Jeg er en sterk tilhenger av tanken om å ikke reparere noe som fungerer. Av den grunn satt jeg med et visst anslag av nervøsitet, i det jeg skulle prøve «Banjo Kazooie: Nuts & Bolts» for første gang.
Det er 10 år siden Rare perfeksjonerte formelen for plattformspill og skapte det originale «Banjo Kazooie», et spill fylt med overraskelser, voldsom kreativitet og fabelaktig humor.
«Banjo Tooie», oppfølgeren, videreførte de samme trekkene og var i (nesten) like stor grad et fullkomment spill. Men, Rare har altså valgt å følge et annerledes spor med «Nuts & Bolts».
Det tar ikke lang tid før man sendes ut av den klassiske «Banjo Kazooie»-sfæren, her representert ved Spiral Mountain, og over til et sprøtt meta-univers.
DRIVE OR DIE
Under regi av alle videospills skaper, The Lord of Games, skal feiden mot den onde heksen Gruntilda avsluttes en gang for alle.
Men denne gangen er det ikke Banjo eller Kazooie, og et etter hvert solid arsenal av triks, som skal ta knekken på det onde. Snarere kjøretøy faktisk.
Du har tilgang til et bilverksted drevet av Mumbo Jumbo, en av svært mange karakterer fra de tidligere spillene som dukker opp i alternative roller.
I verkstedet kan du på overraskende intuitivt vis sette sammen biler, båter, fly og ymse hybrider av disse slik det passer deg, eller slik bygningsskissene du finner anbefaler.
Etter hvert som spillet utvikler seg, finner og vinner du nye deler, som du kan bruke til å spesialisere forskjellige kjøretøy til forskjellige formål. Dette blir kult når du har nok deler til å sette sammen spesialfarkoster og se dem fungere (evt. kollapse som resultat av dine sviktende fysikkunnskaper), men spillet lider litt av at det tar for lang tid før du får denne friheten.
Det blir lett litt slapt å ralle rundt i traller som er vanskelige å styre og er altfor treige. Jeg er heller ikke tilbøyelig til å hoppe i taket av en del av oppdragene man får - de har en lei tendens til å bli for lineære. I jakten på ettertraktede puslespillbrikker, ble det altfor ofte til at jeg fulgte en pil på kartet til en eller annen som ville ha meg til å hente eller levere noe.
Det er snakk om å kjøre fra A til B, og kanskje tilbake. Kjedelig i lengden. Men, til tross for at en del kunne vært annerledes, lar Rare det stadig vekk skinne gjennom glimt av gammel storhet. Showdown Town og de forskjellige banene er store, fargerike og flotte.
HERLIG HUMOR
Selv om sanking av noter, Jinjos etc. ikke er like tilfredsstillende som før, kan det være verdt å gjøre det bare for å kunne nyte det herlige leveldesignet. Jeg vil også trekke frem dialog og humor.
Rare har alltid hatt en nokså absurd, men likefullt fantastisk sans for humor, og det er gledelig å se at arven fra N64-tiden er ført videre.
Gruntilda sørger fortsatt for å levere halsbrekkende dårlige, men desto morsommere rim. Kazooie har sin sedvanlige snert i replikken, og det er generelt en fornøyelse å lese dialogen og følge med på den detaljerte og iblant stikkende humoren som preger spillet.
Eksempelvis i banen «Logbox 720», der fanboys får seg en lårhøne i det du blir nødt til å fikse kjølingen til konsollen. «Logbox 720» og kjøling... go figure.
«Banjo Kazooie: Nuts & Bolts» er et for så vidt forståelig forsøk på å vende en gammel serie i en ny retning. Det er et dristig trekk, men er dessverre ikke gjennomført godt nok til å overbevise. Spillets rammeverk, kjøretøysystemet, blir nokså bra i det tiden går, spillet ser flott ut og humoren viser seg å være tidløs.
Men der de gamle spillene oppfordret til utforskning og eventyrlyst, føles oppdragene i «Nuts & Bolts» ofte veldig streite, samlingen triviell, og jeg får totalt sett en følelse av et spill som mangler noe svært viktig - nemlig gnist. Det som gir deg abstinenser når du ikke spiller - en uanstrengt og barnlig glede når du har kontrollen mellom hendene.
Dessverre, for plattformsjangeren i 2008 trenger en gjenoppliving, og en god Banjo-oppfølger kunne vært akkurat det vi behøvde.
