(PressFire.no): Etter mange år i skjul har den stolte Protoss-rasen nå samlet en gigantisk armada, og er endelig klar til å ta tilbake hjemplaneten de mistet til en zerg-invasjon.
Gigantiske slagskip fyller himmelen over Aiur, og tusenvis av soldater teleporterer seg ned til overflaten. Seierens time har kommet!
Universell krig
Vel, nesten. Den onde guden Amon og hans hybrid-monstre har spredd deres påvirkning til store deler av universet, og nå har han satt blikket mot Protoss.
Protoss’ unge leder, Artanis, må da samle sine krigere og flykte fra Aiur.
På romskipet Spear of Adun setter de ut på en reise blant stjernene for å samle allierte til den siste kampen mot Amon – en kamp som kan bety slutten på alt liv i universet.
Grusomt lang ventetid
Endelig får vi altså avslutningen på «StarCraft II»-sagaen, og den kommer ikke et sekund for tidlig.
Det er mer enn fem år siden Jim Raynor startet sin revolusjon i «Wings of Liberty», og to og et halvt år siden Kerrigan gjenfant sin menneskelige side i «Heart of the Swarm».
I gaming-år er dette grusomt lang tid, men den som venter på noe godt venter jo ikke forgjeves? Sant?
For å være ærlig tror jeg dessverre Blizzard har drøyd det litt for lenge denne gangen.
Vi er selvfølgelig glade for at Blizzard er en av få utviklere som tør å utsette spillene sine til de er helt ferdige, men etter å ha spilt kampanjen kan jeg ikke forstå at de har trengt så lang tid som dette.
Kampanjen innfrir forventningene mine, men føles likevel ikke som den storslåtte avslutningen som jeg hadde håpet på etter å ha ventet i fem år.
«StarCraft»-reise på turistklasse
Historien i seg selv er selvfølgelig akkurat så storslått som jeg forventa.
Reisen gjennom verdensrommet tar oss til kjente og ukjente verdener fra «StarCraft»-universet, og underveis møter selvfølgelig på gamle venner og fiender fra de foregående spillene.
Mellom oppdragene hviler vi på Spear of Adun, som fungerer mye på samme måten som Hyperion og Leviathan i de foregående spillene. Her velger vi hvor i universet vi skal reise, og hvilke oppdrag vi skal ta.
Spillet er mye mer lineært enn forgjengerne, det er sjeldent vi faktisk har noe valg om hvilken rekkefølge vi skal utføre oppdragene.
Samtidig kan vi besøke de forskjellige delene av romskipet, hvor vi kan oppgradere Adun, velge hvilke soldattyper vi skal ha med oss i krigen, og prate med de forskjellige karakterene som har valgt å følge oss på reisen.
Disse samtalene består dog stort sett av pompøse ord og dårlig skjulte trusler – troverdig dialog har aldri vært Blizzards sterkeste side.
Mangler variasjon
Som før får vi ett oppdrag for hver enhet Protoss har i arsenalet sitt, hvor oppdragene i praksis blir en opplæringsseanse for den spesifikke enheten.
Under oppdragene kan vi også kalle på hjelp fra Spear of Adun, som å teleportere en pylon og fire soldater til et synlig sted på slagmarken eller bruke kraftige strålevåpen mot fiendene våre.
Det er lite variasjon mellom de forskjellige oppdragene i kampanjen. «Bygg en base og knus motstanderne», «bygg en base og knus tre krystaller», «bygg en base og stopp motstanderne fra å knuse ett eller annet tempel» – jeg savner virkelig lekenheten fra «Wings of Liberty» og til dels i «Hearth of the Swarm».
Det er klart at universets ende er pompøse greier, men vi kan vel likevel ta oss råd til å være litt originale fra tid til annen?
Mangler wow-faktoren
Kampanjen i «Legacy of the Void» mangler rett og slett det lille ekstra. Den har ikke wow-faktoren som skiller de gode spillopplevelsene fra de fantastiske, og føles mer som et pliktløp enn en storslått avslutning på en av tiårets største spillserier.
Det hjelper heller ikke at spillet stort sett er prikk lik den fem år gamle originalen.
Grafikk er ikke det viktigste i sanntids strategispill, men på fem år forventer man egentlig at utviklerne blankpolerer pikslene og oppdaterer detaljene en smule.
Hadde denne utvidelsen kommet kort tid etter hovedspillet kunne alt dette vært tilgitt, men etter fem år forventet jeg egentlig at Blizzard hadde kokt sammen noe helt nytt og unikt.
Samtidig må det nevnes at mellomfilmene er noe av det beste i serien til nå, noe som ikke sier rent lite med tanke på den høye kvaliteten vi har blitt vant med fra Blizzards filmavdeling.
Nye enheter
Som vanlig har flerspillerdelen styrka alle tre rasene med et knippe nye enheter. Dette er stort sett trygge valg fra Blizzards side, som gir litt ekstra krydder til spillet uten å skade balansen mellom rasene.
Protoss styrkes med energikulen Distruptor som kan bevege seg tett innpå fienden og eksplodere og gjøre massiv skade på forsvarsverk.
Disse kan da skape store problemer for defensive Terran-spillere som gjerne ofte gjemmer seg bak en mur av bygninger og tanks. Adept kan sende ut en skygge av seg selv og teleportere seg til den, og slik sett snike seg inn i motstandernes base for å trakassere de og stikke av før de får handlet.
Terran får den kjappe lille krabaten Cyclone, som holder fienden på god avstand og angriper de kontinuerlig. Romskipet Liberator gjør stor skade på andre flyvende enheter og kan transformere seg til en flyvende kanon som gjør stor skade i et område på bakken.
Zerg får et gjensyn med Lurkeren, som graver seg ned og sender en rad med pigger foran seg. Disse er veldig effektive om de plasseres i flaskehalser på brettet, og dermed fantastiske forsvarsenheter. Ravager kan skyte en treg men livsfarlig kule med syre på stasjonære mål.
Disse kulene kan også ødelegge Protoss’enes kraftskjold, som kan være veldig ødeleggende for deres defensive taktikker.
Litt nytt
Samarbeidsmodusen Allied Commanders er en virkelig artig nyvinning.
Her velger to spillere hver sin helt fra «StarCraft»-universet, og samarbeider om å overvinne baner inspirert av oppdrag i historiekampanjene vi har fått spille før.
Heltene har egne krefter som er hentet fra kampanjene. Artanis kan for eksempel kalle inn hjelp fra Spear of Adun, som i «Legacy of the Void»-kampanjen, og Kerrigan er selv er til stede på slagmarken slik hun var i «Hearth of the Swarm». Disse heltene kan oppgraderes ved at de får erfaringspoeng når vi spiller med dem, og underveis låser de opp bedre enheter og kraftige bonuser som vi kan ta med oss på slagmarken.
I det hele tatt virker det som om Blizzard har latt seg inspirere av «Heroes of the Storm», som absolutt er en god ting.
Togtrøbbel
Oppdragene er varierte og gode. Jeg likte særlig godt et som er basert på «The Great Train Robbery» fra «Wings of Liberty», hvor vi må stoppe en rekke tog som med jevne mellomrom sendes over kartet.
Her er det også stort potensiale for å utvide i fremtiden. Det finnes mange oppdrag fra «StarCraft»-kampanjene jeg virkelig tror kan bli moro å spille i co-op, og muligheter til å utvide med mange kjente og kjære karakterer fra «Starcraft»-universet.
I tillegg har de inkludert en modus kalt Archon Mode, hvor to spillere får styre den samme basen. Personlig ser jeg ikke helt verdien i dette, men det kan sikkert treffe en nisje av spillerne og fungere som en slags opplæringsmodus.
På tide med en arvtaker?
«StarCraft II: Legacy of the Void» er på alle måter et godt spill, og hadde det kommet for noen år siden hadde det tatt «StarCraft II»-trilogien opp i skyene og ut i galaksen.
Men etter fem år ønsker jeg ikke bare få forventningene innfridd. Jeg ønsker å få sokkene mine blåst tvert av bena, og at kjeven min treffer gulvet med et brak – og det gjør ikke historiekampanjen.
Heldigvis gir Archon Mode meg troa på at «StarCraft II» kan leve videre, om enn bare for en liten stund. Dette er tross alt enda kongen av sanntids strategispill, selv om Blizzard gjerne kan begynne å snuse litt på en mulig arvtaker. «Warcraft 4», noen?
NB! Utvidelsen er nå lansert til pc og Mac. Skjermbildene du ser i saken har vi tatt selv.
