Jeg har aldri spilt et Battlefield-spill jeg ikke har elsket. Hvordan kan jeg la være å elske et spill som gir meg muligheten til å veksle mellom flere soldattyper på en stor slagmark?
Hvordan kan jeg ikke elske å føre et helikopter med venner ombord – og få himmelen til å regne patroner, bomber og krutt ned over fienden?
Battlefield-serien har alltid skapt gode minner for undertegnede. Blir «Battlefield: Bad Company 2» stående som et høydepunkt til nå?
NYE STRATEGIER
«Battlefield: Bad Company 2» snudde alt det jeg viste om FPS-spill på hodet en time inn i enspillerdelen.
Jeg har i alt for lang tid perfeksjonert strategier hvor uknuslige dører, vegger og betongobjekter er essensielt.
Disse strategiene har gitt meg mange seire i andre FPS-spill, men i «Battlefield: Bad Company 2» er disse rett og slett ubruklige.
For jo fortere du skjønner at granatkasteren og ødeleggbare vegger går hånd i hånd, desto bedre.
Det er i 13 verdensomspennende baner du og dine til tider morsomme lagkamerater skal kjempe mot en hardbarket, russisk hær. På den snaue syv timer lange kampanjen vil du være vitne til en historie som ikke overrasker, noen veldig fine naturomgivelser og noen enda finere utsikter.
Eksplosjonene er også veldig fine, men etterlater en røyksky så tykk og irriterende at det er umulig å se noe som helst de første sekundene.
Enspillerdelen i «Battlefield: Bad Company 2» er på sitt sterkeste når banene er store og gir rom til en rekke forskjellige strategier.
Du kan for eksempel luske oppe i skogen med et skarpskyttevåpen og klargjøre området for lagkameratene. Eller så kan du ta granatkasteren, sprenge noen vegger og på den måten havne bak fiendens linje for et veldig tilfredsstillende bakholdsangrep.
Men dessverre er noen av banene så små og trange at den eneste strategien som fungerer er et hardt frontalangrep.
EN BLODIG SLAGMARK
Disse banene minner om skyttergravskrigføringen man så i 1. verdenskrig, og er et rent mareritt å komme seg gjennom.
Spesielt når fiendene er utrustet med bomber og granater og er så treffsikre at de kunne ha truffet en flue to ganger uten å drepe den.
Det er innlysende at DICE har ønsket å lage en skriptet og lineær spillopplevelse med kule eksplosjoner, sjokkerende hendelser og mye morsom dialog.
Disse skriptede begivenhetene vil alltid inntreffe i starten av banene, og takket være svært lite fleksible kontrollpunkter må du se de samme hendelsene og høre de samme vitsene hver gang du dør.
Dette gjør spillet ingen tjeneste, og som alle vet så mister en hendelse wow-faktoren etter 14. gang.
Uansett om du spiller gjennom kampanjen eller måler krefter med fellesskapet over internett, så dør du fort i dette spillet.
Kommer det en luring bakfra klarer du ikke å snu deg før det er for sent. Møter du to eller flere motstandere klarer du kanskje å drepe en av dem før den andre tar rotta på deg. Dette betyr at alle kan ta alle, og en nybegynner kan slakte en veteran om forholdene tillater det.
Om dette er en god ting eller ikke, får du bedømme selv, men jeg ville ikke sagt nei takk til mer liv slik at jeg i det minste hadde en sjanse å drepe bakholdsangriperne. Det hele blir litt for arkadisk for meg, men det er fremdeles den samme, gamle Battlefield-moroa.
Heldigvis må du ikke vente lenge før du atter en gang styrer soldaten din på slagmarken.
KLASSISK BATTLEFIELD-MORO
Flerspillerbanene er av kjent Battlefield-standard: Store, men ikke for store, og hver klasse har sin egen plass på banen.
Recon-klassen liker busker og rifler med kikkersikte. Assault-klassen er der hvor ting skjer – med medic-klassen hakk i hæl. Engineer-klassen er i sitt ess når allierte kjøretøy må fikses på og når fiendtlige kjøretøy må knuses.
Ingen av klassene er for øyeblikket direkte bedre enn de andre, men det skal sies at det er vanskelig å finne skarpskytteren som drepte deg, for DICE gjør ikke mye for å avsløre posisjonen hans.
Men hva er vel et Battlefield-spill uten kjøretøy og hva er et Bad Company-spill uten ødeleggbare bygninger? Hver klasse har sin egen måte å rive vegger ned på, men ingen gjør det fullt så effektivt som de større kjøretøyene. Stridsvogner og helikoptre sparer ikke på kruttet og er i tillegg veldig lette å kontrollere.
Det blir faktisk vanskelig å la være å skyte alt over bakkenivå bare for moro skyld. Men en god soldat etterlater alltid noen vegger til sine allierte, for noe må de gjemme seg bak når de skal ta ned fienden.
Så lenge du holder avtrekkeren inne og sikter på fiender får du poeng. DICE er veldig sjenerøse med poenggivingen, noe som kommer godt med når nye våpen og større eksplosiver skal åpnes for bruk.
Jeg har det veldig gøy i flerspillerdelen av «Battlefield: Bad Company 2», og kommer til å ha det i lang tid fremover. Enspillerdelen er til tider underholdende – men når banene blir så trange som de av og til blir, finnes det ikke rom for å lage din egen vei til fienden.
Da må du i stedet manne deg opp og møte dem med hodet først, i det som kanskje er spillhistoriens beste eksempel på overdreven, fiendtlig granatkasting.
Jeg ser ingen grunn til å spille gjennom historiedelen, annet enn å få en introduksjon i hvordan «Battlefield: Bad Company 2»-kontrollene føles og hvordan kjøretøyene håndteres. For det er det eneste nyttige jeg fikk ut av kampanjen.
Heldigvis så leverer DICE der hvor det trengs, for ingenting er så kjekt som å bombe kjente og ukjente i flerspillerdelen av «Battlefield: Bad Company 2».
PS: Spillet ble lansert 4.mars, og er sluppet til PS3, Xbox 360 og PC. Vi har anmeldt Xbox 360-utgaven og har spilt «Bad Company 2» både i enspiller og flerspiller.
