(PressFire.no): Finnene i Almost Human imponerte stort med «Legend of Grimrock» i 2012, et spill som best kan beskrives som en moderne tolkning av rollespilltypen som var populær den gang datamaskiner opererte med kun 16-bits, som «Eye of the Beholder» og «Lands of Lore».
Det var et spill som viste at det fortsatt er krutt i gammel spillmekanikk, så lenge den implementeres med stilsikkerhet, kjærlighet og god produksjonsverdi.
«Legend of Grimrock 2» følger den samme malen, men er større og mer ambisiøs enn sin forgjenger.
Farlig labyrint
Som i det første spillet, tar man rollen som en kvartett med fanger som kjemper for sine liv i en labyrint full av fiender, feller og gåter.
Men der det første spillet helt og holdent utspilte seg inne i et fjell med en diger men ganske lineær hule, foregår oppfølgeren i et åpent og variert landskap på en øy ute i havgapet.
Spillet starter med at realistiske bølger svulmer mot deg, mens den mystiske øya omgitt av tåke speiler seg majestetisk i vannet, samtidig som man gires opp av fengende ut-på-eventyr-med-piratskip-musikk.
Man kan allerede her se at dette er et produkt fra folk som utmerket godt kunne laget mer moderne og realistiske spillopplevelser, men som til tross for dette allikevel har valgt eldre metaforer og rendyrket dem.
Hjernetrim
For på samme måte som i forgjengeren og dens inspirasjonskilder, er spillkartet laget på en slik måte at det korresponderer med de uniforme kvadratene man finner på tradisjonelt rutepapir, og man kan kun bevege seg i de fire primære himmelretningene.
Noe som i prinsippet høres teit ut, og tidvis kan føre til en viss forvirring.
For mens de begrensende bevegelsesmulighetene var intuitive i forgjengeren, som utspilte seg nesten utelukkende i trange korridorer, gjør de luftige omgivelsene i «Legend of Grimrock 2» at man i mye større grad forventer at man skal kunne bevege seg helt fritt.
Stranden man starter på gjør for eksempel at spillet ser mer ut som «Far Cry» enn «Dungeon Master».
Det går imidlertid fort å akklimatisere seg, og før man vet ordet av det, tenker man forflytting og utforskning en rute av gangen.
Fordelen med å navigere på denne måten at det abstraherer bort mye av den mentale kostnaden med å bevege et helt kobbel med eventyrere, slik at man i praksis har mer hjernebark å bruke på å administrere flere rollepersoner samtidig.
Dessuten kommer ledig hjernekapasitet til nytte når man møter på spillets gåter, for disse er det mange av.
Gåteløsning har på mange måter en større plass i spillet enn mer tradisjonelle rollespillsysler som å banke fiender, sanke erfaringspoeng og oppgradere arsenalet sitt med bedre «loot». I så henseende har «Legend of Grimrock 2» mer til felles med «Myst» eller «The Room» enn det har med for eksempel «Dragon Age» eller «Diablo».
Slåssing i valsetakt
Det betyr imidlertid ikke at jakten på bedre utstyr er fraværende. En av de vanligste belønningene for å løse gåter – foruten av at man kommer seg videre i spillet – er at man finner hemmelige rom som inneholder kister med våpen eller rustning som man kan oppgradere arsenalet sitt med.
Og det føles unektelig mer tilfredsstillende å kle på seg en ny hjelm eller svinge et nytt sverd når det erverves som resultat av fiffig hjernegymnastikk, enn det gjør hvis det bare spretter ut av kadaveret til en nydrept demon.
Det er heller ikke mangel på slåsskamper, og disse foregår i «Grimrock»-universet litt som å danse vals.
Ettersom både fiendene og man selv er mest sårbare og minst slagkraftige fra flanken, starter man ofte med et steg til siden og roterer, men istedenfor å repetere stegene ispedd behagelig og dannet konversasjon, peprer man «dansepartneren» sin med slag, prosjektiler og magiske angrep.
Alternativt kan man gjøre det på den enkle måten, og bare stå stille og dundre løs på hverandre til den med statistisk lavest kampevne ramler. Spillet er imidlertid utfordrende nok til at dette ofte er en ufruktbar måte å forholde seg til fiender på.
Og spillet er vanskelig nok til at man faktisk dør av og til, noe jeg alltid setter pris på i en verden der spilldesignere i større og større grad insisterer på å holde spilleren i hånden gjennom hele opplevelsen.
Dverger og alver er erstattet med rotter og insektmenn
«Legend of Grimrock 2» frir også til de litt alternative rollespillerne som helst vil ha en rolle utenom det vanlige. I tillegg til at dverger, alver og hobbiter er byttet ut med rotter, minotaurer og insektmenn, har man også mulighet til å spille sære ting som bonde, som i motsetning til de mer tradisjonelle og krigerske yrkesvalgene ikke erverver erfaringspoeng gjennom kamp, men gjennom konsum av matvarer.
Spillet har også god stemning, med sus fra vind i trær, bølgeskvulp og lydene av monstre som lurer bak skjulte dører og rundt spillets mange hjørner.
Det som imidlertid kanskje kunne trengt litt mer finpuss, er administrasjon av utstyr.
Det er for eksempel ganske kinkig å få brukt helsedrikker når man mest trenger dem, med mindre man eksplisitt plasserer dem i hendene til personen som kommer til å få mest juling allerede i forkant av kampen. Spillet settes heller ikke på pause når man fikler i ryggsekken, så man kan helt fint bli både overasket og drept mens man holder på.
Lagringsrom for skatter og annet pikkpakk er også ganske begrenset, men kan utvides ved å ta med seg kontainere og sekker man finner underveis. Men ting man putter i disse blir i det grafiske grensesnittet liggende et nøstenivå under alt annet, noe som fører til at det gradvis blir vanskeligere og vanskeligere å huske hvor man har puttet hva.
Utstyrstetris
Ingenting av dette er imidlertid direkte ødeleggende for flyten i spillet, ettersom man kan jobbe rundt det ved å planlegge litt på forhånd, men av og til blir det et irritasjonsmoment.
Særlig hvis det er lenge siden man lagret, og man plutselig dumper borti noe ekstra farlig uten å ha klargjort den rette oppakningen på forhånd.
Og det at man må spille utstyrstetris, kombinert med at man må memorere magiske rune- og urtekombinasjoner for å bruke magi og alkymi, ofte mens man slåss med monstre, gjør at spillet krever både fokus og konsentrasjon. Det nytes derfor best i små porsjoner.
Det blir rett og slett litt godt med en hvilepause når man når milepæler, som endelig å klare å løse en vanskelig gåte, eller å komme seg ut av en klynge med monstre man har slitt med gjennom flere gjenlastinger av gamle lagringsfiler.
Spillet har ikke spesielt mye å tilby av historie, men det lille som er der er åpent for tolkning. Det dreier seg i stor grad om at man er på en øy, hvor en mystisk betrakter etterlater våre helter småspydig korrespondanse i form av kryptiske brev. Ikke akkurat verdens mest dyptgående og følelsesladede utforskning av menneskets natur, men det er heller ikke meningen.
Dramaturgien fungerer nemlig utelukkende som katalysator for spillets bunnsolide grunnkjerne av utforskning, problemløsning og andre utfordringer som må overvinnes. Og det er tross alt det som er viktigst i spill av denne typen.
Så for de som finner glede i mentale puslespill og som ikke lar seg provosere av at bevegelse foregår utelukkende i fire retninger, er det mange timer med underholdning å hente i «Legend of Grimrock 2».
Og hvis man er av den skikkelig gamle skolen og vil ha ekstra utfordring, kan man også slå av den automatiske kartfunksjonen og tegne kartet på rutepapir.
NB! Spillet er lansert til Windows-pc.
