KÖLN (PressFire.no): Flere ledetråder pekte mot at «Until Dawn» sto foran et slags comeback på GamesCom denne uka.
Skrekkspillet, som fikk sin «første» annonsering for to år siden, dukket opp med en fersk trailer under Sonys pressekonferanse tirsdag.
Nå har det også flyttet fra PlayStation 3 til PS4, som vi allerede har meldt om. Det er imidlertid mye mer som er nytt fra spillet.
– Glem alt du tidligere visste om «Until Dawn», oppfordrer Pete Samuels og Will Byles fra Supermassive Games innledningsvis da de hadde nypremieren i Tyskland.
NB! Her finner du flere nyheter og intervjuer fra GamesCom 2014.
I løpet av en times lang presentasjon bak lukkede dører på GamesCom, gikk utviklerne i dybden på det mest grunnleggende. De to spilte et lengre parti. Men advarte aller først om at lettskremte burde forberede seg på en solid trøkk …
– Historien din blir annerledes sammenlignet med andres. Det er hundrevis av variasjoner når det gjelder selve slutten, hevder duoen – henholdsvis sjefsprodusent og regissør.
Det mest påfallende da de to startet spillinga, er tonen i «Until Dawn».
For to år siden så vi et skrekkspill som var mye mer humoristisk. Spillfigurene liret av seg strofer som var drøye, og noen ganger tøysete. Det var for å bevare en slags b-filmtone eller såpeseriestemning, fortalte Supermassive Games den gangen.
Rammen for denne skrekken er en tur til en iskald hytte. Vennegjengen har også vært her før, får vi vite senere.
– Ting er ikke som de virker. Uansett hva din historie ender opp med å bli, vil den ha sine egne tvister og overraskelser.
Små ledetråder du kan ramle over kan åpne litt mer historie eller bakgrunn, slik at du får enda en brikke i puslespillet.
– Det er tre hovedtrekk i spillet: Alle kan dø. Alle kan overleve. Når du er død … vel, da er du død.
Det moralske kompasset ditt blir satt på prøve, nevner de to britene samtidig som demoen rulles i gang. De er også ivrige etter å fortelle at de har hentet inspirasjon fra skrekkfilmer og -bøker, og skrur av lyset i rommet.
Nå er det tid for å se hva «Until Dawn» egentlig har å by på.
– Skikkelig bra skrekk er for oss en miks av terror, frykt og vemmelse. Frykten er når skrekkaspektet er fullendt. Vemmelse representerer den kvalmende påminnelsen om hvor skjørt mennesket egentlig er, sier Will Byles mens han leser fra Mac-en sin.
Det er enda mer som er ferskt i forhold til 2012-presentasjonen.
Move-kontrolleren er vraket. PS3 har blitt til PS4, og i stedet for sprell med Move har Supermassive-folka tenkt å bruke DualShock 4-spaken til å puste litt liv inn i spillet sitt og gjøre opplevelsen mer interaktiv og aktiviserende.
Bevegelsessensorer innebygd i DualShock 4 har en sentral effekt: når du peker mot en mørk vegg med PS4-kontrolleren, fungerer denne som en lommelykt i spillet.
Kanskje enda viktigere har de bestemt seg for å flytte perspektivet fra første- til tredjeperson. Alt av dialog i spillet er også skrevet helt på nytt, sier de.
Den scenen som ble spilt foran oss inneholder åpenbart noen avslørende scener. Vi skal prøve å trippe rundt de aller største her.
Chris og Ashley, to av disse åtte i vennegjengen, er i sentrum. De har all mulig grunn til å savne Sam, en tredje person i gruppa, som de frykter har blitt utsatt for noe fælt.
De to førstnevnte bestemmer seg for å utforske kjelleren og hører selvsagt både nifse lyder og ser skygger. Ashley er forresten i dette øyeblikket personen du styrer.
Ved å peke rundt, lyses rommet opp. Et dukkehus i dette kjellerrommet, som umiddelbart får det til å gå kaldt nedover ryggen hos oss som ser på, fanger oppmerksomheten.
Dukkehuset kan interageres med til en viss grad, for det er flere mystiske spor som leder tilbake til det litt senere ...
Ashley får sitt første store støkk og freser mot Chris for at han ikke la merke til det samme:
– Sto du og sjekket mobilen din? Twitret du? Skrev du #thereisafreekingghostafterus? hikster hun frem.
Litt humor er altså fortsatt igjen. Men resten av denne demonstrasjonen var mer i tråd med klassiske skrekkfilmer og spill i denne sjangeren.
Et sentralt poeng er alle ledetrådene og valgene du gjør underveis. Ved å flytte på én gjenstand du tilfeldigvis oppdager (du må stå rett ved for å se et symbol om at noe kan utforskes – hele rommet lyses altså ikke opp av åpenbare hint), kan du avsløre ytterligere et objekt.
Gjennom dette formes din personlige reise, som potensielt skal bli fylt av mange variabler og alternativer underveis, lover skaperne.
På samme måte understreker spillutviklerne gang på gang at alle historier i dette spillet får en helt egen smak og utfall. Du kan velge å redde en person, dra inn i et rom for å utforske eller snike motsatt vei. Hele veien får du slike valg. Kanskje i overkant mange?
Ikke alle er tydelige merket, heller. De kan være subtilt pakket inn i selve spillinga, eller presenteres i form av en klassisk «trykk denne knappen for å ta valg 1, eller denne for 2».
Eventuelt: let godt i rommet for å se om du kan ha gått glipp av noe. Du vil vel ikke misse en dagbok gjemt under en kasse, som du bare får tak i ved å dytte til Chris når du krangler med ham – i stedet for å gi denne flørten en bamseklem?
Slike valgmuligheter fikk vi ikke se under demoen vår. Satt på spissen virker det heller ikke urealistisk at britene bak «Until Dawn» lener seg mot en slik tilnærming.
Også bevegelsesfeltet på DualShock 4-kontrolleren tas i bruk, blant annet for å bla i en dagbok du finner, for å vri om en nøkkel eller dørhåndtak.
Det var flere store skvetteøyeblikk i løpet av demonstrasjonen på GamesCom. Øyeblikk der du både narres til å holde pusten, men også de helt overraskende og uannonserte.
Én scene – trolig ikke det eneste utfallet av sekvensen, om vi skal tro Supermassive på det at «Until Dawn» kan ha hundrevis, ja tusenvis av utfall basert på det du gjør – hadde også en soleklar «Saw»-referanse.
Resultatet fremstår som klassisk «Silent Hill»-horror blandet med det moralske «hvor langt er du villig til å gå for å redde dem du elsker»-kjøret vi blant annet fikk servert i David Cage sitt «Heavy Rain».
Her var også premisset ekstra nervepirrende, selv om det var i en annen spillsjanger:
Hvem som helst av figurene du styrer kan dø, var noe de fleste som spilte «Heavy Rain» satt og kjente på underveis – og det som gjorde at mange trykket nettopp dette spillet til sitt bryst.
Det gjør definitivt spillinga mer engasjerende når du ikke vet hva som skjer rundt neste hjørne, og du potensielt kan miste en spillfigur du akkurat hadde rukket å bli litt glad i.
«Butterfly effect» er et begrep du kommer til å høre om fra «Until Dawn». Selv de aller minste konsekvenser kan til slutt utløse større omveltinger senere. Nettopp slik tegnes bildet av alle små og store valg du har gjort i dette spillet.
Alt får konsekvenser, påstår spillskaperne.
– Det er ikke bare slik at du kommer det til slutten, og da må velge én finale. Og dét er essensielt for å oppnå den typen skrekk vi jakter etter, forteller Supermassive Games.
– Butterfly effect er små grener med forskjellig innhold som kan åpnes. Millioner av muligheter når det gjelder «å skape din historie». Det er hundrevis av slutter, forteller Pete Samuels.
Supermassive er også tydelige stolte over å ha fått «Killzone: Shadow Fall»-spillmotoren i fanget. Denne brukes i «Until Dawn» og skal gi spillet det løftet mange nok forventer og forlanger av en PS4-tittel.
Tonen er åpenbart mer moden og tro mot skrekksjangre enn vi så i 2012-presentasjonen av «Until Dawn». Den gangen lekte de uhemmet med humor – og la seg derfor tettere opp mot «Skrik»-filmene.
Nå er det blodig alvor, på denne hytteturen fra helvete.
Spillet kommer til PlayStation 4, uvisst når.
