(PressFire.no) Ingenting går på skinner for de utstøtte. Det hele starter med problemer i en rusthaug av et skip, der verken mykvare eller maskinvare fungerer som det skal. Men om det er noe som er plettfritt rent så er det hjerterommet hos the Exiles.
Det hjelper lite akkurat nå, når vi skal kjempe mot våre pompøse, styggrike motstandere, The Dominion - som med sitt brutale maktbegjær har tvunget oss på flykt i vår egen, fargesterke galakse.
Velg side 
Det er bra folk som står sammen mot undertrykkelsen, og vi vet at det vi gjør er viktig. Prioriteten å redde forskremte, selvbevisste grønnsaker er helt korrekt ifølge vår fredsinnede tankegang.
Vi samler opp en haug vettskremte røtter og jager de i sikkerhet før vi begir oss hen mot Nexus - planeten som vi denne gangen har bestemt oss for å ikke gi opp, men å kjempe for med alle våre mekaniske lemmer og h&afring;rete tær.
På den andre siden av konflikten lærer Dominion-rekruttene seg effektive måter å brenne ned vegetasjon, tortur og krigføring i sine topputrustede baseskip.
Som spiller velger du fritt hvilken side du vil stå på. Disse har fire forskjellige raser hver, men klasser og innretninger er de samme på begge sider.
Noe gammelt med glitter på 
«Well thank you, darl'n!» sier en hårete liten skapning med kaninører og enorme øyne. Hun har sendt meg på jobb - og det er virkelig en jobb.
For oppdragene i «Wildstar» er stort sett ganske mundane. Det er mye fyll for å komme seg videre, men utviklerne Carbine Software har også vært dyktige med å gjøre mesteparten av disse en bieffekt av å gjøre hovedoppdragene. Om du må slakte et dusin kuer for å komme deg frem til melkeboden, har du naturligvis et oppdrag på å slakte ti kuer også.
Helt standard, men Carbine slenger også inn tidsbegrensede utfordringer overalt, som også hjelper på motivasjonen på å gjennomføre sideoppdragene. Det kan derimot bli litt masete til tider.
Men ja, det er i tråd med ekte onlinerollespill, det er det ikke tvil om. Samle, drepe, heise flagg - så mange versjoner av standardoppdrag vi er vante med. Hovedhistoriene er derimot ganske trivelige og lette å følge med på for den stressede spilleren som ellers ikke har tid til bakgrunnshistorie.
Kampsystem i særpreg 
Jeg hopper til høyre, jeg ruller bakover. Monsteret foran oss sender ut en bølge av steinskudd, og jeg falmer rundt i blinde i det jeg blir truffet. Ok, man skal altså ikke stå i det røde feltet på marken? Skjønner.
At det er mye av det samme i oppdragsform hjelpes dessuten av kampsystemet, som er helt fantastisk. Det er enkelt å forstå seg på, men det gir mye action. Her er du nødt å kunne posisjonering, og kjapt forstå mønster.
En del av monstrene, spesielt de større, har intrikate mønster som krever mye av spilleren. Ikke bare skal man kunne komme seg unna, man skal også kunne gjøre skade. Selv små monstre kan gjøre riktig vondt om du ignorerer dette, og med de større er det kjapt en dødsdom.
Systemet er såpass intuitivt at hvilken som helt nybegynner burde kunne skjønne taktikkene. Det betyr derimot ikke at det er et enkelt spill uten utfordringer, heller motsatsen.
Sammen med plasseringsbehovet skal du, i større kamper, også passe på dine medspillere - og man bør også ha en viss forståelse for hvilke ferdigheter dine brødre og søstre tar med seg i kampen for å optimalt kunne plassere seg selv og fienden etter dette, noe som naturligvis kommer vel frem i alle de forskjellige instansene man har mulighet til å spille.
Nikk til andre spill 
Det skal ikke handle om å ha for lite å gjøre i dette spillet, helt klart. Fra nivå 15, når du når det andre området i verdenen, blir du introdusert til Adventures, som legger opp til at spillerne skal kunne styre et eventyr med sine egne valg.
En del av disse er også et trivelig nikk fra Carbine til andre spilletyper, som eventyret som er lagt opp som et MOBA-spill, eller «The Malgrave Trail» - som er en hyllest til klassikeren «The Oregon Trail», der du sammen med dine venner skal komme deg igjennom ørkenen.
Disse eventyrene er ganske lette, og handler ikke like mye om kampene som det Dungeons og Raids.
Videre får man naturligvis tilgang til Dungeonsystemet, som er akkurat slik man bør forvente seg at det skal være. Fem spillere kjemper mot store monstre, og disse burde koordinere sine ferdigheter og utstyr til hver å innta en av de klassiske rollene; Healer, DPS og Tank. Som nevnt tidligere handler kampene på Nexus mye om timing og plassering, og det gjelder spesielt her.
Sluttspill 
Raid fungerer ganske likt Dungeons, men er betydelig vanskeligere, og er lagt opp til enten 20 eller hele 40 spillere å samarbeide! Raids blir først tilgjengelig ved høyeste nivå, nivå 50. Maksnivå åpner også opp veteranmoduser til både Dungeon og Adventures.
Carbine har lagt ned mye tanke på å virkelig skape et spennende sluttspill. Maksnivå-spillere har sine helt egne, avsperrede områder med utfordringer og oppdrag.
Det som kanskje derimot er mest spesielt, er at spillerne ikke får dykke helt og holdent ned i det store mysteriet som driver hele historien før man kommer opp i nivå.
For mens Dominion og Exiles skriker om hvem som har rett til hva, er det store spørsmålet hva som skjedde med den gudelignende rasen Eldan, og hvor de forsvant hen.
Dette spørsmålet ligger i bakgrunnen hele veien, men blir ikke riktig utforsket av spilleren før man når maksnivå og får tilgang til spesielle soloinstanser som virkelig tar et dypdykk inn i intrigene.
Sammen er vi sterke 
Som liten samla jeg stein i fjæra. Ikke skjell - stein. Turene med bestemor der jeg returnerte med lommene full av grus er hva jeg tenker på i det jeg ser en lysende Nexus-stein.
Når jeg plukker den opp lyser det frem en sti som ingen kunne se før, som leder til en hemmelig hule, med et hemmelig oppdrag og en hemmelig utfordring.
- Hvordan fant du dette, spør min soldatvenn som har fulgt meg inn i hula. Han så ikke noen skinnende stein, og på denne måten har jeg nå sluppet ham inn på et område han ellers ikke skulle ha kunnet oppleve.
Noe som er herlig med dette spillet er hvor godt det er lagt opp til gruppespill. Man har ikke fått utnyttet «WildStar» før man har spilt det med venner. Ikke det at jeg var ulykkelig som ensom - jeg trivdes godt med å luske meg rundt i Nexus busker på egenhand. Opplevelsen ble derimot noen hakk dypere i det jeg fikk kompiser med meg på veien.
Etter lansering satte jeg og to venner oss ned og koordinerte hvilke klasser og jobber vi skulle innta. Jeg, som vanlig, havnet i sykepleier-rollen, med klassen Medic og innretningen Explorer.
Innretningene er som en slags hobby - noe ekstra å gjøre på veien. Der denne funksjonen virkelig skinner, er at den legger opp til spennende gruppespill. Hvert område har spesielle oppdrag og utfordringer som virkelig knekker nøtta på hvordan man får folk til å samarbeide uten å tvinges til det.
«Everybody wants good neighbours» 
Hobbyen som kanskje tar mest tid for storparten av Nexus-befolkningen er nok derimot deres kjære hus og hjem. For det er lite som spillerne er mer stolte av enn sine egne kreative skapelser på deres eget lille landemerke.
Fra nivå 14 har man tilgang til sitt eget hus - og det er her spillet sinkes ned betydelig for mange. For mens man plukker opp dekorasjoner hist og pist under sine eventyr på jaktmarkene, må man jo opp å titte på hvor man skal plassere prydstaken så fort som mulig.
Systemet legger opp til veldig store kreative friheter, der det meste av dekorasjoner kan justeres og vinkles på så måte man selv vil. Dette gjør at du om så kan bygge hus helt på egen hånd, selv om du får oppbygde hus å kjøpe for en billig penge.
I hagen kan man også sette opp diverse brukbare stasjoner og spesielle utfordringer som bare kan finnes på hustomter. Disse utfordringene kan man ta om igjen og om igjen for å passe på at man vinner det man vil ha, som oftest er dekorasjoner.
Man kan også sette opp ressursutvinning, og dele disse med spillerne man har satt på sin nabo-liste til en satt prosent. For eksempel kan du oppfordre naboene dine til å komme å hakke frem dine mineraler mens du er borte, og de får halvparten mens du får resten av utvinningen. Å ha mange naboer som deler på ressurser og utfordringer gjør livet litt lettere - og gladere. Dessuten må man jo ha noen å vise frem sine kreative kunnskaper for.
(Journ.anm: Dette systemet er grunnen til at denne anmeldelsen kommer så sent.)
Sluttsats 
Om du er allergisk mot neon kan du trygt styre unna «WildStar», for spillet er fargesterkt som få, til tider blendende. Det er derimot også veldig vakkert, og områdene er spesielle og minnesverdige, men også noe overdrivet tematisk.
Musikk, stemmeskuespilleri og atmosfære er alle av toppkvalitet, og sammen med en god dose humor er dette et spill som gjør en lett til sinns.
At det er Carbine Studios, et spillstudio fullt av utviklere med sterke anknytninger til tidlig «World of Warcraft» er tydelig i både grafikk og spillestil, samt noen mindre kritikkverdige oversyn av foreldede fragmener fra massive onlinespill, men ingen av disse utgjør noe større problem. «WildStar» er et knakende godt spill som kan appellere både til sjangerveteraner samt nykommere.
Tittelen har en høy pris. I tillegg til å kjøpe selve boksen må man dessuten betale en månedsavgift, en betalingsmodell som mange utviklere på den senere tiden ahar styrt bort fra. At jeg i det hele tatt faktisk tror at denne tittelen kan klare seg med abonnementavtale er et testamente til hvilket bra produkt jeg syntes dette er.
