(PressFire.no): Om man er litt sånn sippete av seg, kan man vel påstå at verden føles litt mindre fæl med gode venner rundt seg.
Jeg har en venn, jeg óg. Eller, hun er bundet til meg. Jeg er ikke helt sikker på om hun faktisk liker meg eller ikke, men hennes syrlige kommentarer gjør denne brune verdenen litt mer polert, på en måte.
Og takk og lov for det. Storbyen Borgovia er nemlig tatt over av en lumsk professor som nå spyr ut mekaniske mareritt til høyre og venstre. Mareritt jeg er som skapt for å utrydde.
Hatten sitter godt plassert på jegerhodet mitt. Jeg har tatt formen til Van Helsing Junior, evig i skyggen av min berømte far. Det er ikke lenger vampyrene som er den åpenlyse fienden. Senior skapte en pakt med udyrene fra fordums tid, og nå er det nye trusler som står på dørstokken. Challenge accepted.
Evig din
Lady Katarina er en sjel som aldri kan forlate min side. Jeg reddet henne, så hun er evig bundet til meg.
Med mindre jeg ber henne om å stikke, da. Har jeg lite med helsebrygg igjen så sender jeg henne motvillig av gårde på shopping. Hun er ikke så veldig glad for å bli hundset rundt av en fillete monsterjeger.
- Jeg kjøpte meg like greit et par nye sko. Håper det ikke gjør noe, sier hun trassig idét hun kommer tilbake.
Hun snerrer og gjør narr av meg på en måte som bare en østeuropeisk adelskvinne kan. Men i neste øyeblikk flekker hun frem klørne for å beskytte meg med sitt gjennomsiktige legeme. Det er da jeg vet at hun liker meg littegrann. Hun gjør meg varm om hjertet med hver slibrige kommentar. Katarina, jeg elsker deg. Bli hos meg for alltid.
Står på egne ben
Jeg skal innrømme at Van Helsing ikke lenger er et navn som gjør meg umiddelbart interessert.
Figuren, skapt av skrekklegenden Bram «Dracula» Stoker, har gått igjennom så mange popkulturelle produkter av tvilsom kvalitet at det har blitt utvannet.
Det kan ved første øyekast virke som en «Diablo»-klone med brede hatter, pistoler og en humor av typen man som oftest kun finner i disse indieperlene som dukker opp i blant.
Men «The Incredible Adventures of Van Helsing» holder mål og står fint på egne ben. Det er ikke bare nok et utstyrsjag, men heller et eventyr der historien og utforsking tar presedens.
NeoCore Games har hentet tydelig inspirasjon fra Blizzards gamle megahit, noe de selv spøker med i spillet, men har også sirlig krydret opplevelsen for å kunne gjøre den til sin egen.
Det er av den typen spill du kan sette deg ned med en kopp kaffe og ta et par runder i selskap med. Det er ikke ladet med tung historie, humoren er lett og spillet er enkelt å håndtere.
Lite med historien føles påtvunget, i stedet hengir «Van Helsing» seg til enkel og grei underholdning uten for mye krimskrams. Det er rett og slett trivelig.
En liten heisatur 
Idét du utforsker Borgovia og områdene rundt, vanligvis i samordning med et hovedoppdrag som du har lovt å utføre, snubler du støtt og stadig over diverse landemerker og rariteter.
De fleste av kartene i spillet tilbyr små, skjulte ekstraoppdrag som du får finne ut av ved å tolke omgivelsene, svare på gåter og ha med deg rett utstyr. Det er ikke noe videre vanskelig, og en grei avveksling til skytingen.
Valgene du tar i historien er ikke bare forskjellige samtaleemner. Hva du sier og gjør vil ofte ha en umiddelbar, eller noe senere, innvirkning på en eller annen måte.
Ikke knirkefritt 
Spillet har sine barndomssykdommer. I flerspillerdelen opplevde jeg å plutselig ikke lenger være på samme oppdrag som min partner, noe som resulterte i at vi ikke kunne spille kampanjen videre.
I skrivende stund har utviklerne gitt ut en advarsel mot å ta din spillfigur over til onlinetjenestene, og heller skape en separat figur for nettopp å spille der. Med tanke på hvor fort NeoCore slipper oppdateringer, så håper jeg at dette er noe som forandres kjapt.
Flerspillerdelen føles en smule påklistret. Hadde det vært fravær av en slik funksjon hadde jeg kanskje stusset på det, ettersom spillet kunne virke som en bra plattform for et godt samarbeidseventyr.
Men det finnes bare én figur, selveste Van Helsing, så om man er flere som spiller er dere altså en gjeng med Van Helsinger som springer rundt og gjør mye av det samme.
Det er ikke så mange ferdigheter å velge fra heller. Det føles som om det er akkurat nok til å gi en litt å velge mellom i en enspillerdel, men ikke nok til å gi slingringsmonn når man er flere som vil boltre seg i Borgovia sammen.
I og med at kartene er statiske og flerspillerdelen er litt tynn, er det største problemet til «Van Helsing» at omspillingsverdien er noe lav. Men første gangen du spiller flyver timene.
Liker du å spille alene, kan «The Incredible Adventures of Van Helsing» være knakende god underholdning - et enkelt eventyr med lett og ledig humor i en ellers mørk verden. Spillet er rett og slett trivelig.
NB! Spillet koster cirka 80 kroner fra Steam.
