(PressFire.no): «Octodad: Dadliest Catch» er en hårfin balanse av spill som komedie. Og da mener jeg ikke at spillet er morsomt fordi manuset og regien tilfeldigvis er artig.
Det finnes noen innslag av det her også, som ethvert spill får når de har et økende budsjett. Men for det meste funker alt av skriblerier i bakgrunnen kun som et vilkårlig bakteppe for det du driver med i forgrunnen – ren, interaktiv slapstick.
Historien? Du er en blekksprut, forkledd som en menneskelig familiefar.
Slik beskrev i alle fall det første spillet i serien dette supernaive konseptet, der settingen kun eksisterte for å legemliggjøre noen grunnleggende og utfordrende spillmekanikker.
Oppgaven er mer eller mindre den samme denne gangen, nemlig å gjennomføre en rekke hverdagslige gjøremål i skoene til en blekksprut som prøver å holde seg inkognito overfor resten av familien.
«I can break these cuffs»
«Dadliest Catch» fungerer som et spill fordi utviklerne insisterer på at mus og tastatur – eller én av de andre hundretusenvis av heldigitale og halvanaloge måtene å styre spillet på – er en perfekt forlengelse av bevegelsesmønstrene til en blekksprut.
«Dadliest Catch» funker som komikk fordi utsagnet aldeles ikke stemmer, og fordi konteksten utviklerne spinner rundt denne åpenbaringen ofte er så hårreisende verdslig at det er komplett umulig ikke å sette seg tilbake og reflektere over hvor absurd det du driver med egentlig er.
Se for deg en situasjon hvor du må styre finbevegelser i tre dimensjoner gjennom en 2D-flate, kombinert med et sett analoge bevegelser der du for eksempel drar musa frem og tilbake på bordplata for å simulere sjanglende skritt framover.
Jeg sier «bordplata» bevisst, fordi du for lengst har gått tom for musematte, og er nå i stedet på vei over bordkanten og ned på gulvet om du ikke skrur opp følsomheten på musepekeren.
Det er en frustrerende humoristisk prosess. Du kommer til å slite med selv det å rekke armene dine til øverste hylle på supermarkedet for å dra fram en melkekartong, eller spankulere forsiktig gjennom et blomsterbed for å luke ugress.
Utviklerne kunne ikke ha gjort et riktigere grep enn å ha introdusert et poengsystem, som hele tiden gransker handlingene dine og graderer deg deretter. Hvis du trodde det var vanskelig å lage deg en kaffekopp på morgenkvisten uten at storebror så på, prøv å koke deg en hvor du får A+ i boka.
Lite spill, mye moro
Problemet er egentlig som med det forrige i serien. Det er svært lite spill utenfor denne øvelsen i seg selv, som i bunn og grunn kun handler om å terpe på koordinasjon og fingerakrobatikk.
Enten det er fordi du driter deg loddrett ut på å komme deg opp en rulletrapp i motsatt kjørefelt, eller prøver å igle den stakkarslige spagettikroppen av en far opp et animert lekeslott, komplett med lianer og bevegelige plattformer.
Idéen bak «Dadliest Catch» er derfor at opplevelsen ikke skal fortæres i isolasjon. Det er et spill som i stor grad er et produkt av tiden; som eksisterer for å deles med andre.
Det blir litt som med «Surgeon Simulator», «QWOP» eller de hundrevis av nettbaserte fysikkspillene som har dukket opp i senere tid. Hvis du sitter hjemme i kjelleren din og ikke skjønner «greia», er det fordi du gjør det feil.
Disse spillene eksisterer for fellesskapet, enten for sofaspilling med andre, eller deling på nett.
Young Horses har virkelig skjønt sin egen kultur her, ved å inkludere en samarbeidsmodus der to spillere går sammen om å styre Octodad, noe som i mine ører høres ut som alt annet enn et sunt samarbeidsforhold.
Din lidelse er andres glede, kan vi godt kalle oppsummeringen. Omslaget kunne uansett ikke fått et morsommere og mer uskyldig fjes enn det får i «Octodad: Dadliest Catch».
NB! Spillet er lansert til Window, Mac og Linux. PlayStation 4-versjonen lanseres i begynnelsen av april. Utviklerne holder døra på gløtt for en Xbox One-versjon.
