(PressFire.no): Sjeldent i livet hender det at jeg orker den mengden knot og forvirring det innebærer å spille «Trine 3» med tre spillere.
Spillet har vedvarende aspekter som kanskje er unike for serien, og som alle ligger til grunn for en opplevelse full av overraskelser, både mentalt stimulerende, hysterisk artige og grenseløst irriterende.
Samarbeid med fysikk
«Trine 3» er et plattformspill der tre vesensforskjellige karakterer bruker sine absolutt forskjellige evner til å samarbeide om å løse fysikkbaserte puzzles for å navigere fra A til B og drepe sistebossen.
Kun én av dem er spesielt god til å sloss, mens én kan klatre godt, slenge i tau og skyte bue, og den siste kan bygge og flytte på ting med tankekraft for å legge til rette for de andre.
Hardt og vakkert på utsiden
Siden sist har serien tatt et halvt skritt inn i en tredimensjonal virkelighet, og det grafiske uttrykket flommer over av ørsmå detaljer i sprakende farger og romantisk lyssetting.
Jeg venner meg raskt til den kanskje glorete paletten og den intetsigende historien som prøver forgjeves på tørre vitser om moral og heltetroper. Det er halvt artig, halvt pent.
Det ser virkelig grandiost ut når man slenger seg som Tarzan innover imellom trærne, eller seiler under skyene med skjoldet som hangglider.
Likevel, spesielt om man er tre spillere, kan spillets første halvtime være en prøvelse på tålmodighet og viljestyrke.
Dets aller, aller største problem ligger i det man i spillbransjen kaller lesbarhet: Altfor ofte er det så mange farger på skjermen, så mye som skjer, så udugelig kameravinkel og så keitete kontroller at jeg ikke vet hvor jeg er, hva jeg gjør – jeg har hoppa i lavaen eller gått fra de andre så de sitter fast bak en vegg eller hvor som helst.
Overgangen fra et rent todimensjonalt univers til en veksling mellom to og tre dimensjoner byr også på problemer. Spillfigurene, som i utgangspunktet var godt utrustet for å for eksempel bevege en kasse eller skyte piler oppover, nedover, høyre og venstre på en skjerm, må nå også tenke inn og ut.
Samtidig er spillskaperen forpliktet til å bevare essensen i figurene fra forrige spill, og oversettelsen kan være vanskelig.
Kontrollene passer dessuten dårlig til oppgaven, fordi de er todimensjonale, slik de alltid har vært. Ei stikke kan kun peke i to dimensjoner, og når man i tillegg er tre mann til å dele på kameravinkelen, kan man ikke støtte seg på – for eksempel – et perspektiv bak skulderen på én figur.
Genialt i grunnen
Frustrasjonen til tross finnes det aspekter ved «Trine 3» som gjør det til noe annet enn bare en elendig etteraping av «Portal 2». Der sistnevnte som regel har en fastsatt, forhåndstenkt måte hver oppgave skal løses på, har «Trine» mange.
Problemer kan løses av én eller flere av spillerne, som èn eller flere av karakterene.
Metoder kan ofte finnes på av spilleren selv, uten at det virker som spillskaperen har sett det for seg. Ulike løsninger på ett og samme problem kan virke lettvinte og feige eller finurlige og intelligente, og gjør oftest bruk av eksperimentering med fysikk og de mange baller, kuber, pendeler, dreieskiver og annet leketøy som ligger strødd rundt om i spillet.
På denne måten skjer det også ofte at ett problem vil kreve mindre tankearbeid jo flere spillere man er til å hjelpe til. Èn person løfter og dytter, én hopper og utløser en mekanisme mens en siste står klar og ordner målet med oppgaven.
Likevel, selv om tankearbeidet blir lettere, vil det å koordinere samhandlingen gi såpass glede og utfordring at det veier opp.
«Trine 3» spilles best alene, eller sammen med tålmodige, observante og hensynsfulle venner som har brukt en del tid av sitt liv allerede på halvgode plattformspill. Sånn sett utgjør det kanskje fire eller fem velbrukte timer av et liv.
Jeg sitter igjen med en vellystig følelse av å ha vært på et kort, men innholdsrikt eventyr jeg halvhjertig kan anbefale til alle og enhver.
NB! Utviklerne har nå lansert spillet, først til Windows-pc, men har satt døra på gløtt for at andre plattformer får «Trine 3» senere.
