(PressFire.no): Noen som husker Rare? Nintendo 64? Selskapet som skjenket oss «Goldeneye», «Perfect Dark» og «Banjo-Kazooie»?
Dette er historien om et knippe tidligere utviklere fra et spillselskap som tiden forlot, og deres forsøk på å ta tiden tilbake. Det er kronerulling og nostalgi for alle penga, et kollektivt utpust fra en generasjon som snart er voksne.
«Yooka-Laylee»* er, som dere sikkert har skjønt, et «Banjo-Kazooie» i ny drakt – det vil si, et plattformspill fra Nintendo 64-æraen, for de uinnvidde. Mye har skjedd på spillfronten siden den gang.
*eller Cowboy-Laylee, som Pressfire-redaksjonen kaller det.
Spørsmålet blir dermed: Har sjangeren tålt tidens tann?
Velkommen tilbake
Bare ved tittelskjermen blir jussen åpenbar; de tidligere Rare-gutta har ikke fått tilstrekkelig rettigheter til å bruke sin egen figur, Banjo. I stedet peker de nese til jussen ved å bruke musikk, lydeffekter og en logo med tilnærmet kliss likt design som i «Banjo-Kazooie» fra det herrens år 1998 (ja - det er 19 år siden, folkens).
Det føles nesten litt opprørsk, litt fandenivoldsk, og jeg må innrømme at jeg liker det.
Juss til side, det er jo også nostalgisk, dette her – alle pling-plong-lydene i MIDI-format, de rare stemmene fra de rare skapningene, den totale mangelen på indre og ytre logikk. Selv jeg, som aldri eide en Nintendo 64 og spilte noe særlig av originalspillet, får satt en fortidig rus rett inn i åra, her.
Det er bare det at jeg nå er i stand til å peke på hva som irriterte meg den gang, da jeg trykket forbi skjermer og skrudde av i frustrasjon, uten å reflektere over at det slettes ikke bør være slik.
Primærfargenes lokkesang
Rent visuelt er «Yooka-Laylee» et spill jeg vil flykte inn i. Det er ikke en teknisk tungvekter med fotorealisme, silkmyke animasjoner eller megateksturer som målestokk.
Det spillet derimot har, er et univers der alle primærfargene og magiske lydene spiller på lag om å legge et permanent palmesus over spillopplevelsen. Pixar-sammenligningen har blitt overstadig brukt av spillkritikere i beskrivelser av spill med liknende atmosfære, men det er vel fordi den passer så godt – for det gjør den her også.
Konseptet er vel så sjarmerende: Du spiller som kameleonen Yooka med sin følgesvenn, en flaggermus ved navn Laylee. Spilleren styrer kun Yooka, der Laylee spiller annenfiolin for bestemte manøvre.
Hold inne hoppeknappen i et byks, og Laylee flakser vilt med vingene for å gi et par sekunders ekstra framdrift. Trykk en annen knapp, og Laylee spytter potente prosjektiler av grønn guffe.
Det er få verktøy å bruke i utforskningen av de mellomstore til store arenaene man får boltre seg i, hvilket legger vekten på designet av landskapene i seg selv, og hvordan man forserer dem.
Nostalgi som bærebjelke
«Banjo-Kazooie» gjorde det glimrende i sin tid, godt hjulpet frem av suksessen til «Super Mario 64», ved å pirke mer i utforskertrangen enn i behovet for presisjon og utfordring.
«Super Mario Galaxy» gjorde det i sin tur glimrende det også, der Nintendo bokstavelig talt snudde opp ned på konvensjonene som de selv etablerte.
Poenget med å nevne «Super Mario Galaxy» i denne sammenhengen, som jo var Nintendos vellykkede forsøk på å gi sjangeren en ny fødsel, er at Yooka-Laylee føles gammelt.
Og gammelt på den måten at nostalgien etterhvert fremstår mer manipulativ og opportunistisk enn velvillig. Misforstå meg rett: Gamle sjangre og uttrykk kan være vel og bra, slik jeg selv for kort tid siden fikk erfare med briljante «Shovel Knight: Treasure Trove».
Likevel er det ikke nødvendigvis så bra i seg selv – det kreves en vilje til å plukke ut det som ikke funket, polere det som funket, kanskje sprøyte inn nytt liv der det gamle døde.
I «Yooka-Laylee» møter jeg rett og slett litt for ofte på gamle frustrasjoner: Jeg faller ned mellom sprekker, roterende plattformer setter seg fast i bakken, det lugger én gang for mye i bildeoppdateringen.
Dermed er jeg prisgitt de første delene av spilløkten – de hvor jeg hopper, ruller og løper rundt og koser meg kostelig over alt det uskyldsrene. I den neste delen blir plink-plonk-lydene enerverende, figurenes loop-baserte babling innpåsliten - hvorpå jeg deretter havner i en teknisk skrustikke som gjør at jeg må begå digitalt selvmord.
Ikke at selvmordet koster deg noe i «Yooka-Laylee», men irriterende er det lell.
Likevel: Det er den etterhvert snikende følelsen av påtvungen nostalgitripp som kveler den største gleden.
Kanskje er dette en bedre opplevelse for nye spillere?
«Yooka-Laylee» er ute til PS4 (testet), Xbox One, pc, Linux, Mac OS X og Windows. Det er også planlagt til Nintendo Switch i løpet av 2017.
