(PressFire.no): For å sitere George W. Bush og et yngre, mer uskyldig internett: «Fool me once, shame on ... shame on you. Fool me — you can't get fooled again».
Er det ikke litt for godt til å være sant at etterlengtede spill som «Sea of Thieves», «No Man’s Sky», «Destiny» og nå «Anthem» - alle med utgiverstøtte fra noen av verdens største underholdningskonsern – på rekke og rad bommer så totalt på folks forventninger til hva «lanseringsklart» betyr, at de umiddelbart må ut med brannslukningsapparatet og love bedring?
Etter hvert er det kanskje blitt lett å tenke at dette er en bevisst strategi for å samle forhåndsbestillinger, pynte finansåret med dem, selge ekstrainnhold for tilleggssummer og egentlig sette markedsavdelingens begeistring framfor den betalende kundens?
Det er i alle fall tydelig at «Anthem» ble utgitt altfor tidlig. Og du: Det kan godt bli et kult og til og med kjempekult spill på sikt. Men sånt må vi slippe å vente på nå.
Trang fødsel
For en fyr med et tosifret tusen timer i alle mulige «hack ’n slash»- og «loot»-spill, føler jeg i grunn ikke at jeg har skrapet på døra til «Anthem» med urimelige forventninger. Gi meg et minstemål av fiender som eksploderer i trynet mitt, utstyr som alltid kan bli litt bedre og i alle fall en illusjon av variasjon, så er jeg stort sett blid på tur.
Men det er ikke riktig at et fullversjonsspill med seks år på eltekroken skal ha så basale mangler som EAs siste under disse par ukene. Jeg har mistet all lyd minst én gang per lengre økt, der eneste remedie er å starte hele pakka på nytt. De tre jeg spiller med har hatt samme problem.
Lastetidene var på regelrett latterlige halvannet minutt, men er etter hvert blitt bedre med lanseringsoppdateringen. Den samme oppdateringen herjet fullstendig med ytelsen min og bildeflyten gikk fra å ligge jevnt mellom 90 og 100 til 50-60 med eksakt samme innstillinger. Dette med en PC godt plassert i det øvre sjiktet.
Tekstingen henger seg nesten alltid opp under mellomsekvenser, og det er i hvert fall ikke greit. Særlig med tanke på hørselshemmede og andre som sliter med å nyte historien uten.
Det er i det hele tatt en lang rekke av distraksjoner som rammer deg, enten du er mest opptatt av å samle «loot» raskest mulig i det rastløse skytespillet, eller vil fordype deg i det som er en ganske anseelig mengde dialoger og historiesnurrer.
Kunst og vitenskap krangler
Og noe av det mest spennende med «Anthem» sammenlignet med for eksempel de to «Destiny»-søsknene, er jo at det legger enda større vekt på historiefortelling. Med BioWares ikoniske dialogvalg og fortellerstil. Rent visuelt ser alt fantastisk ut, enkelt og greit noe av det vakreste og mest magesugende spektakulære på markedet, enten du henger i filmklippene eller selve spillet.
Det kan derimot virke som om den tekniske pakka havner i direkte konflikt med ønsket om å være et samarbeidsskytespill det er lett å ta opp og legge fra seg. Fortrinnsvis med venner. Selv om du tolererer lengden på lastingen, er det noe annet å akseptere at stort sett alle sceneskifter og til og med enkelte menyvalg tvinger deg til å ta en pause.
Alle historie- og sideoppdragene hentes for eksempel i hovedbyen/basaren Fort Tarsis. En ganske liten basar som interessant nok er forbausende tom utover en rekke figurer du kan prate med, og samtidig det området i spillet som hakker mest. Om du ikke blir lei av å laste inn og ut av den, blir du garantert døsig av å bare kunne trampe rundt i pensjonisttempo.
Også har du Forge, utstyrssystemet. Her bytter du våpen og mindre oppgraderinger, skifter på utseendet ditt, sånne ting. Typisk løst med et trykk på E, I eller Escape, sant? I «Anthem» er inventaret kun tilgjengelig mellom brettene, og det har en egen lasteskjerm både inn og ut. Hæ?
Dette er jo et rimelig hektisk actionrollespill som konstant stapper lommene dine fulle av vilkårlige gjenstander etter oppdrag, kamper, huler og så videre. Hvorfor skal det ta så lang tid?
Én ting er at jeg ofte vil hoppe inn og ut av inventaret, teste hva i alle dager det nye våpenet mitt er og lære figuren min å kjenne. En annen ting er at spillet stadig tvinger meg til å oppgradere utrustningen for å takle nye utfordringer. Skal jeg straffes å gidde å engasjere meg i et sentralt system.
Iron Man med gønner
Og det er synd å si det, for det er mye å nyte også. Den «Ironman»-aktige jetpakka på ryggen gjør det morsomt å fly rundt i de åpne miljøene, og har latt BioWare bygge en ganske unik verden.
Når miljøene ofte skyter rett fra dype innsjøer til stupbratte fjell, via åletrange tunneler og hårnålssvinger, tilbyr «Anthem» noe helt eget. Noen ganger får du fly febrilsk unna raketter som låser seg inn på deg også!
Det finnes mer interessante kampsystemer der ute, både fiendene og våpnene kunne vært mer varierte, men kombinasjonen av mye vertikalitet, høyt tempo og voldsomt tilfredsstillende visuelle effekter gjør at kampene i «Anthem» har noe ved seg.
Der ligger kanskje litt av nøkkelen til bedring på sikt også. Dagens oppdrag er veldig like. Du snakker med en kis eller to, dreper noen fiender, løper rundt i naturen for å finne identiske gjenstander, kombinerer dem på en eller annen stasjon og drar tilbake til byen for å hente et annet gjøremål som er kliss likt.
I noen tilfeller prøver BioWare seg på gåter i hulene – all respekt for det – men de glir også veldig i ett, for ikke å snakke om at løsningen som regel er å lese på en vegg noen meter unna.
Lyset i tunnelen
Men kampene, de skalerer fint. Det er en god grad av mestring i skytingen – ikke minst fordi de fire spesialdraktene du kan velge mellom («Javelins) – oppfører seg vidt forskjellig. Fra den smidige, nærkampsbaserte glasskanonen og kjøttskjoldet som liker å pakke mest mulig krutt, innom en slags flyvende magiker og til den obligatoriske altmuligmannen.
Særlig når du går inn i såkalte Strongholds, (foreløpig) tre større huler med flere gåter, fiender, sistebosser og utfordringer i det hele tatt. Her er det mye viktigere å være på tå hev, samarbeide med de tre andre i gruppa og kombinere angrep på en effektiv måte, og det løfter hele opplevelsen når «Anthem» tør å stille flere krav. Det kan rett og slett være på randen til kjempegøy.
Dessuten går det an å dra ut i en friere utforskningsmodus, hvor du kan utforske kartet i eget tempo, plukke ingredienser, skyte bort frustrasjoner i retning fiendebander og oppdage små hemmeligheter – stort sett historier som kan leses i fred og mak. Denne lar deg puste litt mer, og kan til og med være ganske artig sammen med gode venner. Dessverre tar det heller ikke her lang tid før du merker at verdenen har en veldig evne til å hive de samme fiendene og utfordringene mot deg.
Om de får på plass flere, distinkt forskjellige Strongholds og greier å gjøre Freeplay-delen enda litt mer nyansert, er dette allerede en mye sterkere opplevelse.
Faller mellom to stoler
Jeg kan godt skjønne at det tar seks år å kombinere høybudsjetts rollespillfortelling med et hektisk actionspill som har en grunnleggende god følelse. Jeg kan ikke forstå hvorfor EA valgte å lansere dette, når det så åpenbart at de har en lang vei å gå med å kombinere de to.
Hvis du elsker «Knights of the Old Republic», «Mass Effect» et all og virkelig klør etter å spille noe romopera-aktig med dialoghjul, tror jeg neppe dette er salven du leter etter.
Blandingen av tekniske frustrasjoner og designgrep som å begrense svarene dine til to alternativer, gjør at dette blir en litt for forhastet opplevelse til at du ikke må digge slåssingen også. Ja, også er dette en veldig rett fram «kampen mot det onde»-historie helt ned til en slags Darth Vader-kopi.
Hvis du ble vill i nikkersen av «Destiny», eller andre skytespill der du merker at noen virkelig har lagt seg i selen for å gjøre kampene tilfredsstillende, har «Anthem» både for lite innhold og variasjon i kampene per nå.
Produksjonsmessig er dette en kraftpakke, med noe av markedets vakreste grafikk og utsøkt lyddesign. Kanskje hadde det vært bedre å gi innholdsgjengen noe av det budsjettet i stedet.
Vent litt, du.
(For ordens skyld er terningkast 4 der «alt er gøy så lenge man er fire kompiser i coop» begynner i min bok)
«Anthem» er lansert på PS4, Xbox One og pc (testet).
