(PressFire.no): Det er beundringsverdige temaer Guerilla Games prøver å ta opp med sin nye utvidelse: de hårfine grensene mellom kulturell stolthet og hovmod, machokultur og fremmedfrykt.
Men der de med «Horizon Zero Dawn» har lagd en av de mest interessante universene og miljøene i en åpen dystopi på svært lenge, snublet deg seg gjennom det fortellertekniske.
Søknadsskjema i snøen
Elementene til de gode historiene finnes der, men evnen til å fortelle med engasjement forsvinner i dialoger verdige søknadsskjemaer hos Skatteetaten og noe som minner om innleide statister som hater jobbene sine.
Her har all empatisk kobling tørka inn til snerk innen neste møte hvor jeg må trykke meg gjennom det drepende kjedelige dialoghjulet, mens jeg må bivåne de stive trynene lire av seg en bakgrunnshistorie som er like interessant som… hva var det jeg skulle kjøpe til middagen igjen… var det koriander?... kanskje det var timian? jo.. hva var det du sa igjen? En familiefeid, sier du? Jeg tar den.
Det er bedring å spore i utvidelsen, for bieffekten av at «The Frozen Wilds» har mer begrenset med innhold er også et kledelig fokus rundt hovedhistorien – noe som betyr at du får tilbringe mer tid med rollefigurene, i tillegg til at de er en mer integrert del av selve spillet.
De mangler kanskje evnen til å gi historien dimensjoner og være subtil nok til å gi deg noe som slår litt i magen og ikke er glemt idet du skrur av konsollen, men det hjelper betraktelig på engasjementet.
En blomst i vinterlandskapet
Mens vi snakker at rollene bør være mer en del av spillet - en av de mest minneverdige øyeblikkene i utvidelsen kommer når du møter en skrulling som har klart å låse seg inne. Han har mer «farge» og gnist enn de aller fleste rollene man kan møte på i spillet, noe som bare illustrer hvor selvhøytidelig spillet dessverre kan bli.
Når nederlenderne endelig løsner slipset, så blir det tydelig at spillet hadde hatt godt av mer i samme sjanger. En kort, men etterlengtet seanse hvor du deler en kort glede sammen med gladgutten setter tragediene i perspektiv.
Med landskapet som rolle
Faktum er likevel at det er sammen med Aloy du tilbringer mesteparten av tiden, og i så måte blir landskapene nesten som en birolle og kumpanjong. Spillet har fremdeles noe av de vakreste landskapene i et spill noensinne, og noen av øyeblikkene kompenserer for de åpenbart sysselsatte rollene som er strødd miljøet.
Jeg har fått mer følelsesladde øyeblikk av å være alene på en fjelltopp i rett lys enn noen av de lite fengende dramaturgiske grepene i historien klarte.
Påskefjellet i «The Frozen Wilds» er intet unntak, og kan nok skryte på seg den beste snøkvaliteten nord for Naughty Dog.
Det handler heller ikke bare om funklende krystaller, men også om hvordan Aloy beveger seg de forskjellige dybdene med puddersnø. Hun må betydelig høyere i kneløft når snøen når låret, og tilstedeværelsen får seg definitivt løft av alle detaljene.
Landskapene blir nesten som en større rolle i spillet enn de selve historien leverer, og da er det fint at de er blant de beste mediet har sett. Øyeblikkene er storslåtte og inviterer til oppdagelsesferd.
Potensial i snøfonna
Dessverre er det meste av interaksjon mest kosmetisk og det er lett å fantasere om hvordan de fantastisk vakre omgivelsene kunne påvirket spillet, hvis de lot seg inspirere av for eksempel «The Legend of Zelda: Breath of the Wild» eller «Metal Gear Solid V». Der kan miljøene brukes aktivt, og gir en enorm frihet i tilnærming.
Dette er naturligvis ikke isolert for utvidelsen, men generelt i «Horizon Zero Dawn».
Med det svært «analoge» og robuste kampsystemet, som definitivt er blant spillets store styrker, fantaserer jeg stadig vekk om mer interaktive miljøer.
Jeg håper også at de i framtiden klarer å løsrive seg litt fra de små arenaene hvor kampene pågår. Det er lett å drømme seg til hvordan dette kunne blitt temmelig rått om kampene ble mote enda større roboter - over store sletter, gjerne på ryggen til et robotbeist – på bakke eller i lufta. Mer «Shadow of the Colossus», takk.
Men «Horizon Zero Dawn» er fremdeles et av årets beste spill, med noen av de vakreste miljøene som noensinne er meislet i polygoner.
At et nytt område nordpå åpnes opp med nye roller, historier og kamper er bare en bra ting. Så er historien ganske forutsigbar, men det er også en fin epilog og brobygger til neste spill i serien. Den introduserer også nye ferdigheter og utstyr, som igjen kan brukes i hovedspillet - for dem som ikke har gjort alt ennå.
Og det spillmekaniske, selv i sin restriktive form, er bunnsolid.
