(PressFire.no): 2016 er skytespillenes år. Vi har fått sjarmerende og helsprø konkurranseskyting i «Overwatch», veggløping og råkul robot-action i «Titanfall 2», storslåtte historiske slag i «Battlefield 1», rollespill og action i «Deus Ex: Mankind Divided» og herlig demonslakting i rebooten av «Doom».
Og nå skal Infinity Ward, en av de tre utviklerne som snekrer på «Call of Duty» for Activision, sende oss ut i verdensrommet med rifler og romskip i «Call of Duty: Infinite Warfare».
Men selv om skytespillene i år opplever sin renessanse har undersjangeren krigsskytespillene holdt det gående i lang tid. Særlig DICE og utgiveren Activision har vært ekstremt aktive, hvor de årlig har sluppet sine «Battlefield» og «Call of Duty» på oss uten de helt store nyvinningene fra spill til spill.
Vi har vært på alle tenkelige slagmarker i og mellom andre og tredje verdenskrig, og kjempet skulder til skulder med et mangfold av amerikanske menn i deres kamp mot arabere, russere, tyskere eller kinesere – i det hele tatt alle som er onde nok til å snakke med aksent.
En sjanger som trenger fornyelse
Stillstand er ikke unikt for krigsskytespillene selvfølgelig. «Fifa»-spillene har årlig lansert det samme fotballspillet med nye spillernavn og en bittelite penere drakt i to tiår nå, og det finnes vel knapt et middelalderslag som ikke har blitt møysommelig dekket i «Total War»-serien.
Men dette tar ikke vekk det faktum at krigsskytespillene sårt trenger fornyelse. Først ut var i hvert fall DICE, som ved å fokusere på første verdenskrig, og ved å fortelle en vesentlig mer voksen historie enn tidligere, traff de etter min mening meget godt med «Battlefield 1».
Vi fikk klassisk «Battlefield»-galskap i en tidsepoke som ikke er gjort til døde, ikledd en historie som ikke er den samme bøtten med tøv som serien har servert tidligere.
Men med tanke på at det nettopp var Infinity Ward som, i 2007 med «Call of Duty 4: Modern Warfare», skapte grunnlaget for de de moderne krigsskytespillene er det vel bare rett og rimelig at de skal få være med på å fornye sjangeren nå?
Fjas in space
Infinity Ward, og utgiver Activision, tar oss i hvert fall fremover i tid, og ut i verdensrommet.
Menneskeheten har brukt opp alle ressursene på Jorden, og har så spredd seg til alle kroker av solsystemet. Men der hvor mennesker beveger seg i kan du banne på at konflikter kommer snikende – med laservåpen og ting som får romskip til å eksplodere.
Av en eller annen grunn som aldri blir forklart skikkelig i spillet har de som bosatte seg på Mars isolert seg, og blitt furtne på oss jordboerne. Under ledelse Admiral Salen Kotch, spilt av en intens og surmaget Kit Harrington (du vet, Jon Snow…), har de dannet den militaristiske alliansen Settlement Defense Front (SDF) for å utrydde oss.
Det at premisset her i stor grad er plagiert fra «Killzone» kunne derimot fint fungert om ikke alle menneskene vi omgås i spillet var så drepende kjedelige. Her har vi en samling millitærtyper som stadig plumper ut militærgrynt som «semper fi» og «hoorah», hvor noen har mørk hud og noen pupper – fordi mangfold, bare ikke i personlighet.
Den eneste figuren som virker noenlunde menneskelig her er ironisk nok roboten Ethan, som bringer både humor og en smule sentimentalitet til et ellers gørr kjedelig persongalleri.
Det hjelper heller ikke at mange vi blir kjent med stort sett inkluderes som tablåer som må dø på de riktige tidspunktene, for å skape en liten smule dramatikk i ellers så kjedelige hendelser.
Men der hvor historien og figurene i seg selv er fjas er dette i det minste morsomt å spille.
Historiedelen i «Call of Duty: Infinite Warfare» veksler mellom å være en ålreit korridor-skyter og et ålreit romkamp-spill, og oppdragene vi sendes ut på er såpass varierte at det egentlig aldri blir kjedelige.
I tillegg får vi de glimrende kontrollerne og presise våpnene som «Call of Duty» er kjent for. Det hadde derimot hevet opplevelsen flere hakk om vi fra tid til annen ble sluppet fri fra den trange korridoren.
Når vi hopper i romskipet vårt åpner derimot spillet seg betraktelig, hvor vi ofte får store åpne områder hvor vi utkjemper heftige og intensive bikkjeslagsmål i verdensrommet.
Løp, skyt, dø, gjenta
Mange som kjøper «Call of Duty»-spill gir derimot blanke i historien, og stuper rett i flerspillerdelen. Her bygger «Call of Duty: Infinite Warfare» videre på det høye tempoet fra «Call of Duty: Black Ops 3», og finpusser bevegelser som veggløping, dobbelthopping og sklitaklinger langs bakken.
Spesialist-klassene fra «Black Ops 3» får også en futuristisk overhaling med de nye Combat Rigs - seks kamprustninger som alle er tilpasset hver sin spillestil, og har sine egne egenskaper og ultimate våpen.
Synaptic er for eksempel kjapp og effektiv i nærkamp, Merc-klassen får tilgang på gigantiske våpen, mens skarpskytterklassen Phantom kan gjøre seg usynlig.
Kartene er kompakte og tempoet er som vanlig skyhøyt, med en rekke flaskehalser som tvinger frem konfrontasjoner. Samtidig er det trist at bare et fåtall av kartene lar oss utnytte dobbelthoppene eller veggløpingen på en effektiv måte.
Stort sett sprinter vi gjennom korridorene til vi treffer på motspillere, og håper på at refleksene våre er noen mikrosekunder kjappere enn deres når vi trykker på avtrekkeren. Løp, skyt, dø, repeter – ingen taktikkeri eller fuzz.
Zombies i det ytre rom
Det hadde haller ikke vært «Call of Duty» uten et zombie-sideprosjekt. I «Zombies in Spaceland» reiser vi tilbake til 1980-årene, hvor vi og tre andre spillere må rydde en fornøyelsespark for levende døde i en sær miks mellom «Kong Fury» og Michael Jacksons «Thriller».
Det er artig, men jeg mistet fort interessen. Det er ikke mye substans her utover å skyte zombier, utforske fornøyelsesparken for å samle bedre våpen, for så å skyte flere zombier – sikkert artig for de som liker sånt, men et stort gjesp for mennesker som meg.
Dette er på alle måter et underholdende spill, som særlig i flerspillerdelen gir mer av det «Call of Duty»-serien allerede gjør godt. Likevel sitter jeg ikke igjen med en følelse av å ha spilt noe nyskapende her, men heller at dette er en marginal forbedring av ting jeg har prøvd før.
De som elsket flerspillerdelen av «Call of Duty: Black Ops 3» vil utvilsomt kjenne seg hjemme her, og er man først innom, er enspillerdelen verd en gjennomspilling – om ikke annet enn for romkampene og Kit Harringtons følelsestomme skuespill.
Men med så mange gode skytespill som har blitt sluppet i år spørs det om «Call of Duty: Infinite Warfare» når helt opp. Jeg har hatt det moro, men jeg merker at dette er ikke et spill som vil klare å holde på meg særlig lenge – til det finnes det bedre skytespill både innenfor og utenfor» Call of Duty»-merkevaren.
Det er ganske symptomatisk at jeg ganske fort lengter tilbake til «Battlefield 1».
«Call of Duty: Infinite Warfare» er altså på ingen måte den fornyelsen som sjangeren sårt trenger, men heller mer av ting vi allerede har sett før i lignende spill – pluss litt romskip-action. Men i skytespillenes år gjør vi vel plass til det også?
