(PressFire.no): Angsten for å være annerledes. Når oppmerksomheten blir så intens at det føles som en jakt – og du er byttet – en hare i flokken med hjort og villsvin. Gjerne etterfulgt av det paradoksale ønsket om å være spesiell – unik til og med.
Hele verden framstår som en grå masse og er det egentlig noen andre som tenker som deg? Narsissismen har flere ansikt.
Bred pensel, men med fine sjatteringer
«Inside» maler med en bred pensel når det kommenter individualismen i et samfunn som jobber for at du skal være akkurat rett type spesiell, som man godt kan argumentere for er en selvmotsigelse i seg selv.
Bred pensel til tross – «Limbo»-skaperne er mer subtile i hvordan spillmekanikk og fortellerteknikk kombineres for å sette seg fast i kroppen.
Fra starten av blir du som liten jaktet gjennom skog av skumle menn med lommelykt, skytevåpen og hunder som river deg i fillebiter om de får tennene i deg.
Jakten fortsetter inn i et enormt industrielt kompleks – og møtet blir av det voldsomme slaget idet kropper tilsynelatende uten fri vilje marsjerer i gatene som på et samlebånd i en fabrikk. Flokkmentalitet og mobbing ligger i undertonene.
Er det tankepolitiet eller en okkupasjonsmakt som styrer dem inn i en ukjent, men ganske sikkert en grusom skjebne?
Peker innover
Det tar ikke lang tid før assosiasjonene går til konsentrasjonsleirer og totalitære styresmakter, men hele tiden med en finesse som gjør at spillet peker mer innover enn mot noen andre. Dette er mer en indre reise, og kunne fort bygget opp under fremmedfrykt om det ikke ble gjort med stø hånd.
Dystopien går rett i magen og hjertet. Groteskt, men vakkert. Nesten alle scener kunne vært et kunstverk i seg selv, men i dette tilfellet gjør estetikken mer at vi tenker enn å bare observere.
Det blir for så vidt enklere og enklere idet du må begynne å forholde deg til tankemanipulasjon av livløse kropper. Er de i det hele tatt levende når de ikke engang har evnen til å tenke selv?
Å miste seg selv
Spillmekanikken følger opp med å vise deg at tankeprosessen din kanskje er din største utfordring. En gåte kan være åpenbar, men tankemønsteret ditt er din største fiende. En liten, men kraftfull kommentar på et låst perspektiv og viktigheten av å friske opp tankesettet med ujevne mellomrom.
Å miste seg selv i møtet med en større verden er noe kulturuttrykk har tatt opp i mange år, men «Inside» er på en god måte blant de mer ubehagelige møtene med temaet. Og vi sitter igjen med en følelse av å ha vært en mus i et kynisk eksperiment i et laboratorium, med et ubehagelig resultat.
Det er for så vidt lett å anklage «Limbo»-utviklerne for å spille på samme strenger som sist – og oppsummerer du spillet med tre punkter er det unektelig likt. Men der «Limbo» var som «Edward Saksehånd» er «Inside» mer som Pink Floyds «The Wall» - og spiller unektelig på flere strenger.
På en annen side – alt dette kan også leses som overanalytisk pretensiøst piss, men da har du uansett et grotesk og vakkert gåtebasert plattformeventyr å se fram til. Dette er en umiddelbar kandidat til årets beste spill.
«Inside» ble sluppet på Xbox One (testet) 28. juni og slippes til pc 7. juli.
