampene utfolder seg. Det er vanskelig å bli overveldet av fienden så lenge du benytter deg av den hvite magien – men har du først blitt komfortabel med angrepsmønstrene deres, kan du enkelt bytte til den motstående typen og gjøre kort prosess.
De fleste fiendene dine er i tillegg såpass reaksjonsdrevne i angrepene at du fint kan regulere slagplanen underveis mens kampen pågår.
Jeg fikk egentlig ikke bruk for hverken det ene eller det andre i veldig stor grad, men synes fortsatt det var fantastisk moro i de få tilfellene når begge partene på slagmarken febrilsk byttet mellom de to typene for å kontre hverandres angrep. Det er synd at systemet ikke har en mer omfattende og utslagsgivende rolle i designet.
Er du som meg vil du sannsynligvis finne et knippe forskjellige kombinasjonsangrep du holder deg til. Men det betyr ikke at de andre knepene tilgjengelig er noe mindre tilfredsstillende å eksperimentere med. Problemet i «Lords of Shadow» er at ingen tvinger deg til å utforske systemet – noe som gjør det litt for fristende å falle tilbake på ensformige rutiner.
Jeg vet i alle fall med meg selv at om ikke fienden provoserer meg til å vurdere alternative taktikker eller fremgangsmetoder, går jeg ofte for det som funker.
Mytologien er ikke å ta feil av, men det er allikevel liten tvil om at Mercury Steam har tatt seg friheter andre steder. «Devil May Cry», «God of War», «Shadow of The Colossus», «Demon’s Souls» – «Lords of Shadow» drar inspirasjon fra alle disse spillene i en eller annen form; om det er gjennom estetikk, action, historie eller underliggende tone og tematikk.
Allikevel klarer spillet å redde seg inn med en eller annen uidentifiserbar kvalitet som sikrer det et spennende særpreg; parallelt med at prologen mot slutten legger til rette for en av tidenes mest radikale omstarter av en serie.
«Castlevania: Lords of Shadow» lener seg kanskje litt mye på skuldrene til større spillprosjekter og litt lite på egen kreativitet – men når håndverket til gjengjeld er såpass godt utført, fortjener ikke Mercury Steam noe annet enn ros og skryt.
NB! Spillet er ute til PlayStation 3 og Xbox 360. Vi har testet det på førstnevnte plattform.
