(PressFire.no): Det ligger en åpenhjertig intensjon bak «Murdered: Soul Suspect»:
Japanske Square Enix, kjent for «Final Fantasy»-serien, ville publisere et spill som kunne appellere direkte til vestlige spillere.
De tok initiativet til produksjonen og hyret inn salige Airtight Games for å lage enkel men spennende underholdning basert på vestlige sjangerkonvensjoner, med et innhold inspirert av vestlig historie og kulturelle referanser.
Historie som gulrot
Spillet skriver seg rett inn i sjangeren «Spøkelseskrim der hovedkarakteren etterforsker sin egen død». Innenfor denne rammen deler det mye med litteratur og film:
Forløpet består i en lineært og kronologisk fortalt historie der spilleren styrer helten til å trykke på de riktige tingene for å få historien til å fortelles videre gjennom cutscenes.
Actionbasert gameplay er åpenbart ikke tenkt å ha en annen rolle enn å fylle tid mellom sekvensene, for å møte kravet om lengde som spillets prisklasse krever.
Det er lett å bli skeptisk til denne måten å lage spill på. Likevel ligger en verdi i strukturen, som jo har gitt japansk spillindustri den størrelsen den har i dag: Når en god historie fungerer som gulrot for arbeidet spillingen utgjør, er spillere ofte villige til å strekke seg langt.
Arbeidet blir en investering i noe man gleder seg til.
Et mysterie skal avdekkes
Det er altså ikke rollespillelementer, dialogvalg eller tunge moralske avgjørelser som utgjør gameplay her. I stedet får vi følge spøkelset av den døde helten Ronan O'Connor på tur rundt i byen Salem, ledet av en klar linje ledetråder mot løsningen på et mysterie.
På veien møter vi et utall åsteder for mord begått av samme seriemorder, med spor mot hvor neste åsted vil være.
Ledetrådene ligger rundt i form av gjenstander eller «minner fra fortiden» som henger igjen i rommet, og som helten kan lese med spøkelseskreftene sine. I tillegg kan han lese enkelte menneskers tanker, eller styre dem i en spesiell retning.
Andre former for etterforskningsmetoder vi har sett i spill som «L.A. Noire» finnes ikke her, men etterlater et rent og enkelt grensesnitt.
I bunn og grunn ligner det hele på de klassiske krimspillene i pek-og-klikk-sjangeren. Du beveger deg rundt i et tredimensjonalt miljø, og samler ledetråder før man til slutt velger ut de relevante, og får se en rekonstruksjon av hendelsen i rommet.
Trykker man på «feil» ledetråd, får man beskjed om å lete videre.
Forutsigbart
Som spill er altså «Murdered: Soul Suspect» ikke altfor avansert, men støtter seg på historiefortelling for å engasjere.
Dessverre blir historien spillet forteller, og plottet som er konstruert for spilleren å nøste opp i, altfor forutsigbart.
Krim skal, i tillegg til å tilfredsstille med en detaljrik løsning på et dypt og mørkt mysterie, overraske.
Når krim er, som her, proppet med klisjeer og velkjente motiver, og i tillegg ligner formmessig på historier vi har hørt hundre ganger før, ender jeg opp med å gjenkjenne og forutse hele greia og føle meg snytt.
Når sjangeren er så formfast som den er, blir utfordringen for manusforfatterne å overraske. Som en «alle-barna»-vits der vi forventer en snappy avslutning, men «kaviar» likevel ender med å åtti prosent av gangene rime på «rompa til far».
For å krydre opplevelsen og bøte på en middelmådig hovedhistorie, finnes også sidesatte mysterier man kan løse på veien. Noen av dem er tammere og tørrere enn at jeg gidder å gjennomføre dem, mens andre overgår forventningen man får til dem, ut i fra spillets andre bestanddeler.
Til forsvar for «Murdered: Soul Suspect» er manuset, til motvekt for sine overordnede mangler, velskrevet og godt fremstilt av stemmeskuespillere som sklir rett inn i sine karikerte roller. Ekle motiver er hentet fra faktiske historiske hendelser, og er så grusomme at spillet faktsik mange steder klarer å etablere en ekkel følelse og refleksjon rundt hvor fæle folk kan være mot hverandre. Samtidig er det kun på overflatisk, og aldri psykologisk eller logisk nivå at refleksjonen skjer.
I tillegg kan «Murdered: Soul Suspect» kanskje, til tross for sine mangler, underholde de av oss som ennå ikke er mett på tradisjonelle, lettfordøyelige krimspill. Heldigvis er spillet heller ikke for langt til å kunne spilles uten å føle for sterkt på tapet av tid i det virkelige liv.
Spillet er lansert til Xbox 360, Xbox One, PlayStation 3, PlayStation 4 og pc.
