(PressFire.no): Da jeg hørte at utviklerne i Firaxis hadde laget «Sid Meier’s Starships», var det første jeg tenkte: Juhuu! «Pirates», i verdensrommet!
Dessverre viste deg seg å være noe annet. Det er egentlig mer en blanding mellom «Risk», «King’s Bounty» og de mest elementære teknologiutviklingsaspektene fra «Civilization»-serien.
Intergalaktisk kappløp
Det dreier seg om en slags oppfølger til «Beyond Earth» der handlingen utspiller seg i tiden etter at man har etablert seg på den nye planeten, og det begynner å tikke inn nødmeldinger fra mennesker andre steder ute i verdensrommet som trenger at du kommer og redder dem.
Strategidelen i spillet består av at man flytter stjerneskipflåten sin – som er den eneste bevegelige brikken man har – mellom planeter på et stjernekart. Når man kommer til en planet kan man velge å hjelpe beboerne med problemene sine i form av oppdrag, og hvis man gjør mange nok av disse blir planeten en del av føderasjonen din.
Andre fraksjoner gjør imidlertid det samme, så det er et kappløp om hvem som klarer å ta over planetene først, og deretter om å holde på dem.
Spillet er integrert med «Beyond Earth» slik at man kan importere lagringsfiler derfra, og fortsette spillet med det samme politiske landskapet man hadde da man avsluttet «Beyond Earth».
Man kan med andre ord fortsette å mislike de samme fraksjonene som man mislikte når man spilte det.
Materalistisk
I mellom slagene kan man reparere og oppgradere skipene sine, og i tillegg kan man bruke ressursene man erverver seg ved å eie planeter, til å øke produksjonen av flere ressurser slik at man kan eie flere planeter.
Og det er egentlig det som er selve essensen i spillet: Materialisme.
For i dette spillet er egentlig den eneste strategien som teller å ha mest ting. Den som har flest skip, flest oppgraderinger og hersker over flest planeter er den som kommer til å seire. Dette er heller ikke noe som spillet prøver å glosse over, ettersom en av de første tingene du blir fortalt er at 51prosent eierskap over galaksen er din primære måte å vinne på.
Oppdragene man utfører på de forskjellige planetene er imidlertid der spillets taktiske indrefilet befinner seg.
Her åpnes kartet opp til et mer detaljert nivå, man får kontroll over hvert individuelle skip i flåten, og utkjemper turbaserte kamper på et hexagon-rutenett.
Best på nettbrett
Denne taktiske kampdelen er mer detaljert enn det som er tilfelle i «Civilization»-serien, men er – til tross for at det dreier seg om romkamper – ikke i nærheten så interaktiv og tredimensjonal som i for eksempel den nylig utgitte «Homeworld»-samlingen.
Faktisk, så utspiller kampene seg nesten helt likt som i de aller fleste turbaserte strategispill, enten de er i fantasy- eller sci-fi-sjangeren. Det som imidlertid gjør at de skiller seg litt ut er at grensesnittet ser ut til å være designet for nettbrett.
Jeg prøvde først Steam-versjonen, men det slo meg nesten umiddelbart at det var noe som ikke helt stemte med den. Spillet har for det første ingen ordentlig fullskjermmodus, teksturer ser ut til å være designet for den typen oppløsning som var vanlig på 90-tallet og brukergrensesnittet føles ikke helt som det skal.
Det er heller ingen dedikert knapp som avslutter spillet i hovedmenyen.
Da jeg flyttet over til nettbrettversjonen klappet alt imidlertid bedre på plass. Det dreier seg om små ting som at flytting av kamera føles smidigere når man drar fingeren over skjermen enn det gjorde med mus og piltaster, og at grafikken endelig ble tilpasset skjermen. Men også det at spillet føles bedre som en sofa-og-iPad-opplevelse enn det gjorde fremfor PC-en på skrivebordet.
Et preg av lærlinger
Selv om spillet kan dele data med «Beyond Earth» på både iPad- og PC-versjonen, kan det på mystisk vis ikke dele sine egne lagringsfiler mellom de to plattformene. Å spille litt på PC, for deretter å fortsette der man slapp på nettbrett er dermed ikke mulig, noe som unektelig hadde vært praktisk hvis det gikk an.
Grafikken er ikke så verst, men den har lav oppløsning og bryter litt med stilen som ble etablert i «Beyond Earth». Den ser egentlig litt ut som den er laget av et team med lovende lærlinger som har hatt engasjement i Firaxis i sommerferien, men som ikke har hatt noe forhold til kildematerialets opprinnelig stil-guider.
Som tidligere nevnt har spillet et strategisk lag som ikke er spesielt dypt.
Det er for eksempel aldri behov for å vurdere frem og tilbake mellom hvorvidt man skal ekspandere inn i en ny region, eller stabilisere handelsruter ved å plassere hæren sin langs nøkkelpunkter i områder man allerede kontrollerer.
Ingen fullverdig Sid Meier-opplevelse
Det som er positivt med dette, er at det gjør at man fint kan spille i små doser, istedenfor i lange maratonsesjoner som krever fullt fokus. Siden man ikke trenger å tenke tungt over de langsiktige målene utover akkumulering av så masse ressurser som mulig, så funker det fint å bare spille en runde, klappe sammen dekslet på iPad-en og fortsette med dagens gjøremål, uten at man blir sittende og gruble på hva som skal bli det neste trekket.
Og det er dette som mest av alt gjør at spillet er egnet til mobile plattformer, men som også gjør at de som forventer en fullverdig Sid Meier-opplevelse kommer til å bli skuffet.
«Sid Meier’s Starships» er med andre ord et ganske bra nettbrettspill, men en underveldende opplevelse på PC.
Noe som egentlig helt glimrende illustrerer svaret på spørsmålet: Kommer mobil- og nettbrettspill til å ta over for dedikerte spillmaskiner i fremtiden?
Svaret er at det er enkelte ting som fungerer veldig bra på et nettbrett eller en mobiltelefon, og dette kommer det nok til å bli mer og mer av. Men uansett hvor mange gode, velfungerende spill som kommer på dette formatet, vil det alltid være en gruppe mennesker som ønsker seg mer dybde, kontroll og den typen innlevelse som kun kommer med lengre og mer fokuserte spillsesjoner foran en skjerm som man ikke trenger å holde i hendene.
Og det er dette som primært skiller de to typene opplevelser, og som kommer til å fortsette å skille dem, selv den dagen mobiltelefoner er like kraftige som dedikerte spillmaskiner.
NB! Spillet er lansert til Windows-PC, Mac og iPad. (Vi har testet PC- og iPad-versjonene).
