Det tok sin tid men nå er det her. «White Knight Chronicles» er japanske Level-5 sitt første PlayStation 3-spill.
Trailerne før spillets lansering viste en fargerik verden fullt av skapninger i alle størrelser og former. Disse filmsnuttene viste «merkelig» nok ikke kampdelen i spillet, men fokuserte heller på visuelle godbiter - som til syvende og sist ikke ser så bra ut, takket være lite imponerende grafikk.
Men imponerer «White Knight Chronicles» på andre områder enn det visuelle?
PRINSESSE I NØD? DEN VAR NY
Det er problemer i Balandor. Et kongerike som ved slutten av et overraskelsesangrep mangler både konge, dronning og en prinsesse.
Alle i kongefamilien døde unntatt prinsessen, for hun ble tatt til fange av den onde Magi-organisasjonen - men ikke før protagonisten fikk vist prinsessen hvor heltemodig han er.
Protagonisten Leonard er selvfølgelig er god kar uten indre demoner.
Han er snill, kjærlig, beskyttende og tenker bare på sine venner, han er rett og slett 100 % god og verdens kjedeligste helt. Leonard blir akkompagnert av en håndfull kjekkaser som alle er like snille men mangler litt mot til å bli en sann kopi av han.
Sammen tar de på seg det viktige oppdraget å redde prinsessen for å gjenopprette monarkiet før Balandors naboland angriper landet nå som det er på sitt svakeste.
Grafisk sett er dette en blandet opplevelse. På én side byr «White Knight Chronicles» på flotte og fargerike omgivelser med kreative skapninger, men på en annen side er det mye av spillet som ikke skriker spillgrafikk anno 2010.
Stemmene i spillet er heller ikke et godt stykke arbeid. Jeg fikk inntrykk av at skuespillerne leser direkte fra manus i stedet for å opptre som rollene deres. Det er ingen følelser i stemmene deres og takket være dårlig leppesynkronisering glemmer du aldri at du spiller et spill.
Det var ingen historietvist som overrasket meg, mye fordi du kan se hvem som er snille og hvem som er onde fra flere mils avstand. Alle de snille har en frisk og livfull hudfarge samt en tykk frisyre. De onde har derimot harde øyne, ofte lite hår og en hudfarge som er så bleik og unormal at de ser ut som levende døde.
Du må lage din egen figur før du får starte «White Knight Chronicles», og han/hun kan du lage så stygg eller vakker som spillet tillater deg. Selv valgte jeg en figur inspirert av en av de syv dvergene fra Disney-klassikeren – den styggeste.
THERE'S NO PLACE LIKE...GEONET?
Den hjemmelagde figuren din har ingen påvirking på historien som utfolder seg.
Du følger bare etter Leonard som en stum, venneløs fjomp med et dødsønske. Det eneste stedet hvor figuren hører hjemme er i GeoNet.
GeoNet er stedet hvor figuren din tar sideoppdrag mot belønning. Du kan gjøre sideoppdragene alene eller med tre andre personer over internett.
Tjenesten fungerer ganske bra og det er ganske gøy å spille med virkelige personer.
Den andre delen GeoNet tilbyr er Georama. Her kan du lage din egen by, hvor du kan blant annet plassere ut hus, butikker og andre byggverk. Spillet tvinger deg ikke til å bygge en by hvis du ikke vil, men det er en fin ting å gå tilbake til når du har fullført spillet.
Kampdelen i «White Knight Chronicles» er en kjedelig affære. Du velger angrepet ditt ved å bevege en markør på det angrepet du vil gjøre. Du trykker så X og ser på animasjonen som følger med, så venter du i fem sekunder.
I de fem sekundene kan du like godt stå i stille og vente til du kan angripe igjen. For spillet gir deg ikke en skadebelønning hvis du går bak fiendens rygg og angriper derifra. Det nytter ikke å løpe fra fiendens sverd, for uansett hvor du står på slagmarken - om så det er bak han eller 20 meter unna - så vil han skade deg.
Denne urettferdige regelen gjelder ikke for deg, for du må stå oppi han hvis du skal angripe. Dette er rett og slett kjempeteit og gjør de fem sekundene mye kjedeligere enn de trenger å være.
Det er et vidt spekter av fiender i dette fantasiuniverset. Noen er små mens andre er større enn hus. I slike tilfeller er det godt å vite at du kan påkalle den hvite ridderen som pryder spillets cover. Dette er en gigantisk rustning laget for å ta ned bosser og blokkere alt for mye av TV-skjermen. Den ser kul ut men den er like kjedelig å håndtere som resten av figurene dine.
«White Knight Chronicles» er et helt OK spill, det byr ikke på noe ekstraordinært sett bort ifra de sideoppdragene du kan gjøre med vennene dine.
Spillet imponerer ikke på noen områder - grafikken er utdagert og grå, og historien blir aldri noe mer enn det tradisjonelle og ganske så kjedelige, «la oss redde prinsessen»-plottet.
Legg til en slutt som ber om oppfølgere og et kjedelig kampsystem, så har du en blanding bare de mest hardcore JRPG-spilleren kan få glede av.
Er du på nippet til å kjøpe «White Knight Chronicles» bør du kanskje vente noen dager til for å se hvordan «Final Fantasy XIII» blir mottatt. Det spillet imponerer i hvert fall grafisk, om ikke noe annet.
PS: Spillet slippes eksklusivt til PlayStation 24. februar.
