(PressFire.no): «The Banner Saga» har vært en spesiell affære å dykke ned i.
For det første er det et spill som ikke egentlig er altfor interessert i at du skal fordype deg. Mytologien og forfatterskapet er absolutt bredt, det er et spill som gjør veldig mye for å underbygge setting og atmosfære på det visuelle planet.
Men det aller meste av det skrevne ord blir forferdelig kronglete formidlet, og det er problematisk når alt som fortelles skjer gjennom stillbilder akkompagnert av tekstbeskrivelser.
Vikinglandsbyen
Dialoger lider spesielt, og høres ut som de kommer rett fra en mislykket seanse med penn-og-papir-rollespill.
De har alltid et påtatt uformelt språk som ikke passer resten av atmosfæren.
Dessuten er det ofte vanskelig å skille mellom figurer og motivasjon når rollegalleriet begynner å ekspandere, noe som er frustrerende da utviklerne elsker å hoppe fram og tilbake mellom flere forskjellige reisegrupper og synspunkt.
På en annen side er det også en kjerne her som er utrolig godhjertet og gjennomarbeidet. Spillet oser som sagt av mytologi og sjel – satt sammen av kjemper med horn, vikinger og svart magi. Du får mye av fintfølelsen for alt det norrøne gjennom huden.
At spillet ser og høres fantastisk flott ut hjelper selvsagt, men det får deg bare en liten del av veien når idéen er å bygge en kompleks verden av politikk, geografi og en eldgammel ondskap som har våknet.
Hele sagaen er egentlig en reiseskildring i etterkant av at du har klappet sammen landsbyen din og lagt på flukt gjennom snøkledde fjellheimer og grønne daler.
Det er likevel ikke så fryktelig mye på toppen av eposet som eksisterer utenfor det å sette tonen. Veldig mye av tiden du bruker går med på å stirre på de fine bildene og animasjonene ettersom dagene svinner og klansmennene dine faller om. Først når øksene dras eller diplomatiske situasjoner dukker opp, bryter du ut av denne transen.
«Expeditions: Vikingtid»
Jeg verdsetter at utviklerne prøver å skildre ekspedisjonen og forholdene med spill så vel som tekststrenger, hornmusikk og malerier.
Men mye av det eksisterer kun for å formidle tone, og når jeg kan teipe over sentrale deler av skjermen min uten egentlig å påvirke hvordan jeg tilnærmer meg spillet, er det ganske avslørende om hva som har fått prioritet.
På mange måter føles det som en passiv og forutbestemt variant av det fantastiske «Expeditions: Conquistador», bare med langt færre variabler å henge fingrene i for å påvirke løpet. Det er kanskje en litt urettferdig sammenligning, men det er ikke helt tilfeldig at var akkurat den som dukket opp.
Jeg synes «The Banner Saga» kommer bedre sammen i strategispillet sitt, liggende i bunn, som prøver å finne krysningspunkt mellom de forskjellige ideene sine. Utviklerne har i alle fall gjort et hederlig forsøk. Og for det meste funker det – forutsatt at du er klar over at spillet i sin helhet prøver veldig hardt å være større enn summen av enkeltdelene sine, uten at det egentlig eksisterer veldig mange utslagsgivende synergier på kryss og tvers av opplevelsen.
Blod på tann
Det er uansett her du utveksler øksehogg med fienden, tur for tur, i et fokusert strategispill som aldri egentlig overrasker utenfor det tradisjonelle.
Ikke at den helt trenger det heller.
Mye av magien som oppstår skjer på måten den kontekstualiserer og prøver å fremheve viktigheten av hver kamp i motsetning til «bare» å være en serie med usammenhengende slagmarker.
Det er her du liksom skal legge vekk det følelsesmessige registeret ditt og gå rett på det analytiske og matematiske. Det er her du blir sittende å sammenligne verdier for å kalkulere skade og hvor optimalt du kan gjøre et trekk uten at det går på bekostning av dine egne.
Stort sett dryppfòrer utviklerne nok endringer gjennom løpet til at de aldri føles ut som meningsløse eller kjedelige digresjoner. Og det faktum at seier dreier seg om å mestre rutenettet og tidsperspektivet, gjør det til et spill med overraskende mye dybde for hvor lite og snevert det egentlig føles.
Alt i alt skulle jeg ønske jeg fant litt mer å sette tennene mine i «The Banner Saga».
Spillet klarer ikke egentlig å samle alle trådene sine til noe som føles særlig betydningsfullt, selv om det er mange kule ideer ute å fly her.
Ikke minst må du være rimelig tom inni deg, hvis du ikke faller for selve presentasjonen, som gjør en fantastisk jobb med hele tiden å dytte deg mot noe vakkert i horisonten.
«The Banner Saga» ble realisert gjennom folkefinansieringstjenesten Kickstarter. Vår anmelder har ikke vært en del av den prosessen, og mottok et anmeldereksemplar fra utviklerne.
