(PressFire.no): Etter noen skuffende utgivelser med «Infinite Warfare» og «World War II» tar Call of Duty seg endelig opp med nok en utgivelse i «Black Ops»-serien. «Black Out 4» mangler riktignok en skikkelig enspillermodus, men om du ser vekk fra det, finner du en overveldende rik verden å utforske sammen med andre spillere på nettet.
Spillet tilbyr en hel rekke klassiske flerspillermodi, tre ulike zombie-kart og den nye battle royale-varianten kalt Blackout.
Likevel er det ikke Blackout som fascinerer meg mest når jeg først begynner å spille - det er derimot forsøket spillet har gjort på å gi et tilbud til de som vil ha en historie, og som tidligere har vært stor tilhenger av enspiller-tilbudet.
Opplæring med sans for histore
I stedet for å ha en stor historiedel har nemlig spillet innført en egen opplæringsdel for de forskjellige spesialiserte rollene. Flere av figurene vi kjenner fra tidligere spill er tilbake, samt noen nye tilskudd. Alle spesialistene du møter i Specialist HQ er roller du kan bruke i flerspillerdelen senere, og det å lære de å kjenne først er veldig fint.
Du får rett og slett en mulighet til å kjenne på hvilken variant som passer din spillestil, før du hiver deg inn i et kart stappfullt av andre blodtørstige spillere. Dessuten hjelper det jo på at favoritten Frank Woods er tilbake og gir deg sine komiske og noe over kanten mannlige og barske kommentarer etter hvert som du jobber deg gjennom oppgavene du får utdelt.
Det er noe med måten denne opplæringsdelen er formet på, som vekker interessen min. Du blir ikke bare kjent med hvilke evner de forskjellige spesialistene har, men du blir også kjent med bakgrunnshistorien deres. Du får vite hvordan spesialisten Battery mistet armen sin, og den ganske triste bakgrunnshistorien til Firebreak.
I tillegg til å lære noe om hver enkelt karakter etter hvert som du spiller dem, får du også en liten ny bit fra hovedhistorien i spillet for hver utfordring du klarer å gjennomføre. Det gjør at opplæringen nærmest blir som en liten historiedel i seg selv, med ca. 20-30 minutter per figur, og ti roller totalt.
Det er rett og slett en helt ny måte å fortelle en historie på, og det er både nyskapende og spennende.
Og her er vi inne på noe av det «Black Ops 4» virkelig gjør riktig. Spillet holder deg interessert, og det gir deg akkurat nok belønninger til at du vil fortsette å spille. Du vil fortsette å gå opp i nivå i spillet, for å låse opp alle valgene de har å tilby. Ikke bare får du tilgang på nye og kraftige våpen etter hvert som du stiger i rankene, men du får også tilgang på rene kosmetiske forandringer som våpenskins, emotes og antrekk.
Om du finner deg et favorittvåpen kan du gjennomføre utfordringene som kommer med det for å låse opp ulike skins til det aktuelle våpenet. Du føler alltid at du får en premie, og du jobber alltid mot neste mål. Valgmulighetene er uendelige, og alt ligger virkelig til rette for å skape akkurat den karakteren du identifiserer deg med.
Ny retning
Det må riktignok sies at «Black Ops 4» skiller seg betydelig fra forgjengerne. Om du var en av spillerne som likte å løpe på veggene, hoppe store høyder, og drepe noen med ett velplassert skudd, kan du bli skuffet av retningen dette spillet tar.
Her har du beina godt plantet på bakken gjennom hele spillet, og du må jobbe mer samlet som et lag for å vinne en kamp. Det å skulle hjelpe dårligere spillere med å vinne ved å dra all dødvekta selv, er ikke lenger mulig. Nå må du virkelig tenke på posisjonering og taktikk for å komme seirende ut.
Det var ved flere anledninger laget mitt ble regelrett slaktet, utelukkende fordi det andre teamet kommuniserte med hverandre, og vi ikke gjorde det. Personlig liker jeg denne forandringen. Jeg synes spillet har godt av å senke tempoet litt, og at du må tenke deg mer om før du hopper rundt som en kanin på speed, men det er sikkert nok av folk som er uenig med meg på det punktet.
Også zombie-modusen har fått seg en real oppdatering. Det er nok av folk der ute som elsker denne modusen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har vært en av dem, men likevel er det noe ved denne modusen som fenger meg denne gangen. Kanskje er det mulighetene til å spille det på mange forskjellige måter, eller kanskje er det bare jeg som har myknet for den over tid.
Det virker likevel som om både historiene bak, og alle de ulike kartene du kan velge mellom, er med på å gjøre opplevelsen rikere. Jeg har likevel ikke klart å sette meg helt inn i alle eliksirene, evnene, våpnene og oppgraderingene du kan gjøre underveis. Her er det nesten som om alle valgmulighetene jeg har rost i de andre delene av spillet, ender opp med å jobbe mot dem.
Det blir rett og slett for mye å holde oversikt over, og det er uten tvil en kategori du må spille mye for å mestre.
Personlig har jeg likt meg godt i den nye rush-modusen, hvor du ikke trenger å løse noen puslespill eller samle poeng for å komme deg videre. Du får rett og slett beskjed om hvor neste bølge av zombier kommer fra, og går til angrep. Enkelt, raskt og effektivt. Jeg kan se for meg at historieelementene i modusen blir mer interessant etter hvert som du jobber deg gjennom spillet, og finner den klassen, de våpnene og de evnene som passer akkurat deg.
Battle royale som gaper over for meget?
Den delen av spillet som har fått mest oppmerksomhet så langt, er battle royale-delen med navnet Blackout. Flere streamere har allerede fått prøve spillet noen dager i forveien, og allerede før jeg hadde hoppet inn i spillet selv, så jeg likhetstrekkene til spillet «Playerunknown’s Battlegrounds».
Etter å ha spilt det selv, er likheten ennå mer slående. Det oppleves riktignok noe mer polert enn «Battlegrounds», men likhetene er mange. Kartet er omtrent like stort, rundene varer omtrent like lenge, folk tåler omtrent like mye, og utstyret ser omtrent helt lik ut.
De skal likevel ha ros for å sette sitt eget preg på sjangeren med små hendelser som ikke er spillerstyrte inne i kartet, som for eksempel muligheten til å sloss mot en horde zombies for å få tak i spesielle våpen og lignende. Det er et underholdende element, og tilfører en ekstra dybde.
Det er morsomt å spille, men jeg foretrekker det raske tempoet til spill som «Fortnite» over dette. Det blir for lenge å vente mellom hver runde, og antall drap du får før runden er ferdig er som oftest ikke tilfredsstillende nok for meg til å fortsette.
For meg ødelegger igjen valgmulighetene til Blackout for seg selv her. Det blir rett og slett for mye å forholde seg til. I alle fall for de spillerne som ikke allerede er godt rutinert og velkjent med skytespill.
De tar det som en selvfølge at du ser forskjell på alle riflene som ligger på gulvet, og du må også ha full oversikt over tilbehør du kan feste til de ulike våpnene. Om du dreper en annen spiller, og utstyret hans faller på gulvet, blir du fort stående i mange dyrebare sekunder mens du ser gjennom hva han hadde. Passer siktet han brukte på din rifle? Er det et større magasin jeg kan bruke? Det er rett og slett for mye å forholde seg til.
Mens du står der og forsøker å gjøre deg kjent med innholdet i bagen, kommer noen og skyter deg bakfra. Tro meg, dette har skjedd meg flere ganger.
Vil den vare?
Jeg tror likevel noe av den største utfordringen til Blackout er å holde interessen oppe. Akkurat nå oppleves alt nytt, og alle har lyst til å utforske kartet. Eldre fans av serien vil også bli glade over å finne tidligere områder fra eldre spill strødd omkring på kartet.
Det byr på gode minner. Det er derimot en interesse som kommer til å forsvinne raskt, med mindre de fortsetter å legge til nye og spennende områder, samt nye roller man kan spille som. Kartet er litt for grått, og byr på litt for lite overraskelser for min smak. Om de ikke fortsetter å finpusse, tror jeg aktører som «Fortnite» har lite å frykte.
Foreløpig virker dette som en battle royale-modus for dedikerte spillere som er villig til å bruke rundt seks timer om dagen på spillet. De andre tror jeg raskt forsvinner fra arenaen.
Om jeg ser alle de ulike modusene i en helhet oppleves hele spillet bra, og jeg koser meg virkelig når ting går som det skal. Dessverre er det slik at ting ikke alltid fungerer som det skal. I løpet av de første fem timene lukket spillet seg på grunn av feilmeldinger to ganger, og jeg ble kastet ut av en match fordi jeg mistet serverforbindelsen opptil ti ganger.
Andre ganger var jeg i full gang med en control-match, og plutselig var det kun meg og en stakkars annen spiller igjen i lobbyen. De andre hadde rett og slett blitt logget ut som følge av nettverksproblemer. Det er ting jeg kunne sett gjennom fingrene på i en beta-utgivelse, men ikke med et spill som skal være fiks ferdig. Det var også andre små og irriterende bugs, som at teksten noen ganger la seg over hverandre i dialog, slik at det ble umulig å lese det som sto der, eller at det plutselig ikke var mulig å løpe eller hoppe i 30-45 sekunder.
Menyene er også noe rotete utformet, og det kan være vanskelig å få oversikt over alle valgmulighetene du har. Det er rett og slett for mye informasjon på en og samme skjerm, og det var flere ganger jeg ble sittende og lese de samme tingene opp til tre ganger for å få med meg alt de ville fortelle meg.
«Black Ops 4» er et ambisiøst prosjekt. De kaster nettet sitt bredt, og kan fort hente inn noen nye spillere som er nysgjerrig på spillet men ikke har turt å prøve det før nå. Likevel kan de også ende opp med å støte vekk spillere som tidligere var store tilhengere av «Call of Duty» og det plattformen har å tilby.
Personlig liker jeg forandringen, og heier på den nye retningen spillet nå tar. Jeg merker at det er vanskelig å rive seg vekk fra skjermen, og jeg overtaler alltid meg selv til å ta «en runde til», før jeg plutselig oppdager at det har gått et par timer. Mye i meg vil gi spillet et terningkast fem, men ettersom spillet fremdeles sliter med en del bugs og serverproblemer, og jeg fremdeles gjerne skulle hatt en liten historiedel i spillet, lander jeg på en firer. Okei da, la oss si en sterk firer.
«Call of Duty: Black Ops 4» er ute til PS4 (testet), Xbox One og pc.
