(PressFire.no): Det er kanskje litt urettferdig å sammenligne ethvert puslespill i førsteperson med «Portal». Men i «Quantum Conundrum» sitt tilfelle er det nesten uunngåelig.
Ikke bare har det latt seg inspirere av tilnærmingen til hele sjangeren. En av stjernedesignerne bak Valve-spillet, Kim Swift, har faktisk vært med på å lage det også.
Science Juice 2.0
Utgangspunktet ligner i det minste veldig. Du møter opp i et ukjent miljø fullt av pseudovitenskapelige umuligheter, og blir guidet rundt av en figur som ikke virker å være helt ved sine fulle fem.
I «Portal» var det en morderisk robot. Her er det onkelen din, den helskrudde professoren, satt til live av den fantastiske John «Q» De Lancie.
Professoren har klart å stenge seg selv inne i en alternativ dimensjon. Han griper tak i deg og gir deg en guidende hånd gjennom laboratoriet sitt, på jakt etter svar. Kanskje en litt for behjelpelig hånd også – «Quantum» er et relativt enkelt spill, men det blir plutselig enda enklere når professoren uoppfordret avslører løsningen på gåtene sine.
Men på en annen side skulle det kanskje bare mangle. Han lar deg tross alt leke med de vidunderlige vitenskapslekene sine, som i dette tilfellet betyr at du får evnen til å manipulere tid og gravitasjonsfelt – uten at det nødvendigvis er noe å rope hurra for.
Sjarmerende og lekende lett
Problemet med «Quantum» er at det rett og slett ikke er like interessant rent grunnleggende. Det store selgepunktet baserer seg på en hanske du kan bruke til å skifte dimensjoner, og dermed påvirke de fysiske lovene rundt deg.
Hver oppgave du er innom krever mestring av mellom én og fire forskjellige evner. Og så fort du er ferdig, bærer det til neste rom hvor ideene gjerne resirkuleres, men i en annen rekkefølge.
Det er alltids morsomt å surfe på en bordplate i det du kaster den fra deg og setter verden rundt deg i sakte film. Men når fremgangsmetoden blir grunnlaget i alle oppgavene hvor du må påvirke tiden, blir hele spillet veldig gjennomskuelig. Det er liksom ingen form for mestringsfølelse til stede.
Og siden spillet heller ikke har noen form for spennende historie å fortelle, eller elementer å overraske deg med, tar det ikke lang tid før du har sett det meste.
For akkurat dette var jo tilfelle med «Portal». Ikke var det en serie med interessante oppgaver hvor spillerommet plutselig var relativt. Det var en fantastisk smart og morsom historie i flere lag, som knyttet seg opp mot det du bedrev med som en spiller.
Mangler ambisjonsnivå
«Quantum» er kanskje sjarmerende på utsiden, med den lekne, stilistiske grafikken. Det er i alle fall ikke noe galt med hvordan spillet presenteres.
Men dette er en kvalitet og et særpreg som mangler helt i bunnen – i den mekaniske avdelingen, som binder spillet sammen.
I stedet føles det som det går veldig langt for å maskere et par alt for enkle sannheter om seg selv. Som for eksempel at du aldri bedriver stort annet enn å flytte på møblement for å komme deg fra A til B, og hvordan spillet aldri helt klarer å skjule at du nok en gang «bare» leker deg med repeterende fysikkbaserte oppgaver i nok en iterasjon av Source-motoren.
Du ser både oppgavene og løsningene lenge før de dukker opp, og det virker til syvende og sist som om utviklerne prøver for hardt å spinne et omfattende spill rundt noe alt for trivielt.
Sømmene er litt for tydelige til at det funker.
Men du kan fortsatt glede deg over er det rent visuelle, og selve fortellergleden fra utviklerne. Det er egentlig ikke noen stor, overhengende historie her, men de har klart å sette et greit utgangspunkt så du i det minste ikke mangler insentiv eller kontekst i det du går fra rom til rom for å løse utfordringene.
Dessuten er det massevis med morsomme detaljer i omgivelsene, som bilder på veggene som endrer seg ettersom du hopper frem og tilbake i dimensjonene. Eller den mystiske interdimensjonale katten Ike.
Jeg tror du skal lete lenge før du finner noen som kommer til å hate «Quantum Conundrum». Det er som sagt en veldig gjennomsyret skaperglede her. Problemet er heller et manglende ambisjonsnivå på å få fram noe unikt og spennende.
Det avgjørende for meg er at det ikke noe spesielt smart med hvordan spillet er satt sammen. Og for et puslespill av denne sorten er det veldig synd, siden du til syvende og sist ender opp med å trøble mer med fingerferdigheten framfor hodebryet.
NB! «Quantum Conundrum» er lansert til pc (via Steam). Xbox 360- og PlayStation 3-versjonene slippes 11. juli. Det koster cirka en hundrelapp.
