Som en tiåring med 25 kroner i ukelønn, gjorde «Banjo-Kazooie» til Nintendo 64 relativt sett et av de groveste innhuggene i min personlige økonomi, helt frem til dags dato.
Men hei, hvem er det som klager? Ikke jeg i hvert fall, for den investeringen har jeg aldri angret på.
«Banjo-Kazooie» ti år etter, i hendene på en ny konsollprodusent siden sist, bringer ikke de store nyvinningene til bordet. Men det ventes vel strengt tatt ikke av en remake heller.
UTDATERT PLATTFORMSPILL
Vi får støtte for widescreen og litt polert grafikk, som for så vidt er vel og bra. Det som imidlertid fanger blikket i den nokså korte listen over oppgraderinger, er at Stop ‘n’ Swop-støtte mellom «Banjo-Kazooie» og «Banjo-Kazooie: Nuts & Bolts» er implementert.
Det høres mest ut som en take-away-kjede, men Stop ‘n’ Swop er et konsept som ble lansert i forkant av den opprinnelige utgivelsen av Banjo. Greia var at du skulle kunne finne enkelte gjenstander i «Banjo Kazooie», som senere skulle kunne brukes til å låse opp ting i oppfølgeren «Banjo Tooie».
Vel, dette skjedde altså ikke. Stop ‘n’ Swop ble utelatt, men de nytteløse gjenstandene ble liggende igjen som en slags teaser. En teaser til noe som ikke eksisterte. Sykt irriterende. Men som vi nå ser, lønner det seg å være nostalgiker. I hvert fall hvis man har «Banjo Kazooie: Nuts & Bolts» i tillegg. Noe jeg har, hø-hø.
Det føles ganske spesielt å spille «Banjo Kazooie» nå i 2008. Plattformsjangeren kjører på reservetank, og sjangerens siste blockbuster, «Mario Galaxy», er temmelig ulikt Mario 64, spillet som startet hypen med 3D-plattformere.
Og jeg skjønner i og for seg hvorfor det er slik. Nå til dags er vi vant til alternative løsninger, mengder av sidequests og så videre. Og dersom det ikke er slik, er det gjerne fordi spillet suger, eller fordi det er meningen at det skal være slik (jfr. for eksempel spill som «Shadow of the Colossus»).
TIDLØS HUMOR
Når «Banjo-Kazooie» stiller til julesalget 2008, er det med store mangler hva gjelder flyt. Altfor ofte stopper spillet opp fordi du må samle. Og samle litt til. Det er for mye leting i forhold til action. Det høres utålmodig og banalt ut, men det er sant. «Banjo-Kazooie» er for ukomplekst på negativt vis til å holde mål.
Humoren viser seg imidlertid å være tidløs. Jeg morer meg godt hver gang Gruntilda slenger en formanende kommentar med prikkfritt enderim om min snarlige undergang. Jeg priser meg selv lykkelig over at jeg ikke er den som må svare når Kazooie, sylskarp i replikken, rakker ned på den svaksynte muldvarpen Bottles.
Tekstforfatterne hos Rare har en nydelig følelse for hva som er morsomt, hva som er teit og hva som er så teit at det blir morsomt igjen. De vet også å bruke språk til å skape inntrykk. Dette hadde nok en del å si for rosen «Banjo-Kazooie» i sin tid fikk for karaktergalleriet. Dialogen aksentuerer de forskjellige personlighetene på en ypperlig måte, og gjør det enkelt å få et forhold til karakterene i spillet.
Gameplaymessig var det, som tidligere nevnt, dessverre en skuffelse å spille «Banjo Kazooie» igjen. Det kan hende at skjeggvekst og smaksløker som godkjenner kaffe, øl og sjømat gjør noe med preferanser på spillfronten, men jeg velger å tro at årsaken ligger i at «Banjo-Kazooie» er et spill som hører til 3D-konsollenes morgen. Det er for mye ved spillet som føles skrekkelig utdatert, og jeg endte opp med å finne meg selv balanserende mellom kjærkommen nostalgi og bunnløs irritasjon.
For min del var det, til tross for at denne anmeldelsen trekker frem mye negativt, en hyggelig opplevelse å spille «Banjo-Kazooie» igjen. Det skyldes i stor grad nostalgieffekten. Jeg koste meg så mye med dette spillet som liten, og følelser fra gamle dager lar seg åpenbart resirkulere. Av den grunn ville jeg ikke angret på investeringen i dag heller, om de 1200 Microsoft Points denne remaken koster hadde blitt trukket fra min Live-konto.
Men, med et modig forsøk på objektive øyne er det ikke sikkert det er verdt det. «Banjo-Kazooie» er et stykke spillhistorie, men i 2008 er det ikke mer enn middelmådig.
