(PressFire.no): Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle «Revelations». Er det et spill i hovedserien? Næh, egentlig ikke. Men det følger like fullt historien i disse, selv om settingen er ny og primæroppgavene nye.
Er det en spin-off, ala det middelmådige «Mercenaries 3D»? Nja, egentlig ikke det heller. Det er mer en sånn halvting, der Capcom har prøvd å ta det beste fra flere av de tidligere spillene.
Kanskje viktigst av alt: Det føles som et fullblods «Resident Evil»-spill, og en god blanding av den litt mer creepy skvettestemninga i de gamle spillene og det litt for action-pregede «RE 5».
Du styrer en rekke forskjellige sammensetninger av både nye og kjente fjes. Jill og Parker er fanget på et cruiseskip, Chris og Jessica er på febrilsk leting etter dem, mens et par militærgubber som er så forglemmelige at jeg ikke husker navnet på dem prøver å pusle sammen info i vinterkledde fjell.
Etter hvert som du spiller flettes de forskjellige gruppenes historier sammen på godt vis, og det er et godt stykke arbeid Capcom har gjort for å gjøre det hele interessant selv for de som ikke er kjent med bakgrunnshistorien til serien.
Horribel dialog
Spillet har en historie som aldri føles kjedelig, men DU VERDEN, den dialogen de har klønet sammen her er noe for seg selv. Prøver de å sette en slags skammens verdensrekord her?
For eksempel: Når Chris ligger skadd i bunnen av et fjelljuv og blir tygd på av rabiate virusulver kommer partneren hans, Jessica, løpende ned skrenten mens hun platt utbasunerer «Hold on, Chris! My sweet ass is on the way!».
Også senere i spillet blir det klart at hun er sprengkåt på de maskuline overarmene til Chris ved å falle teatralsk i armene hans og si «You just don’t get it». Takk for det, Jessica. La oss se om Chris blir forvandlet til et monster først, så kan han sikkert vie livet sitt til år med psykologtimer ræva di senere.
Ikke at romanseplottet har mer hold enn en fire uker gammel boksershorts og bare sporadisk dukker opp. «Maybe he’s already taken», sier Captain Obvious Parker.
Serien er ikke kjent for Oscar-nivå på dialogen sin, men Capcom – dette må dere gjøre bedre!
Herskapsskip med mange hemmeligheter
Mesteparten av spillet foregår på Queen Zenobia, et gigantisk cruise-skip bygd i samme stil som et herskapshus fra 1930-årene.
Det er flust i trange labyrintområder å utforske, og sannelig har de ikke både hemmelige rom, dører låst med emblemnøkler og flere hemmeligheter enn en gift, britisk fotballkjekkas.
Men du tar også turen innom en rekke andre plasser, og selv hopping frem og tilbake i tid er ikke uvanlig – men det blir aldri forvirrende. Det hjelper nok på at du mellom hvert kapittel, eller når du ikke har spilt spillet på en stund, får servert en «Previously, on Resident Evil Revelations»-kavalkade.
Perfekt for de som liker å spille i små økter av gangen!
Du har også en scanner du kan bruke til å finne gjemte gjenstander eller å på mystisk vis hente livgivende salver fra fiender (æsj). Jeg liker å scanne ting, og dette er ikke noe unntak. Å finne ammunisjon på denne måten er helt nødvendig også, for spillet er langt i fra enkelt!
Borte er de vanlige zombiene, og de er erstattet med hvite guggemonster i forskjellige størrelser.
Enkelte fyrer av prosjektiler mot deg, mens andre har skjoldlignende egenskaper. Alle tåler utrolig mye, men ligner litt for mye på hverandre både i form og oppførsel.
Joda, de er småfreaky til å begynne med, men etter å ha skutt hundre mer eller mindre like varianter uten at de reagerer særlig på det annet enn å til slutt skli ut i en kjøttsuppe på gulvet er det vanskelig å ikke ønske seg tilbake til hjernespisere.
Bossene derimot, er herlig fæle, vanskelige og krever både hurtighet og nøyaktighet med arsenalet ditt, som for øvrig er oppgraderbart gjennom forskjellige deler!
At spillet også er skumlere enn de mer actionfylte «Resident Evil 4» og «5», takket være litt mindre fiender og et mer effektivt lydbilde, gjør ingenting heller.
Heldigvis har Capcom igjen gått tilbake til muligheten å kunne oppgradere våpnene sine. Du finner forskjellige våpendeler liggende, og i spesielle våpenkister kan du plassere forskjellige oppgraderinger på arsenalet ditt – for eksempel en som gjør at du skyter to skudd per knappetrykk.
Kontrollene er gode, om du har ekstrautstyr
Apropos knapper: Jeg spilte gjennom spillet med den uhorvelig digre «Circle Pad Pro»-dingsen du klemmer hele 3DS-en ned i.
Denne gir deg ikke bare bedre grep på konsollen og en ekstra analogstikke å fingre med, men også to ekstra skulderknapper.
Det blir kanskje en overdrivelse å si at spillet er uspillbart uten «Circle Pad Pro»-tillegget (det er overhodet ikke det), men opplevelsen er såpass mye bedre at om du har sjansen, så gå for å spille det slikt.
Det eneste jeg har å utsette er at den glir inn i en hvilemodus etter X antall minutter, så du må inn i menyene for å manuelt slå den på hver eneste gang du har latt 3DS-en din ligge litt for seg selv.
Men for første gang kan du faktisk bevege oss i alle retninger samtidig som du kan sikte og skyte!
Mine små plukk med dialog og kontrollene er akkurat dét, småplukk. For enkeltspillerdelen engasjerer og er perfekt dosert for en håndholdt. Skikkelig bra saker, med andre ord!
Grafisk er dette lett det peneste spillet på 3DS, og glatt det peneste håndholdtspillet noensinne (til vi får kloa i Vita her til lands, i det minste). Musikken og lydene er også bortimot perfekte, spesielt om du spiller med et skikkelig headset.
Online som fenger
Du har også en overraskende solid online-del. Etter hvert som du spiller hovedspillet får du utlevert poeng basert på hvor godt du gjør det, og også forskjellige achievements.
Disse poengene og bragdene låser opp våpen og forsterkninger til å bruke over nett, og det finnes en mengde av dem.
Vel online settes du sammen med en annen person i en lobby (venn eller ei) hvor begge kan skifte våpen, kjøpe utstyr og velge hvem du vil styre.
En liten bit av hovedspillet blir valgt ut, og det er om å gjøre å komme seg gjennom uten å bli tatt av dage. Det er skrudd til litt i retning et RPG-spill, faktisk, med level-system, experience points og selv små tall som flyr ut av fiendene for å vise hvor mye skade du gjør når du treffer dem.
Det er herlige greier, og med rundt femti forskjellige baner er det særdeles lett å synke mange timer her. Jeg savner en viktig ting, dog: Muligheten til å snakke med den jeg spiller med.
Det er håpløst at et samarbeidsspill i 2012, på en konsoll med en innebygd mikrofon som du holder opp mot fjeset uansett, ikke har denne muligheten! Jeg kunne snakke med folk over DS-en min da jeg spilte «Advance Wars» for fire år siden, så hvorfor ikke nå?
Når alt er sagt, alle kritthvite væskemonstre skutt og elendig dialog dyttet ut av minnet – dette er et fordømt godt spill. Det er spillmessig en særdeles solid opplevelse som varer lenge om du spiller på nett.
Jeg kan ikke annet enn å kaste zombielabbene i været, dette er et av de bedre spillene i serien!
