(PressFire.no): Sanntids-strategispill har i mange år vært en sjanger elsket av mange, men samtidig fastkjørt i klassiske former og ideer.
«Planetary Annihilation» kan riktignok ikke sies å bryte fullstendig med tradisjonen, men utvider i alle fall spekteret.
Veteran-prosjekt
Spillets nyvinninger er enkle å identifisere ut i fra traileren: Verden er ikke lenger flat og firkantet, men rund som en kule, og dessuten del av et større antall verdener som snurrer rundt stjerner. Solsystemene kan være tilfeldig generert, eller brukerdefinert.
Uber Entertainement er et uavhengig studio dannet av veteraner fra industrien.
Fans av klassikeren «Total Annihilation» og «Supreme Commander»-serien vil umiddelbart kjenne igjen det robotkrigerske motivet. Desto viktigere er det tydelig at ønsket om å lage et spill der monstrøse hærer, altutslettende atombomber og andre supervåpen står i sentrum, endelig er blitt realisert for alvor i «Planetary Annihilation».
Det store hele
«Planetary Annihilation» river meg storøyd ut i massive, interplanetariske slag jeg ikke har sett maken til i noe som helst strategispill, noensinne.
Spillet skiller seg fra andre i sjangeren først og fremst i utviklerens ambisjon om å «flytte gameplay fra mikro- til makronivå». I stedet for å fokusere på små grupper spesielle krigere og oppgraderinger og utstyr til disse, handler «Planetary Annihilation» om å produsere svære mengder enheter, som støter mot hverandre i storslåtte trefninger.
Hver spiller har en avatar, Kommandøren, som kan bygge ting og sloss, og er motstanderens eneste mål. Likevel, som et slags absolutt motstykke til MOBA-sjangeren, er dette et spill der man sjelden eller aldri blir sittende og fikle på detaljnivå.
Bygninger og enheter er enkelt framstilt, og lar seg bygge kjapt og i stort antall, for at spilleren enkelt skal kunne fokusere på det store bildet. Den viktigste strengen som spilles i meg, er kanskje følelsen av å forvalte ressurser, krefter og materie av absolutt enorm skala. Alt fra det minste robotjagerflyet til verdensslukende hærstyrker kan utgjøre forskjellen i en kamp.
Aldri trygg
Kamper i dette spillet blir med andre ord sjelden særlig kompliserte. Spillerne, opptil ti av dem om man vil, bygger og kriger i enkel stein-saks-papirstruktur.
«Planetary Annihilation» monterer et klassisk dystopisk bilde av sivilisasjonens fremtid: Menneskene har for lenge siden utslettet hverandre, og urgamle, automatiserte krigsmaskiner er alt som eksisterer av liv i galaksen, med mål om å utslette hverandre.
Skulle posisjonskrigen stagnere, har man, foruten atomvåpen, muligheten til å montere svære motorer på for eksempel en måne eller sin egen hjemplanet, og smelle denne rett i motstanderens base.
Har man vært klok nok til å selv emigrere, har man vunnet. Som et ultimat alternativ finnes også «The Annihilaser», en dødsstjerne som kan rigges med en kjempelaser som sprenger planeter. Allerede har tanken vært luftet i brukerforum, om ikke Uber venter seg søksmål fra Disney, som jo eier bruksretten på dødsstjerner.
Ingen planet er med andre ord trygg. Enhver kamp kan snu på et øyeblikk, og avgjøres på overraskende måter, gitt spillernes reaksjonsevne og oppfinnsom handlekraft.
Barnslig
Det er blitt ytret fra enkelte hold om «barnslig tegneseriegrafikk» i forbindelse med «Planetary Annihilations» kampanjer hos Kickstarter og Steams Early Access.
Spillet har store, ensfargede flater på landskap og modeller, og eksplosjoner ser mer ut som neonfargede sopp enn i de fleste store produksjoner som spillet konkurrerer med.
Den enkle grafikken har imidlertid en åpenbar, altoverskyggende funksjon; den samme som i teknisk forstand muliggjør spill som for eksempel «Minecraft».
Uber Entertainement har lagt sin ork på å minimalisere antallet polygoner per enhet, for å kunne oppnå flest mulig enheter på skjermen samtidig, på størst mulig område, og med muligheten til å la disse tusenene bygge, krige og ødelegges i løpet av øyeblikk uten at frameraten skal falle.
Den som sier at dét er barnslig, er barnslig selv.
Det er dette som gjør «Planetary Annihiliation» til et storslått spill. Det ser unektelig stilig ut når hærskarer møtes med atombomber og raketter haglende hit og dit – også med de laveste grafikkinnstillingene, som vil tillate de aller fleste pc-gamere å spille nesten knirkefritt.
Spillet utgjør en glimrende inngang for nykommere til RTS-sjangeren, eller en monstrøs orgasme for enkle, værbitte veteraner som i lang tid har ventet på et skikkelig strategispill som handler mer om herjing, svære eksplosjoner og hodestups ødeleggelse enn om styring på detaljnivå, konfigurasjon og raske reflekser.
NB! Spillet er gitt ut til Windows, Linux og Mac.
