Sigbjørn «Siggy» Galåen har jobbet i dataspillbransjen siden midten av nittitallet og har jobbet både i norske og utenlandske firmaer. I 2011 var han med å etablere Blink Studios AS som utvikler dataspill og 3D-visualiseringer. I tillegg underviser han i 3D-grafikk ved Westerdals School of Arts, Communication and Technology og er også kronikkforfatter innenfor samfunnskritiske spørsmål.
(Kommentar): I sitt innlegg «Hva vi kan lære av Owlboy?» foreslår Grande fjerning av arbeidsgiveravgift de første tre årene for spillselskaper. Dette vil absolutt hjelpe på, særlig i Oslo og Akershus med sine 14 prosent. Det krever likevel at bedriften allerede har kapital til et lønnet team over lengre tid, og forslaget hjelper ikke de eksisterende bedriftene som har passert sine tre første år.
Selv om alle monner drar, er dessverre forslaget om å halvere formueskatten et svært marginalt bidrag til spillbransjen.
Produktutvikling og eksportnæring
Den norske spillbransjen må ansees som en eksportnæring som selger til et internasjonalt marked, inkludert det norske marked. Dataspillbransjen globalt har en omsetning som er passert den av filmbransjen og er under stadig teknologisk utvikling.
Da bør norsk næringspolitikk ta i betraktning at å få en viss andel av dette kan gagne nasjonal økonomi. I tillegg er det viktig å holde på denne type teknologiske kompetanse og videreutvikle den i Norge. Det er også en anledning til å eksportere norsk kultur via interaktive medier.
Spillbransjen jobber med produktutvikling, som er fundamentalt forskjellig fra det å drive med videresalg av allerede produserte varer (som regel fra Kina) eller løpende tjenester. Det første året, eller langt mer, er en investeringsfase for et framtidig produkt. Mange selger digitale tjenester ved siden av spillproduksjonen for å spe på egen finansiering, men det utsetter og oppstykker produksjonstiden tilsvarende.
Offentlig eller privat kapital?
Staten har i enkelte tilfeller brukt milliarder på feilestimerte byggeprosjekter, men har her valgt å kutte 10 millioner (én prosent av en milliard) i støtte til en næring som sysselsetter og gir eksportinntekter til landet. Når det først gis statlig støtte, bør den være dimensjonert for næring og framtidig potensial.
Norske dataspill omsetter for mer enn norsk film og burde derfor få mer enn dagens tilskuddsmidler. Etter at det ble innført 25 prosent moms også på digitalt salg av (norske og utenlandske) spill, må dette ha tilført et hundretalls millioner årlig som det kan tas av til formålet.
Norge har også et enormt fond hvor det investeres i utenlandske bedrifter og finansielle pakker. Hver milliard investert i utlandet er penger Norge frastår fra å bruke på å øke sine egne produksjonskrefter og fremtidige næringer. Selv om apper og spill neppe vil komme til å bære den norske økonomien, er det noe med å ha flere ben å stå på i fremtidens markeder.
Her i landet har tilgangen til privat kapital vært marginal etter at mange store og små investorer la alle eggene i én kurv som ikke levde opp til skyhøye forventninger i 2008 og i 2012. Det har de andre spillselskapene i ettertid lidd av. Der finnes utenlandske interessenter, man det betyr som regel utenlandsk eierskap og utenlandsk gjeld, og da forsvinner uavhengighet og framtidig avkastning dit.
Private investorer er viktige for å tilføre kapital og forretningsmessige ressurser til lovende bedrifter, som igjen kan gi alle parter framtidig sysselsetting, avkastning og sikkerhet. Derfor er innføringen av skattefradrag for investering i norske oppstartsbedrifter veldig positivt.
Ordningen burde imidlertid også gjelde videreutvikling av etablerte bedrifter og gjerne ha et større beløp enn skattefradrag for 500 000 kroner. Da ville man kanskje se betydelige løft av lovende spillselskaper og derav nye storslåtte spillproduksjoner fra Norge.
Spillbransjens generelle utfordringer
Som følge av Funcoms kontraksjon etter 2008, det nye mobilmarkedet og flere spillrelaterte utdanningstilbud, har den norske spillbransjen blitt veldig fragmentert med mange små selskaper.
Flere av disse mangler gjerne et par komponenter i sitt team, i tillegg til kapital, for å kunne oppnå suksess. Når utfordringen i en bransje er at det er «mange om beinet», kan ikke den politiske løsningen kun være å tilrettelegge for enda flere om beinet.
Både spillselskaper og spillene er ingen unntak fra det tradisjonelle prinsippet om tilbud og etterspørsel, der bedrifter og arbeidsplasser ender opp med å tigge om det blir alt for mange tilbydere. Samkjørte ressurser mot et internasjonalt marked kan være et mulig fokus her.
Det er vanskelig å ikke komme til den konklusjonen at både støtteordninger og aktører i den norske spillbransjen burde vært organisert bedre, fremfor dagens svært fragmenterte tilstand med intern konkurranse om kapital og ressurser. Det er imidlertid et større tema for en senere anledning.
Inntil videre bør der være fortsatt politisk og økonomisk satsning på denne eksportnæringen som vil sikre digital kompetanse, norske arbeidsplasser og som kan gi store fremtidige inntekter til bedrifter – og dermed til den norske økonomien.
En annen stor fordel for spillselskaper som mottar tilskudd er at forretningen og spillprosjektet blir utviklet til et nivå som gjør det mer modent for videre investering. I tillegg opparbeider selskapet seg mer egenverdi og intellektuell eiendom.
«Spill ut i verden» burde vært videreført, da det var en målrettet satsning som ga viktig drahjelp og svært positive resultat for flere norske spillselskaper. Budsjett til tilskuddsmidler burde videre vært økt slik at flere selskaper kommer lengre i ferdigstilling og markedsføring av sine prosjekter til et internasjonalt marked. En økt støtte kunne likevel ikke eksistert uten å måtte se på effekten av det, og spillbransjen hadde da måtte bevise at økt støtte gir økt grad av gjennomførbarhet.
Foto: Jarle Hrafn Grindhaug / PressFire.no