(PressFire.no): Oftere enn jeg liker å innrømme, fristes jeg til å tenke i én dimensjon når jeg skal skille forskjellige typer spill fra hverandre.
I den ene enden av aksen finnes prestasjonsorienterte spill, som «DOTA 2» og «Rocket League». I den andre, tilnærmet rene estetiske opplevelser som «Journey», kreative lekeplasser som «Minecraft» og smarte metahumoristiske kommentarer som «The Stanley Parable».
«Asemblance» ligner ved første øyekast på sistnevnte, i kjødelig omgang med «Solaris» og «2001 Space Oddysey», men har også spillerprestasjon som ett viktig element. Forskjellen blir at prestasjonen, eller jaget etter den, her anvendes først og fremst til å trenge inn under hjernebarken på en uforvarende spiller og røre hardt rundt, mens spillerens hovedoppgave blir å i etterkant rydde i kaoset av inntrykk og forestillinger.
Om jeg nå engang har vært en endimensjonal fyr, sitter jeg etter å ha spilt «Asemblance» med en hardt ervervet skepsis til kategorisering generelt – hvor enn mange dimensjoner det måtte være snakk om.
Assosiativ granskning
Spillets mekanikker og innledende premiss er enkle nok. Vi spiller i førsteperson, som et jeg vi ikke vet hvem er, og som heller ikke vet det selv, fordi vedkommende ikke husker.
Vi møtes av en kunstig intelligens som viser oss holografiske representasjoner av minner hentet fra jegets egen hjerne, og går rundt og titter i minnene med robotstemmens årvåkent kommenterende, førende tilstedeværelse. Nøkkelen til progresjon er den klassiske madeleinekaka. En blå sommerfugl som hviler på en stein i skogen; vi zoomer inn på sommerfuglen, og voosj så er vi i et nytt minne, hvor sommerfuglen har en likeså viktig rolle.
Det forespeilede målet er å rekonstruere hukommelsen, basert på gjengivelser av det jeget engang har husket; altså å rekonstruere gjengivelser basert på rekonstruerte gjengivelser av rekonstruerte gjengivelser av noe som har hendt. Spillet markerer seg tydelig fra første stund som et sterkt argument mot enhver påstand om at sann, objektiv viten kan lagres i en menneskehjerne.
Tvungen undring
«Asemblance» er altså ikke et spill som skal skremme vettet av deg med spøkelser, plutselige lysskift og blod som renner langs veggene.
Spillets agenda er å inspirere til undring, ved å stille åpne spørsmål som mange vil hevde står ubesvarte i moderne filosofi og vitenskap: Hva er det i mennesket som utgjør en følelse av et jeg og en identitet? I hvor stor grad kan vi stole på sannhetsverdien i våre egne minner fra levd liv? Og på samme måte i nuet: Har vi som subjektive vesener egentlig anlegg for å skille mellom dét vi vet helt sikkert er sant og virkelig, og dét vi antar basert på sanseopplevelser og induksjon?
Likevel er genistreken i spillet ikke nødvendigvis at disse spørsmålene stilles; de har blitt stilt før. Det «Asemblance» derimot får til med glans, er å tvinge oss som spillere til å oppfatte dem gjennom spillets formelle regler og mekanikker.
«Asemblance» er vanskelig. Spillet har et fåtall forskjellige mulige utfall, hvorav ett er dét utfallet nitti prosent av spillere vil havne på ved første gjennomspilling. Mer spennende blir det imidlertid når man fortsetter å spille, på leting etter de andre, mer obskure madeleinekakene, godt gjemt og spredt som påskeegg i landskapet, som det kreves aktiv tolkning av symbolikk og litterære gåter og hint for å finne.
Dessuten: Når hodet stanger i veggen er det ikke juks, men et tiltenkt trekk at spillere tyr til Internettet for svar. Det kryr av kollektiv aktivitet i tillegg til spillets ARG-elementer (Alternate Reality Game), som består i å sende e-post til et fiktivt forskningssenter, se ville videoer på Youtube og diskutere i fora som Reddit og liknende.
Allerede i skrivende stund er folk verden over i fyr og flamme over hvordan man trigger den og den effekten og oppnår den og den prestasjonen – men også over fiksjonens indre logikk, og over hva den og den hendelsen er ment å kommunisere til oss som spillere, om eksistensen, selvet og menneskesinnet.
«Asemblance» er den første i en serie utgivelser fra utvikler Nilo studios, alle med selvstendige historier, men i tematisk dialog med hverandre. Jeg er supergira.
Spillet er ute på Steam nå, og kommert til PS4 så snart det når igjennom europeisk aldersensur.
