ADVARSEL! Denne anmeldelsen kan avsløre viktige poenger i historien.
(PressFire.no): En pysjamas har aldri representert noe form for maktfantasi hos noen, og det er nettopp derfor det er sånn en ypperlig bekledning å utforske rammene rundt en grøsser med. Og sånn skal det jo være.
Du har lyst til å føle deg sårbar og å spille på lag med skaperne, så de kan vise deg hvordan en uendelig stor verden ser ut fra perspektivet til en bitteliten person. En som så vidt har lært seg å gå på to bein.
Det er nettopp da «Among The Sleep» er på sitt aller beste – når du får rage rundt i sokkelessen på egenhånd med teddy under armen, kravlende gjennom digre labyrintiske klesskap; snikende inn i bekmørke rom du har fått streng beskjed om å ikke gå.
Hjelpesløs
Det hjelpesløse froskeperspektivet lar Krillbite gjøre en del kule ting som andre spill har gjort i en årrekke, men aldri helt kunnet rettferdiggjøre.
Litt kronglete interaksjon med fysiske objekter i omgivelsene?
Ja, selvsagt – du har da ikke mestret balansekunsten enda. Om ikke annet føles det passende å faktisk måtte krangle litt med kontrollene for å få flyttet på stolen så du rekker opp til dørhåndtaket, eller dra ut kommodeskuffen så du kan kave deg til toppen.
Ingenting av dette gjør egentlig «Among The Sleep» til en overlegen spillopplevelse alene. Men det er befriende å se spillmekanikker som kommer til sin rett først og fremst fordi de føles ut som en naturlig forlengelse av det begrensede vokabularet ditt som toåring, idet du interagerer med groteske versjoner av kjære omgivelser.
Vinklingen er aldri helt umotivert heller. Krillbite tar tak i et par voksne temaer på veien, som foreldrerett og alkoholisme. Mye av det danner grobunnen for symbolikken som strekker seg gjennom kapitlene.
Knuste ølflasker, en betryggende teddybjørn, en skummel og tårnende skikkelse med frakk – det er nesten litt synd at de ikke utforsker tematikken på et mer personlig og følelsesmessig plan, slik som i «Gone Home».
Krillbite ser seg ofte fornøyd med symbolikken alene, noe som på sett og vis er forsvarlig i og med at barn ofte tolker hverdagen gjennom symboler og assosiasjoner. Lupen er naivistisk og simpel av en grunn, og det faktum at de holder dette konsekvent som en rød tråd, gir oppdagelsesferden en overraskende klar retning.
Når du først blir bedt om å gjøre noe, er det som regel en tørr smørbrødliste av gjøremål for å tvinge deg til å utforske omgivelsene dine. Jeg har to problemer med dette. For det første er dette en opplevelse som ikke trenger å dra meg etter nesen.
En lekepark fortolket gjennom et mareritt? Et forvridd, kroppsliggjort morsinstinkt fra helvete? Dette er fantastiske konsepter i seg selv. Det er ting jeg vil utforske av egen motor – jeg trenger ikke mer enn det.
Egne konklusjoner
Noe av det jeg elsker aller mest med spill som «Gone Home» og «Bioshock», er at jeg blir belønnet for å bygge konklusjoner ut i fra detaljene i miljøet rundt meg. Ikke fordi spillet tvinger meg, men fordi det tilfeldigvis bare er én av mange måter historien polstres på for å skape en sterkere kontekst. Jeg blir mer personlig investert i handlingen, fordi på sett og vis er det jeg som har oppdaget den.
De to overnevnte spillene strør om seg med notater, levninger og opptak for å formidle bakenforliggende historie og motivasjoner. I «Among The Sleep» fargelegges deler av forløpet med barnslige tegninger – fargerike kruseduller hengt opp ved avsidesliggende hjørner; gjemt under stoler.
Steder kun et barn rekker fram. Viktigst av alt er de akkurat tvetydige nok til at de kan bety hva som helst, og forer deg med litt intellektuelt føde i et spill som i stor grad handler om instinkter og pulskontroll.
Andre del av problemet mitt med mye av det spillmekaniske, er at de blir en slags lei motspiller til alt grøsset Krillbite prøver å påføre. Jeg elsker det overhengende stresset og tidspresset som oppstår når jeg prøver å smette inn under et halvåpent vindu, vekk fra marerittet jeg hører pustende nedover ryggen min.
Men det faktum at jeg må starte sekvenser og scener på nytt hvis jeg ikke får opp vinduet i tide, fjerner noe av brodden. Når jeg får kartlagt alt av konsekvenser, fjerner det mye av usikkerheten som utviklerne fint kunne utfordret eller lekt med på senere tidspunkt. Og akkurat det er noe Krillbite skuffende nok aldri gjør her.
Sånn sett er det korte løpet til «Among The Sleep» en av de sterkere sidene ved spillet. Ikke fordi det er et kort spill, men fordi det er et kort spill som er superbevisst på hva det har å rutte med.
Utviklerne ser konseptet sitt fullt ut, og er mer interessert i lupen og scenariene enn den umiddelbare sinnstilstanden din som spiller. Og det merker man veldig godt – både på godt og vondt.
