(PressFire.no): Det er som det er med enkle, arkadeorienterte skytespill; innforstått ligger en konvensjon vi populært kaller «enkelt å lære, vanskelig å mestre».
Deretter – innforstått igjen – i dette «vanskelige», skal det følge en ekstrem evighet, en slags uoverskuelig kamp mot uendeligheten der du prøver igjen og igjen, kommer lengre og lengre i spillet, til høyere og høyere nivåer og vanskelighetsgrader.
Et vanedannende fenomen verden kjente på sjela første gang med «Space Invaders» i 1978, da skulking ble et nasjonalt problem i amerikanske barne- og ungdomsskoler, og Japan opplevde totalmangel på mynter som passet i arkademaskinene.
Akkurat riktig tempo
«Savant – Ascent» kaster seg rett ut på havet av småspill som i dag representerer denne tradisjonen, og flyter knakende godt.
Enkle, umiddelbart engasjerende mekanikker for å skyte, rulle mellom to punkter og hoppe over fiendene fungerer i sømløs symbiose med ellevill musikalitet og visualitet.
Spillet er forbannet stilig å spille og å se på, epileptisk stimulerende i lyn, laser og torden, og låter som det ser ut.
Tempoet er akkurat riktig, fiendene beveger seg på en kompositorisk artig måte, erkebossen Vario (Mario på vendetta) overrasker og overmanner ved første møte, men gjør seg etterhvert til kjenne og blir overvinnelig.
Musikalitet, bilde og funksjonalitet
Spillet er i første omgang påtenkt i forbindelse med spillutviklernes musikervenn Savant, og den stilige mytologien og grafikken virker tatt rett fra artistens albumcover.
Savants dundrende dubstepmusikk legger den raske takten og den rivende tonen for så å si alt som skjer i spillet.
Og godt er dét: kvikt, rytmisk og ravende vilt er nøkkelord i beskrivelsen av en god arkadeskyter.
Kort og godt
«Savant – Ascent» koster det samme som en flaske brus i butikken, og er verdt ti ganger mer. Likevel likner spillet først og fremst et førstebrett av et spill i sjangeren det skriver seg inn i.
Akkurat i dét jeg har samlet fire-fem permanente oppgraderinger (og låtspor å spille til) som gjør meg sterkere, råere, og spillet tar seg opp; jeg møter erkebossen, dør og prøver igjen og dør og prøver igjen og endelig klarer det, så er spillet over og jeg sitter hul og tom igjen etter to timers ekstatisk glede, og skulle ønske jeg var trøtt nok til å sove, men klokka er bare halv åtte på kvelden.
Jeg hadde tenkt å ødelegge arbeidsdagen i morgen med en helaftens dedikert feiling, banning, svetting og til slutt mestring og en ensom vinnerfølelse.
At et spill er kort og flott nok til å etterlate meg utilfreds og sulten på mer, er ikke nødvendigvis en negativ ting. Jeg har spilt mange – kortere og simplere, og stått igjen med et nytt blikk på hva spill kan være. Likevel føler jeg meg snytt av D-Pads dubsteptributt; jeg rakk aldri å komme dypt nok inn i nytelsen før jeg ble revet ut igjen.
2D arkade-skyter er en sjanger med mange ingredienser, hvor evighetsfølelsen er den aller viktigste. Den tillagte «Endless Mode» hjelper litt, men bare bittelitt. Den er ensformig og uferdig. For få fiender, for få powerups og generelt for lite rom for eksponentiell progresjon for meg og mine fiender.
Som en deilig, forlokkende two-hour-stand: Løp og kjøp – dette er vakkert, men vær forsiktig med hva du forventer av varig, dyptgående dedikasjon og blivende verdi. Det man eventuelt taper på en investering, er ikke penger, men tid og investerte følelser og energi.
NB! Spillet lanseres til iOS- og Android-telefoner, pluss Windows, Linux og Mac. Spillet selges i Dagbladets spillbutikk New Game, som PressFires redaksjonelle vurderinger gjøres fullstendig isolert og uavhengig av.
