«Afro Samurai» har blusset opp som et relativt stort fenomen de siste årene. Etter at det ble produsert en animert serie basert på Takashi Okazakis originale manga, var det ikke helt ut av det blå at Namco Bandai Games til slutt kunngjorde en spilliterasjon.
Det var bare et spørsmål om tid før den kyniske og hevnfulle samuraien med det store håret fant sin vei til videospillindustrien.
KJENTE TRAKTER
Premisset sentreres rundt et legendarisk hodebånd, som i følge myten er sagt å gi bæreren krefter på lik linje med en gud.
Den eneste måten dette hodebåndet kan arves på er ved en duell med bæreren, noe som kun kan gjøres av personen i besittelse av hodebånd nummer to.
Afro, som sitter med dette mindreverdige båndet, har sverget å jakte ned Justice, mannen som i sin tid drepte Afros far i en duell for å erverve seg tittelen som nummer én.
Historien består i hovedsak av en håndfull forskjellige kapitler fortalt fra noen av de viktigste figurene i serien. De følger ingen bestemt kronologisk rekkefølge, men tar for seg det som skjer både før og etter Afros ervervelse av hodebåndet.
Resultatet er en relativt forvirrende fortelling, som utvilsomt vil villede og reise et par øyenbryn på de som ikke har hørt historien før.
For de som har fått med seg fortellingen lurer det et par overraskelser også, for spillet devierer nemlig kraftig ved enkelte tilfeller fra det originale plottet. Atmosfæren og tempoet er fortsatt her, men enkelte tematiske forandringer er gjort for å bedre passe spillformatet.
Følgesvennen Ninja Ninja er heldigvis en vedvarende og framtredende fortoning i historien, som representerer Afros humane side og gode fornuft. Han er også spillerens guide gjennom de voldelige handlingene, og kan hjelpe til med å vise vei når spilleren mister fokus og går seg vill.
STRÅLENDE PRESENTASJON
Presentasjon er uten tvil tittelens sterkeste side; en kvalitet som utviklerne med perfeksjon har klart å kopiere fra serien.
Den grafiske cel-shade-teknikken som brukes gir spillet et tegneserieaktig preg, som definitivt hjelper til med å sette tonen.
Til tross for at volden har blitt tonet ned et par hakk er det nok av blod og flygende kroppsdeler å godte seg over.
Stemmearbeidet holder også høy kvalitet, og stjerner som Samuel L. Jackson, Ron Perlman og Kelly Hu repriser sine roller fra serien. Musikken på sin side består av klassisk japansk musikk blandet med hip-hop. Stykkene passer protagonisten perfekt, samtidig som de setter et unikt særpreg på miljøene og situasjonene.
Mekanikken som styrer Afro er relativt enkel. Den følger reglene til en hver god brawler, hvor du har et sett med sverdsving og spark til rådighet som kan lenkes sammen til kombinasjonsangrep. I tillegg kan han utføre fokusangrep som lar Afro utløse kraftige offensiver i sakte film.
Mengden med angrep Afro kan utføre er imponerende, og blar du deg gjennom den tilgjengelige listen med triks er det innlysende at de fleste knappkombinasjoner har blitt utnyttet. Du kommer sannsynligvis kun til å fokusere på en håndfull av dem, men det er fortsatt befriende å vite at du kan eksperimentere hvis ting blir kjedelig.
For å tilegne deg flere triks har det også blitt implementert et level-up-system, som belønner Afro når han har kuttet i stykker nok etterfølgere. Man merker imidlertid at disse rollespillelementene ikke egentlig hører hjemme, når spillets linearitet dikterer tidspunktene disse dukker opp i større grad enn spillerens egne valg.
Ellers tilbyr spillet veldig lite frihet, og den brutale lineariteten gir lite grunnlag til å gjøre annet enn å følge plottet til punkt å prikke. Progresjonen holder et greit tempo, men stagnerer til tider av de monotone og relativt kjedelige kampene.
Plattformseksjoner lar Afro vise sine akrobatiske kunster, men mange av dem er ofte såpass frustrerende eller poengløse at en ironisk nok ender opp med å lengte tilbake til de repeterende voldshandlingene.
Fiendene er også et av spillets store svakheter. Mens noen av dem gjør en imponerende jobb med å unngå de maniske sverdsvingene til Afro, er angrepsmønstrene deres såpass identiske at du sjelden trenger å variere taktikken din særlig for å slå dem.
Du skal ikke ha sittet mange timene før hele galleriet av slemminger har eksponert seg, og sett bort i fra de sporadiske bosskampene iscenesatt av de kjente medlemmene fra Empty Seven-klanen, er det veldig lite som bryter opp konfliktene med noe særlig variasjon.
Det er fristende å påstå at tilfredsstillelsen av å kutte fiender i to, horisontalt og vertikalt i sakte film, er grunn nok til å kjøpe spillet. Dette holder sannsynligvis ikke i det lange løp dog, selv når spillet gir deg muligheten til å spille poker med kroppsdelene dette produserer.
«Afro Samurai» er fortsatt et underholdende spill. Selv om historie og plotprogresjon kan virke ekstremt forvirrende for de som ikke har gått samuraiens vei før, vil utlærte sannsynligvis få glede av å se hvordan spillversjonen tolker historien.
'Er du fan av serien og synes brutale grafiske framstillinger av masseslakt er nok grunn til å ofre et par kvelder, så er «Afro Samurai» å anbefale.
Leter du etter en litt mer innholdsrik opplevelse med et dypt kampsystem, flerspillermuligheter og en konsistent, sammenhengende historie bør du imidlertid heller vurdere alternative titler.
