L.A. Noire

Overbeviser ikke helt.

«Police Quest» møter «GTA» møter «Mafia» møter «Heavy Rain» møter «Mad Men». Å prøve å forklare akkurat hvilket spill «L.A. Noire» ligner på er sannelig ikke en lett oppgave. Ei heller å skulle prøve å sette det opp mot noen andre.

De fleste jeg kjenner har sett at Rockstar er involvert, så det har blitt et «GTA, bare at du er politi» blant de som ikke har fulgt det så veldig.

Tja, hvorfor ikke. Det er ikke helt sant, men helt feil er det heller ikke.

For det er ikke vanskelig å se hva Team Bondi prøver på her, men det er heller ikke vanskelig å se hvor Rockstar kom inn og begynte å lappe sammen spillet med velkjente og velbrukte spillmekanikker fra «Grand Theft Auto» da utviklingen begynte å gå sakte og spillet aldri så ut til å skulle komme.

Låner mye av de gode, gamle adventure-spillene

Men for å begynne med begynnelsen. «L.A. Noire» er et krimspill som fokuserer på de ikke fullt så glamorøse sidene ved å være en crime fighter med fedora. Her skal du utforske åsteder, undersøke lik, avhøre mistenkte og gjerne få med deg hvor jævlig det kan være for en ærlig politimann i et svært korrupt rettsvesen.

Joda, det er både biljakter, skurkeskyting og actionsekvenser å finne, men i bunn er det et historiedrevet eventyrspill som låner mye av de gode, gamle adventure-spillene fra fordums tider.

Spillet er satt til etterkrigstida på slutten av 40-tallet, da folk fortsatt omtalte svarte som «negroes», damer blir slått uten at noen leer et øyenbryn og korrupte politifolk «snur det blinde kinnet til» når forbrytelser begås. Du kontrollerer Cole Phelps, en veteran fra andre verdenskrig som har gått inn i politiet, og som vi i gjennom spillet får vite har en ganske mørk fortid i militæret.

Etter hvert som du spiller vil du rykke opp fra rollen som vanlig politimann og til etterforsker i forskjellige avdelinger - som hver for seg tar seg av trafikkforbrytelser, drap, mordbrann og smugling av dop.

Det er mye innhold her, spillet vil kjapt ta en 15-18 timer å runde, og med masse utvidelser lovt fra utviklerne skal det bli kos fremover. La oss også håpe de fikser en del av det rare i spillet.

Tekniske feil og logiske brister

Ja, for det er så himla mye rart å sette fingeren på. Så mye rart som skjer som drar deg ut av hele sinnsstemningen spillet prøver å sette deg i, og som igjen og igjen beviser at ting kunne vært så mye bedre (og som får meg til å skrike etter en oppfølger!).

For et spill som prøver så veldig å hamre inn Noir-følelsen gjennom en realistisk, mørk stemning og historie mister veldig mye når tekniske feil og logiske brister til stadighet dukker opp.

Det er ikke så morsomt å måtte kjøre fra partneren din fordi han har satt seg fast i noe tilfeldig arkitektur eller en trapp for ørtende gang, for så å se at han sitter i bilen i cut-scenen når jeg kommer fram.

Hvorfor kjørte jeg nettopp gjennom denne bygningen og poppet ut gjennom veggen, nå billøs? Hvorfor dukker jeg opp på åstedet i politibilen når det ikke var den jeg kjørte dit? Hvorfor dukker jeg i det hele tatt opp i en bil når jeg GÅR til åstedet? Hvordan vet samtlige personer i L.A. at jeg er en fantastisk etterforsker, allerede etter den første saken er unnagjort? Hvorfor snakker alle sammen med seg selv? Hvorfor går folk inn i hverandre og ramler hele tiden?

Og hvor har Phelps funnet denne utrolige evnen til å vite nøyaktig hva som er relevant til den saken du holder på med? Jeg står bokstavelig talt fem meter unna et lik som er blitt klubbet og kvalt til døde, og han kan med skråsikkerhet fastslå at golfklubben jeg finner i en busk ikke har noe som helst med saken å gjøre. Hva med kniven jeg finner noen skritt unna? «Nope», sier han, og legger den pent tilbake i busken. I et parkområde ofte besøkt av barn!

Korte, repeterende sideoppdrag

Jeg kan fortsette litt til: Hvorfor kan jeg ikke alltid dra fram pistolen og skyte et skremmeskudd når jeg jager noen til fots, men bare enkelte ganger? På samme måte kan jeg bare noen ganger takle dem med X-knappen, og andre ganger de skytes.

Hvorfor er den fantastisk detaljerte storbyen Los Angeles der i åpent format i det hele tatt, så utrolig flott rekonstruert med tydelige mengder hardt arbeid av utviklerne, når den overhodet ikke inneholder noe du kan gjøre i den, bortsett fra repeterende sideoppdrag der du som oftest ender opp med å drepe noen, uten å ha valget av å gjøre noe annet ut av situasjonen. Disse sideoppdragene varer oftest i svært få minutter.

Selv ikke når jeg kom over en potensiell selvmordshopper trengte jeg å gjøre noe annet enn å klatre opp til ham, hvorpå han overga seg øyeblikkelig og hele greia var over på under to minutter. Ingen dialog, ingen tenking.

Du kan forståelig nok heller ikke løpe rundt og skyte hva du vil, men bøffe bilene til folk kan du gjøre så mye du orker - denne gangen ved å vise fram politiskiltet ditt. Ikke det at du har noe særlig bruk for dem, men folk som liker å samle på alt kan få tak i alle de nesten 100 forskjellige bilsortene.

Uansett er sjansen der at du vil dukke opp i en cut-scene med den gamle politibilen din igjen.

Denne tomme byen blir det raskt kjedelig å kjøre rundt i, godt hjulpet av lite tilfredsstillende og glatte kontroller av bilene, samt et konstant forsøk på å ikke kjøre på andre biler eller personer (dette vil påvirke saksrapporten din negativt), så du har muligheten til å la partneren din kjøre. Dette åpner en helt ny boks med panneklasking, for han er til tider komplett udugelig som sjåfør, og jeg har flere ganger sittet og sett på at han har rygget ned fotgjengere, veltet bilen og kjørt ned alskens lyktestolper.

Alt det du prøver å IKKE gjøre.

Du må ta til takke med verdens dummeste partner

At partneren din er besatt av en elendig AI vises også andre plasser, slik som når han henger ut av vinduet på bilen under biljakter og skyter vilt rundt seg i et forsøk på å treffe dekkene. Her har jeg også opplevd at han har truffet tilfeldig forbipasserende.

Dette, og ikke minst den litt for hyppe bruken av biljakter i meget tettbebygde strøk gjør igjen at jeg blir litt revet ut av den realistiske og grimme følelsen spillet nettopp har brukt et par timer på å bygge opp - det virker liksom litt i overkant å ta livet av tjue mennesker i en biljakt for å fakke den ene tjuvradden.

Men så var det denne følelsen av å være detektiv som sitter igjen etter å ha løst en sak. De er bygd opp ganske likt alle sammen, der du starter med å bli sendt på oppdrag (partneren kjører!) og må finkjemme åstedet for ledetråder, vitner og bevis - og snakke med rettsmedisineren på stedet eller en brannmann.

Alt blir møysommelig skrevet ned i notatboka, som er en viktig brikke i krimsakens neste del; avhøret.

Avhørene av mistenkte og vitner er uten tvil det beste med spillet. Her kommer virkelig det svært gode stemmeskuespillet fram, det er vanskelig å ikke la seg til stadighet imponere av de absolutt latterlige flotte ansiktsanimasjonene spillet produserer. Du verden så mye arbeid det er lagt ned i disse, og det er nesten flaut så mange lysår dette spillet ligger over samtlige andre spill når det gjelder uttrykk og følelser i et ansikt.

Det er mye enklere å leve seg inn i avhørene når personen du snakker med både ser og oppfører seg skremmende realistisk, og denne nye teknologien har også en praktisk betydning i at du kan se hvordan ansiktstrekkene til de du snakker med forandrer seg etter hvert som samtalen går.

Kunsten å kunne avsløre en løgn

For hvert spørsmål personen svarer på får du tre valg: Truth betyr at du tror på dem, Doubt presser dem for mer informasjon der det kanskje ikke er noe og Lie, hvor du må legge frem bevis på at de ikke snakker sant. Du må følge med på ansiktene til de du snakker med for å vite hvor du må trykke for å få info, eller hvor du må være litt med jovial.

Systemet har ingen problemer med å vise forskjellige følelser (både subtile og lettleste), men det er heller ikke så veldig vanskelig å se at en person leverer en løgn eller holder noe skjult. Snakker de sant ser de som regel rett frem og holder øyekontakten, mens er det ugler i mosen så har karakterene en tendens til å overspille, plutselig flakke veldig med øynene eller bare se utrolig sketchy ut.

Du vil med andre ord ikke ofte ta feil av hvor spillet vil hen, sett bort i fra at en gang i blant vil selve bevisføringen under avhør og logikken bak hva du skal velge av de tre valgene dine ikke henge på greip.

For eksempel når en person svarer med en veldig kort setning som svært vanskelig kan kalles løgn, eller du VET at de snakker sant, men likevel feiler når du velger Truth fordi spillet har bestemt at det ikke er det riktige svaret. Ikke får du prøve på nytt heller (om du ikke spiller hele saken igjen).

Heldigvis skjer ikke dette så veldig ofte, men det er igjen noe som ødelegger helheten når du rett og slett er uenig med det som blir sagt på skjermen etter du har valgt noe som ga uttrykk av å bli presentert på en helt annen måte. Phelps har for eksempel en tendens til å heve stemmen når du ikke vil at han skal gjøre det gjennom Doubt-kommandoen, ment for å få litt mer informasjon – og det selv til barn!

Korrupsjon som eter politistyrken innenfra

Sakene har ingen silkemyk overgang, men er stykket opp med egne titler, starter og slutter. Det hadde kanskje vært litt kjekt med tid mellom hver sak, men dette oppsettet åpner for en ganske enkel DLC-tilgang, der det bare er å pumpe ut nye saker for utvikleren, uten å tenke på alt i mellom!

Historien spillet disker opp med starter ganske kjedelig, men både bakgrunnshistorien fra krigen til Phelps og en underhistorie fortalt gjennom avisutklipp du finner, bakes etter hvert inn – sammen med den røde tråden spillet har med korrupsjonen som eter politistyrken innenfra. Phelps er en skikkelig stuck up, tvers igjennom ærlig kar som virkelig ser for seg at han kan gjøre noe med uhumskheten i byen. Det er vanskelig å forklare for mye av historien uten å spoile viktige deler av spillet (og du vil for all del unngå spoilere!), men det skal ikke en Nobelvinner for å skjønne at dette får man fiender av, og når en dame attpåtil kommer inn i bildet er det store intriger å hente.

Igjen må jeg fremheve selve skuespillet, stemninga Rockstar og Team Bondi har skapt og de ansiktene. Det er bare så innmari godt gjennomført! Dog, når alt kommer til alt er jeg smått skuffa over det endelige produktet «L.A. Noire» ble til.

Jeg liker mye av det som gjøres under avhør, granskinga av åsteder får meg i den rette stemningen, stemmeskuespillet og animasjonene trenger jeg ikke nevne er fantastisk flere ganger – den generelle krimfølelsen er der.

Men alle bugsene, all den konstante påminnelsen om at dette «bare» er et spill, den tidvis slitsomme styringa, de håpløse sideoppdragene og et lite åpent dialogsystem trekker et spill som kunne (og kanskje burde) vært bedre ned til et spill som ikke er dårlig, men som heller ikke overbeviser.

Det blir en sterk firer fra meg. Og ettersom tingene jeg setter fingeren på burde være forholdsvis lette å fikse, håper jeg inderlig det kommer en oppfølger fra Team Bondi som virkelig viser oss hvor krimsjangeren i spillform kan gå. 

«L.A. Noire» er lansert i dag, 20. mai, til PlayStation 3 og Xbox 360. (Vi har spilt PS3-versjonen).

Oppsummering
Positivt
Knall stemning i en flott konstruert by. Stemmeskuespill og ansiktene til karakterene er fantastiske.
Negativt
Bugs og glitches ødelegger mye av stemninga i et spill som satser alt på det. Logiske brister i avhør er frustrerende. Kontrollene er under pari, og den fine byen er uten gjøremål!
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3