(PressFire.no): «Until you’ve pulled the trigger on an enemy you are not ready for war. You are only ready to die.». Klare ord for pengene. Som ved «Battlefield 1» forsøker enda en gang svenske EA Dice å trøkke ned i halsen på oss at krig er helvete.
Men der hvor «Battlefield 1» serverte lavmælt klynking fra soldater i europeiske skyttergraver, så klasker «Battlefield V» oss i ansiktet med knitringen fra norske støvler som løper opp snøfonner i Narvik, drønnet fra en tanks som blir gjort om til flammer og så til aske og smellet fra en skarpskytterrifle flere hundre meter fra fiendens soldater i Afrika, og den rytmiske klapringen fra doble maskingevær i skyene over et naziokkupert Frankrike – alt dette bare i introduksjonen.
Historien fortsetter i et hjerterått besøk til den norske motstandsbevegelsens kamp om tungtvannet i Rjukan, et artig møte med britiske spesialsoldater i Nord Afrika og avsluttes med en tung historie om glemte senegaliske soldater som kjemper for å frigjøre et Frankrike som ser på dem som undermennesker.
Styrke i rollene
Den virkelige styrken i disse historiene er figurene vi får bli kjent med, fra norsk-film-inkarnert-skuespillet til Elloy Macoydy Lund under tungtvannsaksjonen, til den Vinnie Jones-lignende sersjanten Mason som pisker rundt på sin unge protisjé i Nord Afrika, til de senegalske triallieur-soldatenes fortelling om brorskap og heltemot.
Hver av disse menneskene og historiene som fortelles om dem kunne bært en fullblods klassisk enspillerhistorie på egen hånd. Men samtidig er fortellingene om dem så kompakt av EA Dice slipper å krydre reisen deres med fjas for å holde det interessant. Ingen «Battlefield 3»-aktig atombombetull, «Battlefield 4»-aktigk hva-om-kineser-med-eget-krigsskip-lager-verdenskrig, eller «Battlefield Hardline»-tøv.
Der hvor historiene i «Battlefield 1» ofte ofret «Battlefield»-friheten for å underbygge historiefortelling, har EA Dice denne gangen omfavnet sin «Battefieldskhet». Det er noe som nesten minner om «Metal Gear Solid 5» og «Ghost Recon: Wildlands» her, i det at vi får store åpne kart hvor vi kan velge hvordan vi angriper hver bastion og gjennomfører oppdragene.
Nærmere jul åpnes også en fjerde historie om en gruppe tyske nazister og deres kamp mot de invaderende allierte troppene og egen samvittighet rundt det at nazister var og er dicks.
Moro først
Men samtidig er det også åpenbart at EA Dice setter det som er gøyalt og blir til en spennende historie framfor det som ville vært en autentisk historie. Ja, norsk motstandsbevegelse besto for eksempel av både menn og kvinner. Men samtidig har vi gode kilder på at det var få tenåringsjenter med under tungtvannsaksjonene.
Men hvem bryr seg? Hvor mye historieforfalskning har ikke blitt gjort gjennom den milliarden av spill som har byttet alle andre mennesker i verden ut med hvite amerikanere tidligere? Og er enda en historie om hvit amerikaner med stort våpen virkelig interessant nok til å bli fortalt igjen?
Personlig mener jeg spill som etterstreber mangfoldighet i hvilke historier de forteller og hvilke mennesker jeg får høre om er vesentlig mer interessant enn den ferdigtygde Hollywood-grøten vi i mange tiår fikk servert av spillutviklerne. Så får jeg heller da leve med gnål fra sinte gutter på nett som roper etter autensitet fordi de ikke liker å se jenter og afrikanere i voldsfantasiene sine.
Men selv de vil forelske seg i det visuelle spetakkelet som «Battlefield V» er. Nå sitter ikke jeg på et nymotens GTX 2080-kort, og fikk ikke kikket på fancy ray tracing. Men selv uten denne nymotens teknologien skinner «Battlefield V» som lysglimtet fra en bombe som sprer innmaten sin utover en gruppe stakkarslige fiender.
Bygninger, broer, festninger, tanks, eksplosjoner, mennesker, mur, gjørme og busk – sammen skaper de et styggvakkert bilde av andre verdenskrig. Hadde det ikke vært for våpenet som er trøkket opp i skjermen i god førstepersonsskytespillstil, er det mye i dette spillet som kunne sett ut som om det var snytt rett ut av en amerikansk krigsfilm. Og da snakker jeg ekte film.
Snø er hvitt
Snøkartene kan derimot bli litt vel hvite og uinteressante, som i Hoth-kartene i EA Dices første «Star Wars: Battlefront». Jeg er klar over at snø, og det som dekkes av snø, stort sett er hvitt – men samlet over en hel slagmark-horisont blir det litt mye.
Det eneste som virkelig trekker ned i spillet er derimot at oppdragene i enspillerhistoriene ofte vektlegger sniking, mens «Battlefield» er håpløse snikespill. Jeg endte titt og ofte med å bare brute force oppdrag fordi jeg hatet at de åpenbart ikke har finpusset snikeopplevelsen siden de halvgjorte greiene i «Battlefield Hardline».
Førstepersonsperspektivet gjør at jeg aldri har oversikt over hvilke lemmer som befinner seg utenfor og innenfor muren jeg gjemmer meg bak, og det at jeg aldri helt blir klok på hva som skal til for å bli oppdaget av fienden. Noen ganger kan jeg småjogge opp og introdusere kviven min for ryggen deres, andre ganger utløser jeg en vill Benny Hill-aktig jaktsekvens uten å helt skjønne hva jeg gjorde feil.
Leverer i flerspilleren
Men der hvor historiedelen blir en god, men liten munnfull, er det som vanlig flerspilleren som er hovedretten i «Battlefield 5». Og den leverer til de grader. Dette er «Battlefield» på godt og vondt, med blykuler, sprengladninger, og den frie galskapen som har drevet frem serien.
Det er tanks som ruller stolt over slagmarken, for så å eksplodere som en pinjata av flammer og blod fordi en eller annen snørrete tenåring fikk inn en fulltreffer med rakettkasteren sin. Det er dekorerte soldater som setter seg på hodet ditt etter de har skutt deg, for å late som at de dypper ballesekken sin som en tepose i kjæften din.
Og det er scoreboards hvor den snørrete frekke tenåringen ruver på toppen med ti ganger så mange kills som meg. Faen jeg hater han der…
Vi kan snakke om deilig våpenfølelse, gode kart og et spill som både oppfordrer til og belønner samarbeid og taktikk. Vi kan snakke om bygninger som sprenger rundt oss, og det at vi kan bygge veggene opp igjen med sandsekker.
Men når alt kommer til alt er «Battlefield V» hva «Battlefield» alltid har vært; en lekekasse forkledd som en blodseriøs krigssimulator.
Og så mye som jeg hater snørrete tenåringer som får inn lykketreff og dypper ballene i kjeften på liket mitt, så elsker jeg følelsen av å sitte i en fri sandkasse med tunge våpen hvor alt kan skje. Hvor heltemodige, og ofte komiske, øyeblikk skapes rundt hvert hjørne, gjennom hvert kikkertsikte og rundt hver granat som sprer splinter og død på spillerne rundt.
For krig er helvete. Men EA Dice setter spillbarhet fremfor autensitet, og gjør «Battlefield V» til et virkelig artig helvete.
«Battlefield V» er ute til pc (testet), PS4 og Xbox One.
