(PressFire.no): Her i PressFire har vi på ingen måte tenkt til å bremse satsingen, men i stedet sette inn et ekstra gir.
Derfor styrker vi nå den redaksjonelle staben med et nytt og skarpt hode. Lasse Lervik hadde lyst til å jobbe sammen med oss, noe vi syns er en fantastisk mulighet.
Lervik har i en årrekke jobbet for Gamer.no, hvor han har vist seg som en svært kunnskapsrik og dyktig spilljournalist. Han blir derfor en verdifull brikke i vår satsing videre.
På sin aller første arbeidsdag i PressFire syntes vi det var rett og rimelig å grille Herr Lervik litt med noen hardtslående spørsmål, som forhåpentligvis lar oss bli litt bedre kjent med denne driftige trønderen:
- Hvilken spillskaper synes du er mest interessant?
- Jeg har vært så heldig å møte legenden Warren Spector et par ganger, og den mannen er sjåkfull av kontraster. Som person er han en gjennomvarm og kjempsympatisk fyr som utstråler lodne bestefarvibber.
- Som spillskaper er han kullsort, enten han fikler med makaber middelalderherjing («Ultima Underworld»), superdeprimerende fremtidsdystopier («Deus Ex») eller forfalne Steampunk-mareritt («Thief: The Dark Project»). Nevnte jeg at han er en fanatisk Mikke Mus-samler? Spector skremmer meg litt.
- Hvilke spill er det du gleder deg mest til i tiden som kommer?
- Mest av alt gleder jeg meg til å endelig hive meg over «Diablo III», oppfølgeren til to av mine absolutte favorittspill. Ventetiden nærmer seg tolv år, og samboeren min har allerede merket at den lille ettromsen vår på Grønland er i ferd med å rustes opp for en bekmørk mai måned. Jeg er klar for Helvete, for å si det sånn.
- Det er også vanskelig å ikke være nysgjerrig på hva Ken Levine pønsker på med den «egentlige» «BioShock»-oppfølgeren, «BioShock Infinite». Eller om «Deus Ex»-involverte Harvey Smith greier å skrive kruttrøyk og kribling i magen igjen med det lovende Steampunk-skytespillet «Dishonored».
- Jeg er egentlig en «The Simpsons»-fyr, men rollespillnerden i meg har forresten veldig lyst til å se hva ekspertene i Obsidian får til med «South Park»-spillet.
- Hva er ditt første spillminne?
- Miljøskadene fra videospill rammet meg tidlig, så det er vanskelig å si akkurat hvor det gikk galt. En god kandidat er nok PC-versjonen av plattformspillet «Fire & Ice». Tante Karen og onkel Svein hadde også en Amstrad CPC oppe på loftet som jeg hamra løst på minst 14 år før jeg var gammel nok. Klasebomben ble nok sluppet for alvor da pappa kom hjem med en 486. Det var da jeg lærte meg at gardinene skal holdes lukka, punktum.
- Vondeste eller verste spillminne?
- Jeg deltok på et Sony-arrangement i London for noen år siden, hvor de koblet sammen 256 PlayStation 3-maskiner og sendte journalistene ut i et masseslagsmål i skytespillet «MAG». For å piske opp stemningen blant en allerede anspent forsamling, lovet de billetter til Champions League-finalen i Roma.
- Etter en hel dag med svettedryppende kniving, hvor vi måtte stå rett opp og ned på et knallhardt betonggulv, endte jeg på andreplass. Da tror jeg hele sentrale London merket trønderen i meg.
- Hva er tidenes mest oversette spill?
- Det hadde føltes som et svik å ikke nevne favorittspillet mitt, «Fallout 2». Folk har vel ikke akkurat gått glipp av det halvlegendariske rollespillet, som fikk en ny vår etter at Bethesda tolka «Fallout 3», men genialiteten føler jeg at de sliter med å forstå.
- Som spilljournalist burde jeg kanskje preke på vegne av noe superobskurt japansk eller «The Legend of Zelda: Ocarina of Time», men jeg synes muligheten til å bli pornostjerne i New Reno eller bare skru intelligensen opp og jabbe sin vei gjennom atomødemarka er noe alle burde omfavne.
- Et spillminne som du mistenker er for lyserosa, pakket inn i nostalgi, og som du tror ville blitt knust om du spilte det igjen i dag?
- Flesteparten av PC-favorittene mine har jeg allerede hatt et gjensyn med i løpet av årene, og de holder seg stort sett greit. Favorittspillene mine har som regel ikke vært av den fotorealistiske sorten uansett, så de eldes litt greiere enn de veldig kontemporære.
- Jeg vet til gjengjeld at jeg har en del kjære minner fra Nintendo 64, den første spillkonsollen min, som aldeles ikke har tålt tidenes tann. Utgivelser som «Mission Impossible», «GoldenEye 007» og «Turok 2» lar jeg støve bort med god samvittighet.
- Du har en del fartstid i spillbransjen, hva er ditt beste bransjeminne?
- Det fineste med å ha reist mye er jo at jeg har fått ta turen til steder jeg neppe hadde besøkt ellers. I fjor var det en Bethesda-tur til et storslått hyttekompleks utenfor Salt Lake City som var helt fantastisk.
- Ved andre anledninger har jeg fått sjansen til å besøke giganter som Blizzard og Valve for et lite innblikk i «sjokoladefabrikken».
- Et av de mer kontroversielle er vel da jeg stod i røykeavdelinga på et Microsoft-arrangement i Los Angeles for to år siden, og høylytt ytra min misnøye med prototypen av Microsoft Kinect. Bak meg stod Peter Molyneux, som på den tiden var spillsjefen for Microsoft og en av fanebærerne for Kinect, og grynta lite imponert. Jeg angrer ikke!
- Du er også glad i film, hvilke filmer er det du mest glad i?
- Jeg har jo vokst opp ved trøndelagskysten og kjenner kun den ramsalte hverdagen, så gjennomskitne «Delicatessen» er nok den aller største favoritten.
- Når jeg vil virke glup og sympatisk forteller jeg folk at jeg digger «12 Angry Men» og når jeg har behov for å fremstå som en tøffas så er det «No Country For Old Men» som trekkes frem. Er det lov å innrømme at jeg trives aller best når alt raser?
- Hvis man skulle lese tre bøker, hvilke mener du man bør lese da?
- George Orwells «Nineteen-Eightyfour» er vel alltid aktuell, og det er den eneste boken jeg aldri har greid å finne noe å irritere meg over ved. Som spillnerd føler jeg meg også litt forpliktet til å nevne «Masters of Doom», den fantastiske historien om villbassene som stifta «Doom»-studioet id Software, en av de ordentlige rockestjernehistoriene fra bransjen
- Cormac McCarthys westernepos «Blood Meridian» har også en spesiell plass i boksamlinga mi, mest fordi den aldri legger fingrene mellom når den tyner deg gjennom den ultravoldelige fortellingen om ville vesten. Judge Holden fra sistnevnte er den største kjipingen jeg vet om, og en spillmatisering hadde vært fantastisk, selv om «Red Dead Redemption» gjør en kurant jobb med mye av tematikken.
- Hvorfor ville du jobbe for PressFire?
- Bortsett fra den massive og evig fordoblende gjelda jeg skylder dere, mener du?
- Okei. Jeg synes dere har en utrolig spennende stall av varierte og dyktige skribenter akkurat nå.
- Samtidig var jeg veldig lysten på å ta del i den journalistiske behandlingen stoffet får her, det var journalist jeg ville bli da jeg var liten, og jeg synes ikke noen norske spillsider gjør en så god jobb med å krysse det fagfeltet med spillmediet som PressFire.
- Også hører jeg veldig mye bra om kantina i bygget til Dagbladet.
- Du har jo en kamuflert side som en habil kokk, har vi hørt rykter om. Hva ville du laget på en varm sommerkveld og hvilken musikk ville du hatt i bakgrunnen?
- Når man først bor i Norge så er ikke vinduet for grilling altfor langt, og hadde jeg ikke bodd i blokk så skulle jeg grilla stort sett hver eneste dag i sommermånedene. I så fall skulle jeg kverna et halvkilo oksemørbrad og grilla dere noen illsinte hamburgere med en hjemmelaga cole slaw.
- Lydsporet måtte vært en loop av Vågsbygd Handys ultimate sommerlåt «Flaskepant».
Og med det ønsker vi Lasse velkommen til PressFire!
