(PressFire.no): Førsteinntrykket av «Lego Batman 3: Beyond Gotham» lovte ikke spesielt godt.
Her var jeg, bortskjemt med den store sandkassen i Lego Marvel, og forventet kanskje at DC-satsingen skulle ta et lignende syvmilssteg videre.
Det ligger jo litt i naturen til den iboende konkurransementaliteten mellom disse tegneseriegigantene; den ene vil alltid forsøke å overgå den andre. Men ikke denne gangen.
Skomaker Batman ble ved sin lest, Robin ble ved hans side, mens resten av karaktergalleriet skjøt seg ut i det store kosmos.
Gåter på rekke og rad
Det som møtte meg var et knippe baner med de sedvanlige enkle gåteknuserne. Små og klaustrofobiske områder, sjarmerende (les: rotete) leveldesign. Akk så lineært.
Puzzles føltes mer som omstendig fyllmateriale. Nesten som å være et par konsollgenerasjoner tilbake i tid. Nå skal det sies at denne formelen er noe utvikleren Traveller's Tales virkelig mestrer, så det var ingenting å si på selve underholdningsverdien.
Dette første dypdykket føltes bare litt ... Traust?
Plot twist-o-rama
Så snus plottet fiffig nok på hodet, uten at jeg trenger å komme med noen større spoilere av den grunn. La oss bare si at disse gammelmodige introduksjonsbanene ikke representerer spillets hoveddel. Det ligger i tittelen; Beyond Gotham.
Batman blir på komisk vis nærmest redusert til en bifigur i sitt eget spill, mens vi andre boltrer oss ute i verdensrommet sammen med et temmelig kosmisk karaktergalleri.
Jeg tror Green Lantern får mer skjermtid enn gamle Bats, for å si det sånn.
Skurkegalleriet reflekterer dette; den onde superhjernen Brainiac trekker i tråder, Sinestro haler inn kumpaner fra galaksens avkroker. Joker og Lex Luthor står dog i front for en delegasjon av superskurker fra Tellus. Artig å se skurker som Solomon Grundy og Firefly dukke opp...
Arealeffektiv planløsning
Områdene vi etterhvert introduseres for er ikke av de største rent arealmessig. Man føk jo rundt i selveste Gotham City i «Lego Batman 2: DC Superheroes».
Dette var dog en by som ikke føltes spesielt givende å utforske.
Den var (som hør og bør) grå og monoton, men dessverre med forholdsvis lite interaktivt å ta seg til. Man kunne like gjerne vært i en Lego-versjon av Tallin, på nattestid.
En strak kontrast til den fargesprudlende og mettede versjonen av New York man senere utforsket i Lego Marvel, altså.
Det «Lego Batman 2» gjorde riktig, var å introdusere Legos spillverden for det øvrige DC-universet, med alle dets karakterer og historier.
Nå har Traveller's Tales tydeligvis tatt et bevisst valg her. Områdene er krympet til små «hubs», og man serveres istedenfor detaljert innhold som er kraftig krydret med superfigurer i alskens fasonger. Dermed har «Lego Batman 3» fått sin distinkte identitet, og konkurrerer ikke med den herlige frihetsfølelsen man fikk av «Lego: Marvel Super Heroes».
Ja takk til begge varianter.
Rikt på referanser og obskure figurer
Du spiller. Blunket du? Da gikk du kanskje glipp av en kløktig gjemt DC-referanse. Høy gjenspillverdi, det er mange påskeegg å sanke inn for den ivrige samler.
Her har virkelig Traveller's Tales overgått seg selv. Og massevis av nedlastbart innhold er på vei.
Nerden i meg synes dette er stor stas, den sure forbrukeren irriterer seg over at dette ikke allerede er inkorporert i selve spillet. Men det er jo pakket til bristepunktet. Så da er det kanskje greit.
Jeg må tilføye at det varmer litt i sjelen å se nivået av «kjærlighet» som ligger i Traveller's Tales-produksjonene. Vanvittige mengder med research og ressurser pøses inn for å snike inn totalt obskur referansehumor. Kildematerialet skummes ikke, akkurat.
Og samtidig som disse halvveis utdødde tegneserieleserne tekkes, fungerer spillet også som et genuint morsomt barnespill, med spillmekanikker det er lett å sette seg inn i.
(Testpanelet består for øvrig ikke bare av meg, men også av mine to sønner på åtte og fem. Jeg spilte mest som Cyborg. Kidsa gikk ofte for Batman med romdrakt, eventuelt Superman eller Green Lantern).
Ja takk til retro-modernisme
Et par morsomme øyeblikk, hvor det nye møter det gamle: Batmite dukker opp som velvillig hjelper, og presenterer hvert tips og hint i høy fistel. Unntak er den gangen han bryter ut i en guttural Christian Bale-parodi, «I AM BATMITE!», hvorpå den lille impen skvetter av sin egen stemme ...
Det er duket for mangt et kuriøst gjensyn, som det faktum at Adam West loker i bakgrunnen og må reddes i hver bidige bane.
Og hvem har stemmen til Green Arrow? Jo, selveste Stephen Amell fra TV-serien «Arrow». (Se den, den tar seg opp etter første sesong!)
Mitt tips er: ikke spill demoen, hvis du er litt lei av Lego Batman som «formel». Den bekrefter bare mistanken, men viser ikke noe av herligheten du har i vente. Spillet blir reneste Justice League-opplegget dersom du viser bittelitt tålmodighet. Belønningen for denne «skjærsilden» i form av halvdøll «sett det før»-introduksjon er nemlig stor.
NB! Spillet er utgitt til en rekke plattformer. Blant annet: PlayStation 3, PlayStation 4, Xbox 360, Xbox One, Wii U, 3DS, Vita, pc og Nintendo 3DS.
