(PressFire.no): Jeg innrømmer det: Jeg elsker WWE, og jeg ser på Raw og Smackdown hver uke.
Fribryting er for meg en mangefasettert, undervurdert underholdningsform som kombinerer kampsport, stunts, teater og fargerike rollefigurer i en salig blanding. Det har, som manusforfatter og internettkjendis Max Landis formulerte det, mer til felles med «Game of Thrones» enn det har med UFC.
Spill basert på denne unike underholdningsformen har ikke alltid truffet blink, men de siste årene har 2K og Yukes gjort et ærlig forsøk. De har i praksis monopol på wrestlingspill, litt som WWE i praksis har et monopol på wrestling (selv om flere uavhengige selskaper har dukket opp i det siste).
«WWE 2K18», det nyeste skuddet på grenen, prøver å gjøre litt av alt som WWE gjør i sine sendinger. Spillet handler både om ting som skjer i ringen og ting som skjer backstage, så på den måten er det ganske representativt, hvertfall ved første øyekast.
Stor variasjon og mange valg 
Det viktigste først: action i ringen har vært ganske likt i flere år nå, og er gjenkjennelig også i årets versjon av denne serien.
Mange kamptyper og moduser er representert: Alt fra én mot én til tag teams, til 30-manns Royal Rumble. Målet er å få ned helsa til motstanderen så mye at du kan holde dem nede til dommeren har telt til tre, og for å gjøre dette bruker du ulike former for spark, slag, grep, bryting og submissions.
Det som kan være litt vrient i starten er å lære seg rytmen på de forskjellige triksene, spesielt når du skal trykke R2 for å forsvare eller reversere. Når det først sitter er det derimot veldig moro, spesielt når du kan gjenskape knepene til dine favorittutøvere, enten det er Charlotte Flair eller Chris Jericho.
Systemet til «WWE 2K18» er en god representasjon av hvordan den kreative logikken bak, om ikke den praktiske gjennomføringen av wrestling fungerer. Det er jo fiktive kamper, så spillet velger å behandle kampene som om de var reelle atletiske konkurranser. Resultatet ser ut som en wrestlingkamp. Kampsystemet tilrettelegger dessuten både for spontane og mer metodiske spillestiler, det er bra!
Stort sett er det et veldig smidig og fleksibelt kampsystem som lar deg bytte mellom ulike typer angrep på en måte som ser bra ut på skjermen. Det blir derimot vanskelig å velge riktig motstander når du må trykke på høyrestikka for å bla gjennom alle som befinner seg der sammen med deg, så «Royal Rumble» og andre lignende kamptyper blir ofte til rent kaos.
Kaos kan jo være gøy i seg selv, bare ikke forvent å få til det du ønsker med noe særlig presisjon. Én mot én fungerer aller best og gir mest rom for eksperimenteringen som systemet legger opp til i mekanikkene sine.
Personlighetene er der 
Mye, om ikke mesteparten av WWE sin appell kommer av de superheltaktige rollefigurene. De aller fleste av de nåværende utøverne i WWE er representert med detaljerte og realistiske modeller.
Valgene er mange, men fra det imponerende svære karaktergalleriet vil jeg trekke frem Roman Reigns, Seth Rollins, Bobby Roode, Asuka og Sasha Banks som eksempler på noen som er gjennomført veldig bra i spillet, både med tanke på hvor mye modellene ligner, men også på animasjonene og hvor mye personlighetene deres skinner gjennom.
De beveger seg, gestikulerer og gjør de gjenkjennelige tingene du forbinder dem med. Og heldigvis: Alt ser bedre ut enn i alle tidligere spill i serien, noe jeg tror skyldes en ny type lyssetting? Det gjør hvertfall underverker. Forskjellen på 2017 og 2018 er slående.
En liten skuff: Selve arenaene er som regel ganske like de virkelige versjonene, men årets Wrestlemania-arena føles dessverre drastisk mindre i spillet enn den virkelige vi faktisk fikk se tidligere i mars i år.
Har du vurdert en karriere innen wrestling? 
Karrieremodusen lar deg designe din egen wrestler med en helt avsindig detaljert karakterskaper som får «Elder Scrolls» til å virke enkel i forhold. Det er kanskje litt i overkant? Jeg ble nesten handlingslammet av alle mulighetene, men det er jo kult at de finnes.
Jeg spilte som den unge og lovende wrestleren Ron Silva mens jeg beveget meg opp karrierestigen, fra trening, til kamper på landsdekkende tv, og helt frem til større tittelkamper. Innimellom får du servert backstage-segmenter med en passe dose humor, og noen interne vitser for oss som følger med på showene til vanlig.
Progresjonen føles likevel treg, og måten figuren tilegner seg oppgraderingspoeng er nesten demotiverende i hvor mye tid du må investere. Det er såklart ment å reflektere at man må legge inn mye hardt arbeid for å klatre til topps, men likevel: Litt snillere progresjon hadde ikke vært å forakte.
I tillegg kan du ikke spille som kvinnelig wrestler, noe som føles helt bak mål med tanke på hvor mye WWE har satset på kvinnelige utøvere de siste to årene. Hva er greia? I det hele tatt føles kvinnene litt dårlig ivaretatt, og kommentatorene under kampene kaller dem fremdeles «divas», noe som de sluttet å gjøre i 2015 på TV. Fiks det, 2K!
Skuffende Universe Mode 
Personlig vil jeg vil mye heller se på tv-programmene til WWE enn å simulere dem i et spill. I Universe Mode får du sjansen til å simulere og spille gjennom hele WWE-syklusen med tv-program og såkalte «pay per view».
Det føles ikke spesielt meningsfylt å se automatisk genererte feider mellom wrestlerne, det er jo ingen som sitter i forfatterstolen her!
En av mine favorittgreier med wrestling som er nærmest umulig å gjenskape i spillform, er følelsen av at alt kan skje, når som helst. En gammel populær figur som The Rock kan plutselig komme tilbake, en helt som Seth Rollins kan plutselig bli skurk og metaforisk stikke sine brødre i ryggen, sånne ting. Ingenting kommer som en genuin overraskelse her.
Det er vanskelig å klandre 2K for noe som er et generelt problem, men jeg føler det er en viktig faktor som mangler i alle spill basert på wrestling. Wrestling er ikke en reell atletisk konkurranse, det krever kreative hjerner bak som kan skrive interessante rollefigurer og historier.
Hele det elementet uteblir når alt genereres av et program.
På nett eller i sofaen? 
«WWE 2K18» er et sofaspill. Du kan spille det på nett, såklart. Det fungerer som det burde, uten problemer såvidt jeg erfarte, men det er mye mer moro å spille sammen med noen i samme rom. I en tid der sofa-flerspiller er litt sjeldnere enn det pleide å være, er det moro å konstatere at «WWE 2K18» gjør susen.
Det som gjør det litt unikt er at det ikke bare nødvendigvis handler om å vinne, heller. Litt av moroa er å lage minneverdige kamper sammen, med overraskende vendinger og spektakulære stunts. Det er ikke så nøye hvem som går av med seieren, selv om du selvfølgelig kan spille det kompetitivt også.
Få med en kompis eller vennine, og du vil ha det gøy.
«WWE 2K18» prøver å presentere alt som WWE tilbyr i spillform, og klarer det stort sett.
Kampsystemet er fleksibelt og smidig og det er tilfredsstillende å legge motstanderen i bakken og se dommeren telle til tre. Alle utøverne fra Sasha Banks til Roman Reigns svinger seg i ringen slik vi kjenner dem fra tv.
Den overflødige og litt kjedelige Universe Mode kommer dessverre til kort fordi den prøver å gjenskape det å følge med på WWE fra uke til uke på en veldig klinisk og automatisk generert måte, men karrieremodusen er heldigvis bedre og byr på både humor og mye kreativ frihet.
Spillet skinner aller best i sofa-flerspiller med venner, men i enkeltkamper mot datamaskinen er det også fett. Det er her du kan skape noen skikkelige kule øyeblikk, og det er vel der appellen ligger for de fleste.
Det å kunne velge din favoritt-superstjerne fra fortid eller nåtid og gjøre alle de samme knepene som de er kjent for funker veldig bra, og da er vel det viktigste dekket. Hvertfall på papiret.
Men hvis noen, noen gang, kunne laget et wrestlingspill som på en eller annen måte maktet å virkelig overraske meg som da Hardy Boyz kom uannonsert tilbake på årets Wrestlemania, da blir jeg imponert.
«WWE 2K18» er ute til PS4 (testet), Xbox One og Windows. En Nintendo Switch-versjon er planlagt for utgivelse senere.
