(PressFire.no): «Rymdkapsel» er interessant å granske fordi det er et spill som ikke ønsker å bli dissekert.
Problemet er at det utgir seg for å være en slags meditativ øvelse, når det i realiteten er nærmere et konvensjonelt spill.
Tiden jobber alltid mot deg, du har fiender å skyte ned og overordnende mål å rette deg etter.
Det er rett og slett for intellektuelt krevende, og alt for lite instinktivt som driver spillet til at jeg klarer å tolke det noen annen vei.
Det ender i stedet opp som et slags pseudostrategispill som prøver å utfordre din sans for estetikk. Hvis du kjenner tvangstankene du får av å se et puslespill ligge i biter, er det litt av samme greia her – hvis puslebitene dine har til vane å bli angrepet av fiender fra verdensrommet i regelmessige intervaller.
Stilren romboble
Poenget er at du skal sette sammen en rombase, én «Tetris»-blokk av gangen, og på den måten legge til rette for arbeiderne dine. De er stokk dumme, og uheldigvis for deg kan du ikke gjøre noe med det heller.
Vel, annet enn å konstruere en stasjon som lar dem komme seg raskere der de trenger å være – uten at du egentlig har noe garanti for hvordan de kommer til å bruke infrastrukturen din.
Dette er den eneste evnen du besitter for å påvirke spillets gang. Det føles litt som å lede Lemmings til utgangsdøra, eller sitte og se en kompis spille «Tetris» på laveste vanskelighetsgrad når du er vant til å spille på nivå 9.
Innerst inne vet du at du hadde gjort det mye mer effektivt enn ham om du bare hadde fått prøve. Så i stedet sitter du der som en drittsekk, gnisser tenner og mumler.
- Hvorfor i alle dager tar du den omveien?!
- Ser du ikke at han foran deg allerede bærer på den samme ressursen du gjør?!
- Dere kommer til å bruke dobbelt så lang tid når dere ikke organiserer dere!
Passiv meditasjon
Du får dermed en kolossal naturkraft å kjempe mot. På den ene siden har du de faktiske fiendene som strømmer på, fortere og fortere – jo lenger du holder på.
Løsningen deres er enkel, fordi spillet har et system på plass – du setter opp forsvarsposisjoner og sender arbeiderne dine dit så fort alarmen går.
På den andre siden har du arbeiderne selv, som gjør en så god jobb med å surre rundt at det nesten ikke er verdt bryet med å leke arkitekt i utgangspunktet. Løsningen på dette problemet er langt verre, siden spillet ikke engang erkjenner at det er et problem. Og det er frustrerende å bevitne, når du sitter med en såpass passiv rolle som du gjør.
Jeg verdsetter minimalismen, for all del, og synes det er en viss verdi i måten form møter funksjon her. Det er et utrolig sexy og stilrent spill, og absolutt et interessant eksperiment.
Problemet er bare at det er langt i fra godt nok til å gjøre seg like tidløst som det prøver å være eller særlig interessant etter et par runder med spill.
NB! Spillet er tilgjengelig til iOS, Android og PlayStation Mobile.