Kollektivt blir vi visst aldri lei av zombier, selv om sjangeren er etterhvert ganske løsrevet fra samfunnskritikken om konsumerisme George Romero kom med i bl.a. «Dawn of the Dead», og har i grunnen blitt like hjernedød som zombiene selv. OMG tenk om vi er zombiene, har du tenkt på det noen gang? Men joda, det er fremdeles moro å plaffe ned norder av zombier, og det gjelder også i «Back 4 Blood» - stort sett.
Forventningene til en pseudo-oppfølger til superhiten «Left 4 Dead» fra de samme utviklerne var kun dempet av det labre spillet de laget i mellomtiden, «Evolve». Men nå the boys jaggu back in town, som om nesten ingenting hadde skjedd. Dette er i høyeste grad, på alle måter du kan tenke deg, et nytt «Left 4 Dead».
Du og opp til tre andre spillere kan skyte dere gjennom en rekke nivåer i en typisk amerikansk forstad i midtvesten, og underveis kan dere modifisere våpen, poppe smertestillende piller og surre på litt bandasje når dere har fått noen skraper. Høres det kjent ut?
I tillegg har de forskjellige rollefigurene spesifikke permanente fordeler som de gir teamet ditt. Doktoren, «Doc» gjør for eksempel laget mer motstandsdyktig mot permanente skader på livsmeteret.
Spillet introduserer noe jeg tror er nytt for sjangerne: Et artig element av «deck building», som jeg likte ganske godt. Du velger ut en kortstokk med forskjellige buffs som kan drastisk påvirke hvor godt rustet laget er for å møte hordene. Og på motsatt side? Fiendene har også sin egen kortstokk med buffs som gjør det vanskeligere for deg. Da gjelder det for laget ditt å kontre disse med sine egne kort.
Kortene utgjør faktisk en forskjell, og prosentbonusene de gir til det ene og det andre er store nok til at til og med ett enkelt kort kan avgjøre mye.
Jeg har spilt solo, med tilfeldige spillere, og med venner. Dette vil kanskje ikke komme som ei bombe, men sistnevnte er helt klart å foretrekke. Dere kan kommunisere, koordinere og prate skit. Hva er vel en zombie-apokalypse uten vennene du møter på veien?
Solo er nemlig spillet helt ålreit, de gode skytemekanikkene er der uansett, men ikke på noe tidspunkt følte jeg at jeg fikk en optimal opplevelse ved å spille alene. «Back 4 Blood» er designet for å spille med venner, og er betydelig mer moro i fellesskap. Det er ikke noe revolusjonerende med bot-oppførselen i solo, men jeg ble heller ikke plaget av dem. De er der og gjør sitt beste!
Å spille med tilfeldige folk på nettet fungerer også godt, og jeg hadde ikke problemer med å finne folk å spille med. Det bare føles ikke like gøy som med venner, naturlig nok, men det er kanskje å foretrekke fremfor solospilling?
Jeg savner dessverre litt variasjon i settingene som spille tar deg gjennom. Hele kampanjen foregår stort sett i en typisk amerikansk forstad, med et par unntak. Det bare blir litt ensformig, og du besøker faktisk noen av stedene flere ganger på toppen av det hele.
Det hjelper heller ikke at spillet ikke utmerker seg audiovisuelt. Det er ingen prom queen (eller king), for å si det sånn. Det ser ålreit ut, men musikken er dessverre fullstendig anonym rock som kunne vært fra hvilket som helst spill. Hvorfor er vi så redde for melodier, Turtle Rock?
I 4K på Xbox Series X, som jeg brukte til å teste med, la jeg dog merke til at våpenmodellene ser svært pene ut, med små imperfeksjoner og detaljerte materialer som gjør dem mer realistiske. Reload-animasjonene er også ganske tilfredsstillende!
Det er ikke som om zombie-sjangeren må finne sted i en amerikansk forstad. «Resident Evil» serien har vært ganske kreativ i så måte, og har blitt en globetrottende franchise. Jeg bare er litt lei, merker jeg.
Jeg kan godt like en utfordring, men de bratte oppoverbakkene i «Back 4 Blood» kan ta deg på senga. På letteste vanskelighetsgrad, for eksempel, kan 70 prosent av spillet oppleves som en rolig spasertur, i grunnen litt for lett. Men så skyter vanskelighetsgraden i været og det hele blir litt overveldende.
Jeg tror det trengs en finkornet ombalansering av vanskelighetsgradene før spillet virkelig finner formen. Det gjelder forøvrig både solo- og flerspilleren. Noe føles bare litt «off» enkelte steder i kampanjen, akkurat som han ene fyren i alle zombie-filmer som insisterer på at han ikke er blitt bitt.
Ved å returnere til sjangeren som de vel egentlig oppfant, har Turtle Rock vist at de fremdeles har det i seg å lage et spill av denne typen. Men denne homecoming-en er til et landskap med mye sterkere konkurranse enn før, og jeg syns ikke dette spillet helt når opp til den tidvise blodsprøyt-euforien som eksempelvis «Vermintide 2» byr pål. Og bare når jeg skriver det fikk jeg lyst til å starte opp det spillet igjen!
Det er likevel lett å anbefale å sjekke ut «Back 4 Blood» (nå holdt jeg faktisk på å skrive «Left 4 Dead»), spesielt på Xbox Gamepass der inngangsbilletten er såpass rimelig. Spillet trenger egentlig bare noen justeringer her og der før det sitter skikkelig.
Skytinga føles god, og deck building-systemet tilfører noe genuint nytt til sjangeren. Sistnevnte var noe som engasjerte meg mye mer enn jeg kunne trodd på forhånd.
Hvis målet var å bringe «Left 4 Dead» inn i nåværende tiår vil jeg si dette er et vellykket forsøk. Så får det heller være at jeg personlig er litt trøtt av denne typen zombie-setting og gjerne skulle sett at utviklerne brukte fantasien litt mer. Hva med et zombie-spill på Sydpolen eller noe?
