(PressFire.no): Det er ikke småtterier som loves i beskrivelsen og markedsføringen av «Nom Nom Galaxy», det nyeste spillet i den tradisjonelt dødsfete «PixelJunk»-serien fra Q-Games.
Spillet skal være en herlig sjangersuppe, satt sammen etter prinsippet om at alt som er godt, også er godt sammen.
Tynnsmurt
Med det formål å produsere nettopp suppe i stor stil for eksport og markedsdominans på intergalaktisk nivå, blir du bedt om å utforske planeter og grave etter skatter og eksotiske suppeingredienser.
Så skal du bygge og drive en suppefabrikk med effektiv automatisering og optimalisering av både mangfold og utbytte i konkurranse med en annen, tilsvarende økonomi, og dessuten forsvare fabrikken med forsvarstårn.
For mange, meg selv inkludert, er dette altså en fusjon av tusen av de feteste spillelementer som finnes. Samtidig, i skjøtet mellom sjangrene, gjør Q-Games en fintfølende jobb i å balansere mellom dem, og i å sy dem sammen uten at de kommer i for stor konflikt med hverandre.
Dét de imidlertid også gjør – dessverre – er å underlevere kategorisk i samtlige av de felter som spillet skal bestå av, slik at hver enkelt av dem blir hakket for tynnsmurt til at noen av dem er spesielt morsomme i lengden.
Systemporno og samleoppdrag
Ved første øyekast er «Nom Nom Galaxy» til forveksling likt såkalte terraforming-spill som «Terraria» og «Starbound».
Vi starter på bar bakke med et hendig graveverktøy, og skal samle ressurser for å bygge en base og en voksende økonomi.
Nøkkelen til suksess er å hente inn ressurser nok til å eksportere for å tjene masse penger, men samtidig variere suppeoppskriftene nok til at kundene ikke går lei og man mister markedsandel til konkurrenten.
Spillets klart kuleste og best utførte mekanikk er konstruksjon og drift av suppefabrikker. Tidlig i spillet får vi tilgang på robotarbeidere som bærer ingredienser hit og dit, planter, høster, koker suppe og sender den avgårde med raketter mens vi selv er ute på tokt. Lite er mer tiltalende enn en velsmurt, helautomatisk maurtue av et produksjonssystem du selv har utformet, med mange produksjonsledd, hektisk tempo og høy avkastning.
Endimensjonale mekanikker
Dette til tross tar det ikke mange gjennomspillinger før jeg har «runna» basebygging. Ikke fordi jeg er latterlig flink, men fordi robotene gjør nettopp bare disse tingene, og ikke mer, og blir dermed ikke i nærheten av kompliserte nok til å utfordre og underholde i særlig lang tid.
Hver gjennomspilling er relativt kjapt over; hovedkampanjens mål er å overta suppemarkedet på hver planet, i konkurranse med én annen fabrikk; noe som forsåvidt kunne vært gøy, dersom den andre fabrikken faktisk hadde eksistert.
I stedet representeres den utelukkende av en tallverdi øverst på skjermen, som skal vise hvor flink eller dårlig man er. Det hele ender opp med å være en ren og skjær tidsbegrensning på alt annet som også kunne vært gøy, og et falskt imperativ om å lage mest mulig suppe, med flest mulig forskjellige oppskrifter.
Som nevnt består «Nom Nom Galaxy» i en imponerende, sømløst sammensatt samling av fete sjangre. Likevel blir spillet en arbeidsom, langtekkelig oppgave, det øyeblikket du har vært runden rundt hva de forskjellige aspektene har å tilby et titalls ganger.
En tørr kneipskive
Et av spillets hovedmotiv er for eksempel en laaang liste med «uoppdagede» suppeoppskrifter, bestående av ingredienser fra forskjellige planeter, som må kombineres to og to.
Vi har i en gitt situasjon ingrediens A, B og C, og spillerens oppgave er å skjønne at det skal lages suppe AA, BB, CC, AB, AC og BC for å få maks utbytte. Så eksisterer det cirka 40 ingredienser til, og èn av mange ensformige, langdryge oppgaver spillet består i er å kombinere dem alle.
Tower defense-delen av spillet – og ellers krig med invasjonsstyrker fra nabofabrikken – er en forferdelig dårlig vits.
En flyktig adspredelse kan kanskje finnes i å lete rundt på planeter etter nye ingredienser å legge til lista. En utflukt fra basen kan være farefull og spennende som sådan, og samtidig en investering i tid som ellers kunne vært brukt i hardt arbeid på fabrikken.
Likevel blekner dette aspektet fordi jeg allerede i mitt liv har spilt solskinnsbollen «Terraria», og det ensfargede, tettpakkede og uoverkommelige landskapet på de fleste planeter i «Nom Nom Galaxy» blir som en tørr kneipskive uten smør i sammenlikning.
«Nom Nom Galaxy» er ganske gøy de første fire timene, først og fremst fordi det er et friskt innskudd i diskusjonen om hvilke sjangre som går an å sammensveise til én, med påstanden «alt som er fett i samme kameraperspektiv bør kunne kombineres». Og sant er det jo også. Spillets problem er at alle bestanddelene er altfor, altfor tynnsmurt. Det utgjør med andre ord på denne måten en nydelig bragd for Q-Games, som allerede har rykte på seg for ikke å være redd for å finne på nye ting.
NB! Spillet er utgitt på PS4 nå, men ligger fortsatt i Early Access på Steam (pc). Hvis det finnes rettferdighet i verden, kan vi håpe at det hele var en spøk, og at begge versjonene vil foreligge i sin utbroderte, mangfoldige prakt en gang i overskuelig framtid. En Vita-versjon er også forespeilet.
