(PressFire.no): Når de fleste tredjepartsutviklerne tilsynelatende har hoppet av Wii U-skuta, er det opp til Nintendo selv å friste med egenproduserte spill.
«Pikmin 3» er Nintendos første slipp siden konsollanseringen i fjor, etter å ha blitt forsinket flere ganger. Det er med andre ord mye som hviler på disse små søte vesnenes smale skuldre.
Du er tilgitt om du stusser litt når du ser tretallet i tittelen. Det er elleve år siden det første spillet i serien, mens oppfølgeren kom to år senere.
Med unntak av noen lite profilerte Wii-versjoner av disse, utgitt i 2009, har altså «Pikmin»-serien bortimot ligget på is det siste tiåret.
Kampen for tilværelsen
For å skjønne hva dette dreier seg om, er du tjent med å se bort fra de lysende primærfargene og de søte karakterene.
Dette dreier seg om jungelens lov – å spise eller bli spist.
«Pikmin 3» starter med tre astronauters ferd mot en fremmed planet på jakt etter næring. Hjemplaneten er overbefolket, ressursgrunnlaget er uttømt, og folket sulter.
Det ligger med andre ord også en småpedagogisk miljøtematikk og lurer i bakgrunnen her.
Når astronautenes romskip krasjlander av mystiske årsaker, og våre tre hovedpersoner – Charlie, Brittany og Alph – blir spredt på planetens overflate, blir de ikke bare avhengig av å skaffe mat til hjemplaneten, men også å brødfø seg selv mens de samler troppene og leter etter en forsvunnet del av romskipet.
Slik må man balansere tid til ressurshåndtering mens man følger ledetråder mot den essensielle skipsdelen.
Tusener av hjelpende hender
Til å hjelpe deg har du heldigvis noen søte, planteaktige skapninger – pikminer – som lever og vokser på planeten.
Disse dirigerer du til å konstruere broer, bekjempe fiender, bære livsviktig frukt samt løse andre småoppgaver.
Slik utgjør «Pikmin»-serien en form for lett sanntidsstrategi med litt ispedd hjernetrim.
Gjennom eventyret møter man ulike pikminer, hendig fargekodede og med ulike egenskaper. Røde pikminer tåler eksempelvis flamme, blå kan bevege seg under vann og gule leder elektrisitet.
Nytt denne gangen er en pikmin av stein, som kan knuse krystall og små fiender – mens små rosa pikminer kan fly over hindringer og dra ting opp av bakken.
Spillet lærer raskt bort de grunnleggende mekanikkene til de som ikke kjenner serien fra før, mens resten av forklaringene overlates til godt level-design.
Slik trenger seriens veteraner heller ikke å kjede seg gjennom spillets innledende kapittel.
Oppgavene du må løse blir gradvis mer kompliserte, og før du vet ordet av det dirigerer du opp mot hundre av disse skapningene i en forhåpentligvis velkoreografert dans av diverse små gjøremål.
Søte, dumme pikmin
Og dirigering trenger de! Enten det er et bevisst valg av utviklerne, eller resultatet av snart ti år gammel kunstig intelligens, er hæren din av pikminer stort sett stokk dumme. De setter seg ofte fast i busker og røtter.
Finner de ut at det er raskere å ta en snarvei over vann gjør de mer enn gjerne det – selv om de ikke kan svømme.
Ikke bare er man avhengige av disse selvoppofrende skapningene, man blir jo glad i dem også. Å høre sukket idet den siste livsgnisten forlater de små kroppene deres, gjør litt vondt, hver gang.
Manglende intelligens leder også til unødvendig irritasjon når du må jobbe mot klokka.
Planeten du har landet på er nemlig ikke trygg om natten, så de romreisende og deres hær av nyvunnede venner må søke tilflukt i planetens atmosfære. Hver dag varer rundt femten minutter, og pikminer du ikke har kontroll over på slutten av dagen blir overlatt til sin egen skjebne på planetens overflate, med tilhørende små hjerteskjærende vignetter.
Kampen mot klokka
Innledningsvis gir spillet illusjonen av at mat er mangelvare, og at tiden ikke er på din side. Du finner likevel raskt ut at dette ikke er tilfellet etterhvert som du bygger opp et stadig større spisskammer. Dette gjør frykten for «game over»-skjermen mindre, og spillet mer tilgivende.
At du har tid til å pludre litt, nyte verdenen rundt deg, mens småfeil ikke straffes nådeløst, er positivt. Jeg skulle bare ønske at spillskaperne ikke konstant prøver å påstå at du har det travelt.
Når det er sagt gjør tidspresset det ekstra tilfredsstillende når man utretter store ting i siste liten, mens det, i alle fall innledningsvis, formidler de astronautenes sårbarhet.
Begrensningen føles derimot mindre heldig når det går noen dager uten at du har fått utrettet noe nevneverdig, eller når du nettopp har fått taket på en av spillets bosser, for så å bli kalt tilbake til moderskipet.
Loggene mannskapet fører på slutten av hver dag er fornøyelig lesning i starten, men blir mer liktlydende og slitsomme jo mer du ser av dem. Det evinnelige maset om ressursmangel føles også intenst overflødig når det går opp for deg at du trolig har nok mat til å fullføre spillet tre ganger allerede. Selv om du vet du ikke kommer til å gå tom med det første, må du fortsatt tilbake til romskipet hvert femtende minutt for å høre hvor lite du har igjen.
Dette er personlig
Protagonistenes personligheter i kombinasjon med disse krabatenes sårbarhet gir også «Pikmin 3» en grad av innlevelse og tyngde man sjeldent ser i strategisjangeren.
Med tre hovedpersoner blir det også mer fokus på historiefortellingen når hver karakter avslører sentrale personlighetstrekk i loggene sine. Det er vanskelig å ikke smelte litt når man leser den ene i mannskapets mindre velskrevne dikt til sin forsvunnede kaptein. Etter å ha mistet brorparten av mine pikminer i en litt uheldig bossfight, er det både fornøyelig og småtrist å lese kapteinens innstendige bønn om at deres død ikke skal være forgjeves.
Det er vanskelig å ikke tenke det samme som han. Pikminenes døende sukk minner oss om at de ikke kun er flyttbare ressurser, men «levende» skapninger. Man begynner gradvis å føle en tilknytning, nesten så man sitter og kjenner litt på skyldfølelsen når man etterlater noen av de til en sikker død.
Slik ligger ofte «Pikmin 3» og balanserer mellom moro og alvor, mens den fargerike verdenen får en større dybde enn det man innledningsvis kan få inntrykk av.
Spillet er selvfølgelig milevis unna å bli dystert, til det er den berømte Nintendo-sjarmen alt for tungtveiende, men det er likevel noe her som gjør opplevelsen mer betydningsfull.
... og blendende vakkert
Som Nintendos første tredimensjonale HD-produksjon, er det også godt å se at «Pikmin 3» har blitt så utrolig pent! Det viser ettertrykkelig hvor vakkert ting kan bli når Nintendos tradisjonelt eminente designarbeid får en sårt etterlengtet teknologisk ansiktsløftning.
Pikminenes verdenen er detaljert, lys og vanneffektene er nydelige mens fruktene man er satt til å plukke opp muligens er de peneste jeg har sett i noe spill. De gigantiske bossene er fantastisk designet, og stjernehimmelen nattestid får meg til å drømme om hvor pent det neste «Super Mario Galaxy» kan komme til å se ut.
«Pikmins» verden formelig bobler av liv og det er en fryd å se hundre velkoordinerte skapninger utføre sine oppgaver mens sommerfugler og små insekt flyver rundt omkring.
Lydbildet kan derimot bli i overkant enerverende. Dommerfløyta man bruker til å koordinere pikminene sender tankene mine noe uønsket mot russefester – spesielt i spillets mer hektiske øyeblikk. Det at absolutt hver enkelt pikmin også skal lage en liten lyd hver eneste gang du interagerer med dem kan bli slitsomt når du må kaste hundre pikminer fram og tilbake over en bekk – èn etter èn.
Tullespråket, som Nintendo er så glad i å utstyre karakterene sine med, gnager også litt. Små irritasjonsmomenter, som vokser seg større i lengden.
Hva med padden?
Nintendo har alltid vært dyktige til å vise verdien av sine tidvis ukonvensjonelle kontrollere gjennom spillene de designer. I så måte er det litt skuffende at Nintendo fortsatt ikke klarer i overbevise oss om fortreffeligheten av å ha en berøringsskjerm i fanget.
Man kan velge mellom å bruke Wii U-gamepadden, Wii remote og nunchuck eller den nye pro-kontrolleren, men ingen av valgene føles helt optimale. Wii remoten gir deg klart mest presisjon, mens padden gir deg et hendig kart, autonavigering og kamerakontroll.
Løsningen ble at jeg stort sett satt med remote og nunchuck i hendene mens padden lå trygt plassert i fanget. Ikke den mest intuitive, eller batteribesparende, løsningen – men det fungerer.
Å ikke være avhengig av tv-skjermen for å spille, er fortsatt enormt praktisk, og «Pikmin 3» viser igjen hvor naturlig det fortsatt føles å spille strategispill med remote og nunchuck.
De fleste vil trolig frese gjennom spillets historiemodus på mellom ti og femten timer, avhengig av utforskningstrangen. Spillere med utpreget samlemani kan belage seg på en betydelig lengre runde. I tillegg kan man også gjennomføre frittstående småoppdrag, enten med en venn eller alene, samt konkurrere om highscores.
Resultatlistestøtte i spillets hoveddel øker også gjenspillbarheten. Det er med andre ord et omfattende spill Nintendo serverer her.
Det gjøres mye riktig i «Pikmin 3», og det er vanskelig å ikke kose seg. Som det tredje i serien gjør det imidlertid lite nytt, og er i det perspektivet en passende tittel fra et Nintendo som for tiden tilsynelatende nøyer seg med å tilfredsstille framfor å overraske.
«Pikmin 3» er et solid og fornøyelig strategispill, som på mange måter oser av den berømte Nintendo-sjarmen. Det er også sannsynligvis et godt stykke unna den systemselgeren Nintendo trenger nå, men absolutt et godt alternativ for de som allerede har gjort Wii U-konsollinvesteringen.
