(PressFire.no): På slutten av 80-tallet dukket det opp et lite strategispill kalt «Harpoon».
Spillet var ambisiøst for tiden, og lot deg flytte rundt på diverse marinefartøy for å slåss mot onde makter i en, den gang, veldig realistisk setting.
Spillet skapte en liten sjanger i seg selv, og rundt ti år etter kom «Jane’s Naval Command» ut, som gjorde mye av det samme som «Harpoon», bare bedre – med ny teknologi under panseret, flere valg å ta og muligheten til å se fartøyene i 3D.
Føles litt unødvendig
Enda et tiår (og vel så det) har gått siden den gang, og da norskutviklede «Naval War: Arctic Circle» fra Turbo Tape Games freste i gang for første gang i PCen min håpet jeg på noe som tok den nå halvdøde sjangeren og sprøytet inn sårt trengte nyvinninger.
Slik har det ikke blitt, dessverre. «Naval War» er merkverdig likt «Fleet Command», nesten til en så stor grad at spillet føles litt unødvendig.
Klart, det at det er likt «Fleet Command» gjør jo at det fortsatt er fornøyelig å skulle styre både skip, ubåter, fly og helikoptre med tung skyts ut i strid – men 13 år etter er det ikke direkte urimelig å forvente noe nytt, selv om det hele ser litt mer oppjazzet ut.
Spillet tar for seg en disputt som begynner mellom Norge og Russland over fiskegrenser, selvfølgelig midt i en NATO-øvelse russerne heller ikke er så glad i. Det eskalerer kjapt til full krig, og du kan velge hvilken side du skal være på.
Historien er utrolig kjedelig å følge med på, bare fortalt gjennom en vegg av dialog mellom de forskjellige kommandørene mellom hvert slag. Etter få oppdrag tok jeg meg i bare å hoppe over hele greia.
Prv igjen
Skulle du være så uheldig å ha satt Steam-klienten din til norsk får du i tillegg servert historien på moderspråket, krydret med utrolige mengder skrivefeil, orddelings-/særskriftsfeil og en grammatikk som hadde fått norsklærere på barneskolenivå til å rive seg i håret.
Ikke kan det ha vært noen som har testet spillet på norsk heller, for mange plasser mangler det like greit bokstaver og ord.
Om du mislykkes på et oppdrag kan du for eksempel velge å «Prv igjen» eller å «G tilbake til menu».
Det er mer enn bare en kjip historie (som strengt tatt ikke betyr mye til syvende og sist i et slikt spill) å sette fingeren på: At det ikke er mulig å lagre spillet, for eksempel.
I flere oppdrag er det fiendtlige ubåter som skal til pers, og etter å møysommelig ha sluppet sonarer over hele kartet i et av disse oppdragene, manglet jeg bare én liten luring å senke. Problemet var at jeg nå var tom for sonarer, fordi jeg hadde spredt dem for lite utover.
Etter å ha spilt oppdraget i til sammen 45 minutter innså at jeg ikke kom til å finne den mystiske ubåten noensinne, og måtte bare gi opp. Jeg måtte ut av oppdraget, laste det inn på nytt og klikke meg gjennom historieteksten på starten. Dette er ikke bra nok i 2012.
Ikke noe pek og klikk
Men spillets største problem er nok måten de forskjellige enhetene dine flytter seg og angriper på.
I teorien skal det være nok å høyreklikke på fienden for å få enhetene dine til å sette kurs mot og plaffe ned et fiendtlig mål, men i praksis er det ikke slik det fungerer.
Du må først lose folkene dine nærme nok fienden. Altså klikke ved siden av dem. Så må du vente til de er innenfor rekkevidde før de kan angripes. Ofte må jeg zoome veldig inn på fiendene for å i det hele tatt treffe med pekeren av en eller annen merkelig grunn.
Hvorfor kan jeg ikke bare klikke på fiendene, så kjører fyren min bort og skyter?
Det høres kanskje ikke så tåpelig ut at du må bevege deg innenfor angrepsrekkevidde før du kan beordre angrep, men når du styrer et titalls skip, fly og helikoptre er det mildt sagt frustrerende å holde på med slik mikrostyring midt i kampens hete.
Ikke får enhetene dine med seg at fiendene beveger seg heller, og vil overhodet ikke sette opp jakten på noen, så du må konstant oppdatere hver minste enhet hvor de skal flytte seg slik at de tar innpå. I tillegg vil folkene dine slutte å skyte dersom de bommer på første forsøk, slik at du må beordre dem igjen og igjen dersom missil nummer to og tre skal fyres av.
Fly snur seg på en tiøre
Uten å sammenligne spillene for øvrig: Se for deg et «Starcraft»- eller «Command & Conquer»-spill der du ikke bare kan klikke på fienden for å angripe, men må lose alle folkene dine mot dem og klikke på hver og en hver eneste gang det skal avfyres noe? Grøss.
En kan kanskje argumentere med at dette skal være et langt mer realistisk spill, men da er det rart at ingen av mannskapet ditt greier å tenke lenger enn til hjelmen de har på hodet, at fly snur på en tiøre midt i lufta eller at flyene kan øke eller senke flyhøyden med mange tusen meter på få sekunder.
På de første oppdragene er det faktisk ikke så ille. Når du har få enheter å forholde deg til er spillet faktisk ikke så aller verst, selv om den evinnelige tanken om at jeg har spilt det før alltid ligger og gnager i bakhodet.
Etter hvert som jeg spiller går tankene over til at jeg egentlig ikke orker å sette av over halvtimen til hvert oppdrag.
Hva med et fnugg av variasjon?
Jeg kan ikke lagre, så jeg må være årvåken hele tiden - men det er så kjedelig å følge med på prikkene på skjermen som sakte flytter seg rundt.
Det ender som regel med at jeg skrur opp hastigheten en brøkdel for lenge, slik at jeg mister en kritisk brikke og må starte helt på nytt. Argh.
Grafikken skal jeg ikke dvele lenge med heller, for den er med vilje bortimot ikke-eksisterende (du kan velge å få en 3D-view av enhetene dine, men alt av action foregår på et 2D-kart), men musikken er av kaliberet «dette må jeg slå av snarest!».
Den samme ti-sekunders-loopen av et mørkt gitarriff går konstant gjennom alle oppdragene. Hva med et fnugg av variasjon?
Ikke får vi en skikkelig «Skirmish»-modus heller (der du kan sette opp et eget slagfelt), selv om manualen til spillet sier det. Til gjengjeld er det en flerspillermodus å finne, som burde være med på å øke levetiden på spillet betraktelig for sjøulker som liker enkeltspillerdelen.
Det kjipe faktum vi står igjen med er at om du ville ha noe som lignet på et veldreid, smart og mest av alt nymotens sjøkrigsspill, er ikke dette for deg med mindre du forguder sjangeren merkelig mye.
For alle andre: Dette er rett og slett et råkjedelig spill – hardt til babord, unnvikende manøver.
(«Naval War: Arctic Circle» kan kjøpes fra Steam, og koster cirka 150 kroner).
Fly snur seg på en tiøre
Uten å sammenligne spillene for øvrig: Se for deg et «Starcraft»- eller «Command & Conquer»-spill der du ikke bare kan klikke på fienden for å angripe, men må lose alle folkene dine mot dem og klikke på hver og en hver eneste gang det skal avfyres noe? Grøss.
En kan kanskje argumentere med at dette skal være et langt mer realistisk spill, men da er det rart at ingen av mannskapet ditt greier å tenke lenger enn til hjelmen de har på hodet, at fly snur på en tiøre midt i lufta eller at flyene kan øke eller senke flyhøyden med mange tusen meter på få sekunder.
På de første oppdragene er det faktisk ikke så ille. Når du har få enheter å forholde deg til er spillet faktisk ikke så aller verst, selv om den evinnelige tanken om at jeg har spilt det før alltid ligger og gnager i bakhodet.
Etter hvert som jeg spiller går tankene over til at jeg egentlig ikke orker å sette av over halvtimen til hvert oppdrag.
Hva med et fnugg av variasjon?
Jeg kan ikke lagre, så jeg må være årvåken hele tiden - men det er så kjedelig å følge med på prikkene på skjermen som sakte flytter seg rundt.
Det ender som regel med at jeg skrur opp hastigheten en brøkdel for lenge, slik at jeg mister en kritisk brikke og må starte helt på nytt. Argh.
Grafikken skal jeg ikke dvele lenge med heller, for den er med vilje bortimot ikke-eksisterende (du kan velge å få en 3D-view av enhetene dine, men alt av action foregår på et 2D-kart), men musikken er av kaliberet «dette må jeg slå av snarest!».
Den samme ti-sekunders-loopen av et mørkt gitarriff går konstant gjennom alle oppdragene. Hva med et fnugg av variasjon?
Ikke får vi en skikkelig «Skirmish»-modus heller (der du kan sette opp et eget slagfelt), selv om manualen til spillet sier det. Til gjengjeld er det en flerspillermodus å finne, som burde være med på å øke levetiden på spillet betraktelig for sjøulker som liker enkeltspillerdelen.
Det kjipe faktum vi står igjen med er at om du ville ha noe som lignet på et veldreid, smart og mest av alt nymotens sjøkrigsspill, er ikke dette for deg med mindre du forguder sjangeren merkelig mye.
For alle andre: Dette er rett og slett et råkjedelig spill – hardt til babord, unnvikende manøver.
(«Naval War: Arctic Circle» kan kjøpes fra Steam, og koster cirka 150 kroner).
