(PressFire.no): Når patriarken Heihachi Mishima inviterer til kampturnering er det ingen kjære mor! Eller kjære far, for den slags skyld. Håper du liker å bli kasta ned i vulkaner.
«Tekken 7» er det siste i rekken av kompromissløse, beinharde slåssespill som krever betydelig innsats fra spilleren for å bli god i. Jo mer tid og krefter du putter inn i dem, jo bedre blir de som regel. Slik har det vært siden PS1-dagene.
Jeg kan dessverre ikke påberope meg å ha mestret noe som helst, men hver eneste millimeter med ferdighet og kunnskap jeg klarte å vri ut av «Tekken 7» spillet føltes veldig bra. Men er det nok til å tilfredsstille folks apetitt for mer «Tekken» etter så mange år på sultediett?
Konkurrér mot deg selv 
Kampsystemet er likt de forrige i serien, der de fire knappene på kontrolleren korresponderer med hvert lem: Venstre hånd, høyre hånd, venstre fot, høyre fot. Det er en logisk og naturlig måte å tenke angrep på, der «Street Fighter» sitt er mer abstrakt.
Men selv om det høres enkelt ut, er antallet kombinasjoner som er tilgjengelig for hver rollefigur ofte oppe i hundre eller flere. Heldigvis er mange ganske intuitive og eksperimentering ble ofte belønnet med at jeg oppdaget nye og nyttige knep, akkurat slik det bør være.
Mestringsfølelsen er kanskje den beste jeg har opplevd i et slåssespill siden «Street Fighter IV» kom ut i 2009.
Det er uhyre viktig å tenke taktisk for å lykkes i «Tekken 7». Du må se etter åpninger og være forberedt til å utnytte dem på et millisekund. Oppå dette kommer også spacing - hvor mye avstand du skal holde til enhver tid, og det å koble sammen komboer ved hjelp av såkalt cancelling. Puh!
Kjernespillet i «Tekken 7» lykkes heldigvis fullt ut med å få deg til å føle at det er nesten like tilfredsstillende å lære kombinasjoner og knep som det er å faktisk vinne kamper.
Spillet blir dermed like mye en konkurranse mot deg selv som det er mot datamaskinen eller menneskelige motstandere. Spillet utfordrer deg hele tiden til å utvide repertoaret ditt, og det er vanedannende.
Alt kler den smukke
Rollegalleriene i «Tekken» har alltid vært en absurd blanding av den gravalvorlige Mishima-klanen og fargerike fantasifigurer. Foruten gjengangere som King, Heihachi, Kazuya og Nina Williams finner vi blant annet nykommeren Lucky Chloe - et popidol i kattekostyme, og en gjesterolle fra «Street Fighter»-Akuma.
Slåsskjempene tar seg bra ut i Unreal-motoren, med et høyt detaljnivå og tekstiler som flagrer i vinden. De kan ikke helt måle seg med de livaktige superheltene i «Injustice 2», men det er mer enn brukbart og definitivt det beste serien har hatt hittil.
Nivåene ser fantastiske ut, enten du er på toppen av en skyskraper, i en MMA-arena eller ved en innsjø med glitrende vann i bakgrunnen. Her er det faktisk ingen tegn til at spillet allerede er tre år gammelt.
I tillegg er det det er faktisk helt latterlig mye du kan gjøre for å gjøre din favorittfigur litt mer unik. Med spillets interne tøysepenger kan du kjøpe masse dingser og klær du kan putte på figurene, og det er mye mer utviklet enn jeg forventa. Vi snakker solbriller, idiotiske hatter, og New Japan Pro Wrestling-effekter. Moro!
Laber historiemodus 
«Tekken 7» het egentlig «Tekken 7: Fated Retribution» i Tokyos arkadehaller, men hjemmeversjonen har i tillegg fått en historiemodus som viser oss små vignetter fra Mishima-klanens historie, med datastyrte kamper mellom scenene.
Det er her spillet dessverre kommer til kort. Historien er fragmentert, vanskelig å følge, og egentlig ganske full av såpeopera-fjas. Den tar rundt fire timer, og jeg husker knapt noe av den. Den var glemt umiddelbart.
Kontrasten var ekstra tydelig fordi jeg nettopp spilte gjennom «Injustice 2» som har en velskrevet historiemodus som makter å fortelle en sammenhengende fabel med kjente og kjære karakterer.
Den aller verste synden som historiemodusen begår er likevel at den ikke forbereder spilleren på å spille kamper mot andre mennesker. Så hva er da poenget? Du kan spille på enda høyere vanskelighetsgrader for å kompensere, men det er ikke overkommelig for nitti prosent av spillerne der ute.
Gjennom historien får du servert flere kamp-snarveier på sølvfat som ved hjelp av enkle knappetrykk lar deg dra frem avanserte angrep, og du blir oppfordret til å bruke disse som støttehjul gjennom historien. Problemet er at du da på ingen måte blir ledet inn i den komplekse taktikken som kreves når du spiller mot mennesker.
Det ender opp med å være en ganske heftig bjørnetjeneste mot nykommere, for etter du har spilt gjennom historien er du fremdeles på bar bakke. Mye kunne vært gjort for å gi nye spillere en mykere læringskurve.
Tekk-niske problemer 
Jeg har hatt svært blandet hell med å finne kamper på nettet. Da jeg endelig fant en, fungerte spillet faktisk veldig bra. Problemet er at Quick Match-funksjonen rett og slett ikke virket på PS4 da jeg testa det, med stadige avbrudd.
Etter mange iherdige forsøk gjennom en hel helg klarte jeg å finne bare en håndfull kamper. Også her kommer spillet til kort i forhold til andre spill i sjangeren hvor det gjerne tar under et halvt minutt å finne en kamp til enhver tid.
Løsningen ble å henge i spillet sine flerspiller-lobbyer og vente på at det skulle bli min tur. Ofte måtte jeg sitte og se på tre-fire kamper med tilfeldige folk fra nettet før jeg faktisk fikk spille selv. Lobby-systemet føles også veldig treigt og det virker nesten helt tilfeldig hvilke grupper du får tilgang til og ikke.
Det beste er derfor om du har venner som du kan avtale å spille med. Jeg spilte en del kamper med en venn i Norge og det fungerte knirkefritt. Det var ikke engang antydninger til forsinkelser. Jeg aner ikke hva som er greia, men matchmaking er noe som burde fungere knirkefritt. Og det gjør det ikke mens jeg skriver dette.
Fra arkade til stue 
Kjernespillet i «Tekken 7» er likevel et fengende slåssespill som gir deg en uhorvelig mengde offensive og defensive muligheter, og lar det være opp til deg hvordan du anvender dem. Mot venner lokalt eller online, eller mot maskinen sitter spillet som ei kule.
Når du først finner en kamp på nettet går det som varm kniv gjennom smør, og helt uten forsinkelser. Det gjenstår dessverre fremdeles å se om problemene med matchmaking på PS4 blir tatt hånd om av utvikleren i nær fremtid.
Den skuffende historiemodusen er mye dårligere enn hva jeg forventer fra et slåssespill i 2017, og står forsåvidt i stil med rimelig skralt enspiller-innhold over hele fjøla. Dette er dermed et spill du trenger venner for å utnytte til fulle.
På tross av tekniske problemer og mangelfull enspillerdel er jeg fremdeles imponert over det nesten endeløst dype kampsystemet og mestringsfølelsen det gir når du klarer å hive ut komboer på løpende bånd for å beseire motstandere både i sofaen og på nettet.
Overgangen fra røykfylt arkade i Tokyo til stue i Norge er i all hovedsak ganske vellykket, og «Tekken 7» blir nok et spill jeg plukker opp igjen med jevne mellomrom, om enn bare for å holde ferdighetene ved like. Du vet aldri når noen vil utfordre deg.
La oss håpe på noe med mer substans for solospillere og litt bedre opplæring for nybegynnere neste gang, så nærmer vi oss.
«Tekken 7» er ute til PS4 (testet) ,Xbox One og pc.
