(PressFire.no): Det tiende spillet i den eldgamle «Might & Magic»-serien føles litt som å få kokos av storebror. Javisst, det minner om gamle dager, men ærlig talt – begge nærmer seg 30 år og det gjør i grunn ganske vondt.
En gang i tiden var «dungeon crawler»-sjangeren det mest pirrende på markedet. Fantasifulle, utbroderte historier i digre verdener med voldsomme kamper. Så kom det vi i dag kaller rollespill og pensjonerte ringreven med den teknologiske utviklingen som andrepilot.
Det er rett og slett litt vanskelig å se vitsen når en av de lengstlevende, ikke nødvendigvis beste, rollespilloldisene nå gjør comeback. Her er i hvert lite bedre enn hos de nye jyplingene, og med på lasset får du en sekk av gamle snurrepiperier som ikke uten grunn ble stuet på roteloftet.
Flåsete historie
Det føles som en forspilt mulighet for en med varme minner fra serien, i hvert fall til den tok helt av med absurde sci-fi-elementer og mistet veigrepet fullstendig.
Som en gammel penn og papir-nørd har jeg fått kiling i issen av å finjustere en gruppe ned til minste detalj. Og blitt like pottesur når de blir flerret i biter av en verden jeg undervurderte grovt.
Allerede da jeg satte meg ned for å definere de fire personlighetene som er mitt party i «Legacy», sitretet det med andre ord litt i nostalgimuskelen.
Men den lidenskapen stammer først og fremst fra en tid da bare eventyrspille fortalte stiligere historier enn «Betrayal at Krondor» og «Lands of Lore». Utvikler Limbic Entertainment ser derimot ut til å få så urolig mage over at serieskaper Jon Van Caneghem er over alle blåner at de prøver å gjøgle bort hele manuset.
Den fjerde muren brytes jevnlig mens det spinkes og spares til en forglemmelig fantasy-sviske hvis man ser historien under ett. Det er vanskelig å bry seg om hva de utallige oppdragsgiverne mater ørene dine med. Og i utgangspunktet går det helt okay. Noen rollespill er epos, andre vil bare gi deg en unnskyldning til å snuse opp nye fiender å klubbe i hodet.
Unødvendig terping
Det er derimot ikke like greit at «Legacy» takker høflig nei til stort sett alt av gåteløsing, et friskt pust fra hine hårde dager som kunne ha gitt «Skyrim»-matte rollespillere litt å bryne seg på.
I hvert fall mens de manner seg opp til det neste, store, dyre prosjektet fra en av bransjens ledestjerner.
Der lignende «Legend of Grimrock» fra 2012 er et slags konsentrat av gammel pine for hardhauser, og nesten bare masserer hjernebarken din med nøtter eller vanskelige kamper, blir «Might & Magic X» altfor ofte en middelhavsfarer. Det er fylt til randen med kamper, nesten for mange, men de er utfordrende på feil premisser.
Spillet lover deg temmelig fri tøyler, en hvit løgn fram til i hvert fall midtveis. Noen ganger er områdene så kunstig innbygd med stier at du føres i en veldig spesifikk retning. Mye oftere er brorparten av fiendene så mye sterkere enn deg at du må pumpe jern på et par utvalgte fiendeleire før du får gjort noe som helst.
Det er ingen enkel måte å gå opp i erfaringsnivå på heller, siden skrømtene ikke kommer tilbake etter at du dør, så du er plent nødt til å følge løypa utviklerne mer eller mindre har ploget opp. Med mindre du har en usedvanlig mektig oppstilling eller råflaks, da.
Siden alt er basert på den gamle rutenettsformen, er det også veldig lite kreativ utforsking å hive seg ut i. Her holdes du godt i hånda.
Tør å utfordre
Til gjengjeld er noen av hulene og utendørsområdene sabla artige å frese gjennom. De fleste vanlige fiendene, som med tiden går fra å være ulver og edderkopper til drager og kykloper, er habile utfordringer.
Posisjonering er viktig for å unngå magi og avstandsangrep, samtidig som du må komme deg i nærkamp for å hamre ned han der ekle helbrederen som drar ut kampen. Eller noe sånt.
Med et bredt register av trylleformular og figurklasser å boltre deg i, tør spillet også å trå på litt ekstra med sluttbossene. På en av de første må du holde deg i bevegelse for å ikke bli slått over kanten på et tårn, mens du i en senere kamp er nødt til å gardere deg mot paralyserende angrep om du ikke vil smadres på et par runder.
Å komme seg opp og fram i «Might & Magic X» er ofte tungvint, preget av unødvendig mye trasking i de samme traktene om og om igjen. Målet, enten du vil bevege deg framover i verden eller historien, er stort sett antiklimatisk. Da er det i hvert fall ålreit at kampene hever seg fra å være transportetapper til selve drivkraften.
Underlig underutviklet
Ironisk nok føles det til tider som om utviklerne ikke fikk det budsjettet tieren fortjener, selv om det verken er særlig pent eller teknisk krevende.
Ytelsen er grusom i forhold andre, mye eldre spill i sjangeren, selv på en moderne datamaskin som kjører nye mastodonter mer enn greit. Til tross for beskjedne effekter og uhyre enkle omgivelser, hakker det rett som det er.
Samtidig prøver «Legacy» seg på en estetikk som blander de kjedeligste delene av klenodier som «Daggerfall» og «Wizardry» med en kald og følelsesløs moderne teknikk. Sjarmen fra sjangerklassikerne uteblir, samtidig som det er mye mindre teknisk imponerende enn for eksempel «Legend of Grimrock».
Ubisofts retroeksperiment er utvilsomt et resultat av de siste årenes retrofetisjisme, hvor Kickstarter og indiebølgen har trukket fram gamle designfilosofier igjen.
Det er ingenting åpenbart kynisk med «Might & Magic X», hvis du ser bort fra den idiotiske og kranglete Uplay-innloggingen som franskmennene krever i alle sine spill.
Til gjengjeld kan det se ut som om Limbic har rotet seg bort på gutterommet i jakt etter inspirasjon, og glemt å finne en åpenbar grunn til å hente tilbake en sjanger som ble pensjonert for lengst.
Om du savner den gnagende, klaustrobofiske følelsen av fordums knallharde oppdagelsesferder, er «The Legend of Grimrock» en mye smartere affære. Hvis du vil gjenoppleve følelsen av å oppdage en duggfrisk fantasiverden, har «Skyrim» eller «The Witcher 2» mye mer å by på.
«Might & Magic X: Legacy» er ute til Windows. Skjermbildene i denne saken er våre egne, og vi mener at de gjenspeiler den faktiske opplevelsen bedre enn de offisielle.
